Det måtte jo gå sånn...

Fortell verden at du ikke har fått en oppgave, og den ramler i fanget på deg! Det er litt sånn som på plagsomme foreningsmøter, hvis du er dum nok til å uttale deg om noe, så sitter du igjen etter møtet med et verv du verken har lyst eller kapasitet til å ta deg av. Men, jeg skal ikke trekke meg nå, her kommer 7 ting dere trolig ikke vet om meg fra før:

1. Jeg er i bunn og grunn fotograf.
2. Jeg er annengenrasjons skillsmissebarn, fra min mors første av fire ekteskap.
3. I går ble jeg for første gang omtalt som "skravlejentene i hjørnet"! Etter årevis som "hun stille bakerst i klasserommet" er jeg faktisk ganske stolt!
4. Den kvelden / natta Digiloo-digilei vant GranPrix var jeg tilskuer på nattorienteringsløpet 10-mila i Sverige - svensker er rare dyr!
5. Jeg har ikke iPhone! Jeg bruker HTC Diamond og ergodt fornyd med det, siden jeg for tida ikke har noen Mac, og det er like greit å holde seg til et operativsystem. (Men bare så det er sagt, jeg har et godt forhld til Mac'en også.)
6. Jeg har seilt "Student Nationals" i UK.
7. Jeg er tonedøv, men synger likevel - i hvertfall når jeg er alene. Jeg har t.o.m. undervist i lyd på vgs.
   

Takk til Kjell Arild for taggen - det var faktisk enda vanskeligere enn jeg trodde å finne på noe å skrive om. Her kommer mine tagger: Eva, Siri, Ann-Kristin, Knut-Ole, Egil, Nils. Mulig noen av disse er tagget fra før, men så vidt jeg kan er det i alle fall ingen meme-lister å se på disse bloggene.

7 things...

Jeg har ikke blitt tagget, derfor ingen 7 ting fra meg... I de siste dagene har jeg fundert litt over hvordan jeg skal forholde meg til dette. Som June er inne på er det lett å se på det som at de som blir tagget er med i gjengen, de som ikke får noen tag er utafor. Dessuten kan det jo dukke opp blogger man ikke kjenner fra før nå alle oppfordres til å sjekke ut alle andres tagger. På den andre sida er dette et humoristisk, lite nyttig og kanskje for noen irriterende kjedebrev, og sånt driver jeg som mange andre heller ikke så mye med.

Saken er altså at jeg er her på OJK for fire uker rehabilitering, uten den daglige kontakten med familien og venner og mine "ting og tang" der hjemme og det er lett å til tider føle seg litt utenfor samfunnet. Når jeg da heller ikke blir inkludert i nettsamfunnet så må jeg kjempe litt med meg selv for å ikke ta dette personlig.

En del av opplegget her er også opplæring i form av foredrag og diskusjoner. Et tema som går igjen er kognitiv tenking. Så dette er mitt forsøk på å sette denne teorien ut i praksis. Jeg kan velge hvordan jeg reagerer fløelsesmessig, ved å bestemme meg for hvordan jeg tenker på saken. Sånn jeg ser det er det to muligheter her:

1. "Ingen" leser bloggen min, og de få som gjør det synes ikke den er så god at de gidder å tagge meg så andre får se hvem jeg er.
2. Jeg her ikke skrevet noe på en stund, det er lenge siden folk har hørt fra meg. (nettopp fordi jeg er her). Derfor har jeg rett og slett ikke vært den første de tenkte på - det er nå en gang sånn at vi husker best det som dukker opp hver dag.

Jeg velger i denne runden alternativ 2 og satser på at det i hvert fall er noen der ute som er interessert i hva jeg har på hjertet, selv om det blir noe sporadisk.

Jeg kunne trekke linjene vidre til hvordan elever som oppleverå utelukkes av nettsafunnet reagerer, og hvordan vi som lærere bør jobbe med dette, men det overlater jeg til hver og en å fundere vidre over. Selv går jeg ut og finner noen andre "innsatte" å tilbringe resten av kvelden sammen med :)

Hvem skriver for hvem? -om kildekritikk og litt til...

Jeg kom for en tid tilbake over en bok i pedagogikkavdelingen i Penelope bokhandel på HiAK som har gitt meg litt å gruble over.

"Metodene er utviklet for å bearbeide konfliktsituasjoner og for å utfordre elevene til å bli mer bevisste på sin egen atferd – slik at de over tid selv tar ansvaret for å endre atferd." heter det i omtalen på coveret og nettsidene til Gyldendal Akademisk. Det høres jo ikke så dumt ut, men når jeg vet at forfatteren selv har hatt så godt som ingen kontakt med sin egen datter siden hun ble konfirmert på midten av 80-tallet, setter det saken i et annet lys. Hvorfor skal jeg ta i mot råd om konflikthåndtering fra en som ikke en gang klarer å løse konfliktene i sin nærmeste familie?

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lest mer en et og annet avsnitt i boka, og det jeg har lest virker i og for seg fornuftig. Likevel er jeg svært skeptisk til metodene, p.g.a. det jeg vet om forfatterens privatliv. Det gir meg litt å gruble over:

• Hva vet jeg egentlig om andre forfattere som skriver om pedagogikk (og all annen faglitteratur for den del)? Jeg har alltid vært opptatt av kildekritikk, men jeg må innrømme at dersom en bok er publisert på et velrennomert forlag, så tar jeg det meste for god fisk.
• Har forlagene noe ansvar for å sjekke bakgrunnen til forfattere de gir ut bøker av? Og er det egentlig riktig å vurdere privatlivet til folk når de uttaler seg om fagstoff?
• I dette tilfellet er det mine private referaserammer som gjør at jeg opplever boka annerledes enn mine medstudenter. Som lærere, tenker vi egentlig over enkeltelevenes referanserammer når vi presenterer stoff? Da jeg studerte på 90-tallet var "referanserammer" det store å ta hensyn til, nå snakker alle om "målgruppe". Det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, og jeg tror det er viktig av lærere (og andre) er seg bevisst den forskjellen.