Face your fears...

Vi har vel alle våre komplekser? For min del har det alltid vært magen. Den gikk fra valpefett som aldri helt forsvant til valker og bilringer. Så lenge jeg kan huske har jeg forsøkt å kle meg sånn at magen skulle tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet.

Dette året har magen min naturlig nok vært utsatt for en del oppmerksomhet - det er en uke til termin i dag! Ganske tidlig bestemte jeg meg for å prøve å bruke dette til noe positivt. Jeg har vist frem gravidmagen så fort det lot seg gjøre. Ikke at det alltid var så lett, for når man sitter i rullestol så er det veldig lett for å se feit ut i stedet for gravid - nå er ikke det noe problem lenger... Men det har vært nyttig for selvtillitten kjenner jeg, å gå med trange gensere som virkelig fremhever alle formene.

Det er jo sånn at de siste årene så har det blitt vanlig å ta bilder eller avstøpninger av magen. Jeg må innrømme at jeg tror ikke jeg hadde klart å troppe opp i et fotostudio og dra av meg klærene. Men er man fotograf, så har men jo muligheten til å rigge opp litt her hjemme, og med mannen bak kameraet klarte jeg å slappe sånn noenlunde av. (Det ble veldig mange anstrengte positurer i begynnelsen...)

Og her kommer siste del av min utfordring til meg selv: Å legge bildet ut på bloggen.

Dette blir nok det nærmeste dere som lesere av bloggen min kommer til å se bilder av babyen - leg kommer ikke til å bli en mamma-blogger!!! Lover. På tro og ære.

Hva blir du sliten av?

Noen mennesker blir slitne av å gå langt, andre føler en tur i skogen gir dem energi. Noen mennesker sliter seg ut om de skal forholde seg til mange mennesker på en gang, andre synes en real fest er den beste måten å kole av på. Vi er forskjellige!

Mange synes det som vi før kalte papirarbeid er noe av det mest slitsomme og stressende de kan gjøre. Sjekke e-post, holde oversikt over lister, skrive brev osv. er et mareritt for mange. For meg er dette faktisk avkobling. Å skrive er for meg en måte å sortere tanker på. Når jeg kan kanalisere tanker og følelser fra hodet, ned i skuldrene, videre ut i armer og hender og ned i tastaturet så rensker det opp i systemet. Tanker jeg ellers kan ligge timevis om natta å gruble over kan sorteres og "settes på papir". På den måten klarner jeg opp i kaoset og kommer meg videre.

Jeg har slitt med en kraftig forkjølelse i et par uker nå, og en av tingene jeg ble liggende å gruble over var at Moss kommune har lagt ned tilbudet om barselgrupper. Jeg har hørt og lest flere som synes dette er synd, og tanken om å organisere noe selg har vært luftet bl.a. i diskusjonsforum på nett. Så lå jeg der og tenkte at det hjelper jo lite at vi sitter og klager, noen må ta initiativ til å sette dette i gang. Jeg opprettet bloggen mossbarsel.blogspot.com og en tilhørende e-postadresse og la ut lenke på forum for gravide, Facebook osv. I tillegg sende jeg en henvendelse til jordmor om å informere på noen gruppesamtaler som skal arrangeres for gravide.

Når er det sånn at jeg vet jeg har lett for å ta på meg for mye, og jeg vet jeg har vært ekstremt utslitt i gjennom graviditeten, og jeg regner med å bli minst like gåen nåe nattevåk med amming og bleieskift setter i gang. Derfor understreket jeg konsekvent at dette med å starte barselgruppe ikke er noe jeg kan gjøre alene, jeg trenger andre som kan ta i et tak. Tilbakemeldingene har så langt vært positive, men selvfølgelig vil ingen rekke opp hånda og gjøre noe selv...

Poenget mitt er heller ikke at folk ikke gidder å hjelpe til. Det jeg ble mest overrasket over var jordmors kommentar da jeg var på kontroll. Hun mente nemlig at utmattelsen min måtte være delvis påtatt, siden jeg hadde energi til å ta initiativ til dette. Tidligere har hun faktisk ment at jeg var så utslitt at det var mulig jeg måtte sette i gang fødselen tidligere, for å ikke slite meg helt ut. Jeg prøvde meg på at det nok er vilje og ikke energi som driver meg, men det forsvant litt i andre ting.

Først etterpå slo det meg at hun trolig hører til den gruppen mennesker som synes papirarbeid er noe slit. At det faktisk er med å gi meg energi er trolig helt absurd for henne.

Jeg har lest om bloggere som har ME, som har fått problemer med Nav, fordi Nav mener at hvis de kan blogge så burde de også kunne jobbe på kontor. Jeg antar det er den samme tankegangen som råder grunnen. Hvorfor er det sånn at fordi mange ikke liker papirarbeid, så klarer de ikke å skjønne at det faktisk er andre som liker det???

Det er høst!

Vanligvis kommer høsten snikende på meg bakfra, litt mer stivhet for hver natt, litt mer ryggvondt og litt mer utmattelse for hver dag. Takket være et fantastisk vær noen uker i september ble høsten i min kropp utsatt, bare for brått og brutalt slå meg i bakken i løpet av et par dager.

Jeg våkner stiv og vond (hvis jeg har fått sove i det hele tatt) og er trøtt og sliten hele dagen. Jeg er høygravid, og alle forventer at jeg skal være sliten. Dette er noe annet, på toppen. Jeg kjenner det igjen nå, det har vært sånn hver høst så lenge jeg kan huske, jeg har bare ikke visst hva det var. De siste årene, siden jeg fikk fibromyalgidiagnosen i 2007, har jeg i det minste skjønt hva som skjer.

I fjor brukte jeg våren og sommeren på å trene meg opp, fra å bli sliten av å gå i postkassa til å kunne trave avgårde i flere kilometer. Så kom høsten. Jeg kjempet for å holde formen oppe, for å fortsette med turene og få en bedre vinter. Det fungerte, men bare til en viss grad. Lengden og varigheten på hver tur ble kortere, smertene økte og jeg følte meg sliten. Langt i fra så ille som året før, jeg hadde mer å gå på. Men frustrasjonen var der - hva er poenget med målbevisst trening når gradestokken og uværskyene likevel styrer formen?

I år har hormoner og bekkenløsning gjort meg ute av stand til å gå turer og utnytte sommeren som jeg burde for å bygge meg opp til en ny høst og vinter. Jeg har klart å karre meg i bassenget to ganger i uka siden det åpnet i slutten av august, det hjelper litt. Men i det store og det hele er jeg i værgudenes vold, de får herje med meg som de vil. Neste år derimot, da skal jeg trille meg Moss rundt og være i toppform når høsten setter inn - det er i alle fall planen!!!

Hva gjorde søvnløse sjeler før?

Før internett mener jeg. Hva brukte men disse lange stille nettene til?

Selv har jeg sånne netter med ujevne mellomrom. Her sitter jeg dødstrøtt og lys våken. Kroppen er tung, og selv om jeg hadde energi til å gjøre noe aktivt, så ville jeg jo forsøke å begrense det - selv om jeg er våken så trenger jeg jo ikke vekke resten av husholdningen.

Sist jeg satt sånn brukte jeg 40 minutter på å finne ut av kildesorteringssystemet i Moss kommune. Det hadde jeg tenkt på i to måneder, men aldri kommet på eller hatt tid til å finne ut av på dagtid. I natt har jeg skrevet liste over hva vi trenger å ha med på sykehuset når jeg skal føde - det er også noe jeg gjerne skulle hatt krefter til å gjøre for lenge siden. Ellers leser jeg blogger jeg ikke rekker / orker på dagtid, svarer på e-post og blar meg gjennom alle diskusjonsforum jeg ellers ikke har tid / krefter til.

Så sitter jeg her og lurer, hva ville jeg gjort uten PC'en på sånne netter? Se TV er et alternativ, men med flatskjermen mot veggen til soverommet er det ikke akkurat snilt mot ham som sover. Lese en god bok kanskje? Det har jeg gjort før, men i disse graviditetsdager greier jeg ikke å fokusere lenge nok til å få med meg handlingen i en hel roman. Nei, takke seg til en PC og internett - akkurat passe mengde informasjon på hver side, akkurat passe balanse mellom å passivt ta i mot og selv være aktiv. Og akkurat passe søvndyssende til at jeg om en time eller tre kan krabbe tilbake i køya og få noen timers søvn - Zzzzz.....

Jeg skal jo bare...

Nesten 40 år, og jeg har fortsatt ikke egentlig skjønt budskapet til pappaen til Albert Åberg...

Jeg merker jo at kroppen er sliten, det skulle bare mangle etter hormonbehandlinger og graviditet med mye kvalme og vond bekkenløsning i månedsvis at ikke en fibromyalgikropp begynte å si i fra at dette begynner å bli tungt. Jeg er ikke helt naiv, og jeg kjenner da min egen kropp såpass etter alle disse årene at jeg merker symptomene, det er bare det at...

• jeg skal jo bare sette oppvaska i maskina så det ikke begynner å lukte.
• jeg skal jo bare brette noen klær så jeg slipper å ha tørkestativet midt på stuegulvet hele dagen. Det skal bli så godt å kunne bruke det vaskerommet i kjelleren ordentlig, når jeg bare kan gå i trapper igjen!
• jeg skal jo bare en snartur innom butikken, vi er nesten tom for jogurt, og det trenger jeg for å holde kvalmen i sjakk.
• jeg skal jo bare lage en enkel lunsj, det er jo så hyggelig at naboene vil komme innom.

Jeg kunne fortsatt, men dere skjønner poenget. En million småting, og sånn egentlig så føler jeg jo at hver enkelt ting ikke akkurat krever innsats på nivå med en olympisk toppidrettsutøver, for å si det sånn. Det er jo virkelig bare sånt man gjør.

Men så er det altså summen av disse tingene som sliter meg ut. I går rant tårene mer eller mindre sammenhengende i 10-12 timer, bare avbrudt når jeg klarte å feste blikket på tv-skjermen og glemme meg selv for en halvtime takket være en dramakomedie fra Hollywood. I dag holder jeg senga. Jeg prøver å slappe av, men hodet vil ikke helt være med. Jeg vet det står oppvask på benken, og at det står to fulle stativ med tørr klesvask midt på stuegulvet. Og ikke minst, jeg vet at det står i alle bøkene at det er viktig å holde seg i form frem mot fødselen!

Det store spørsmålet er vel om det er hvile eller aktivitet som er best for nurket i magen akkurat nå... Det er vel sånn det er å være mor, at man setter andre foran seg selv?

Storgårdsfolk 48 Maskerade

Nok en gang er det en seriebok som bryter inn i en periode hvor jeg ikke klarer å lese. Jeg begynte en bok av Lisa Jewel for noen uker siden, men måtte gi opp fordi jeg rett og slett ikke fikk med meg innholdet - noen kaller det ammetåke (selv før fødsel), selv tror jeg bare det er utmattelse... Har så smått innsett av lista over bøker jeg ønsker å lese (til høyre) ikke blir kortere i løpet av 2010, snarere tvert imot...

Tittel: Storgårdsfolk 48 Maskerade
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 22.09.10
Avsluttet: 23.09.10
Språk: norsk
Format: pocket

Trusehandel

Følgene lille historie ble egentlig skrevet som et innlegg i et forum for gravid, men jeg fant ut jeg ville legge den ut her og. Jeg beklager på forhånd om noen skulle synes innholdet blir vel intimt...

Jeg har strevd med bekkenløsningsproblemer siden i uke 13 i graviditeten, og er egentlig ganske lei. Et tips som går igjen flere i flere fora har er å bruke glatt undertøy så det blir lettere å snu seg om natta. Sånn smådesperat dro jeg av gårde på det lokale handlesenteret og fikk lånt en sånn MartCart for å komme meg rundt – innstilt på at dette kunne bli en utfordring. Jeg er i utgangspunktet overvektig, og med stor mage så tenkte jeg at utvalget av sexy satinundertøy kunne være litt begrenset, for å si det sånn…

Optimist som jeg prøver å være, startet jeg jakten på KappAhl og Lindex – det er tross alt bare snakk om undertøy jeg kan bruke i noen få måneder før ungen spretter ut, så om prisen er noenlunde lav så er et helt greit. Ikke overraskende hadde de bare bomullstruser i mammastørrelser. Jeg gjorde et forsøk på H&M også, men der var det så trangt mellom radene at jeg ikke en gang kom med inn til mammatøyet med MartCart’en…

Vel, da var det bare en mulighet igjen: undertøysbutikken. Dere vet, den som har kvalitetsundertøy til priser vi helst ikke vil tenke på. På dette tidspunktet begynte smertene å bli mer enn merkbare, for å si det sånn, og tanken på enda en natt uten sammenhengende søvn i mer enn en halvtime gjorde at bankkortet begynte å hoppe i lommeboka.

I undertøysbutikken var det akkurat plass til å kjøre frem til disken, men rundt i butikken kom jeg meg ikke på egenhånd. Dermed var det bare å legge frem problematikken for den unge damen bak disken, og se hva hun kom frem med. Jo da, frem kom to truser, en av dem var om ikke satin, så i alle fall glattere i stoffet enn bomull. Etter litt mer leting fant hun t.o.m. i størrelse XXXL – ja da føler man seg lekker! Jeg lukket ørene for jamringen fra lommeboka og trakk kortet for en særdeles lite lekker truse til kr 180,- og dro hjemover mens jeg dagdrømte om en god natts søvn.

Om kvelden dro jeg på meg hva bare kan beskrives som noe jeg fikk et glimt av da bestemor skiftet på hyttetur da jeg var liten; hudfarget, godt opp i midjen og ned over rumpa. Ganske behagelig i grunnen, men bare sånn akkurat stor nok. Så krøp jeg til køys.

I løpet av natta oppdaget jeg et par ting: For det første ble stoffet adskillig mindre glatt da det ble trukket i bredden over min bakende, forskjellen fra en vanlig bomullstruse var forsvinnende liten. Og fronten av trusa var merkelig stiv, den ble heller ikke mykere etter at jeg hadde hatt den på meg en stund. Det var da jeg begynte å ane at noe ikke var gått helt etter planen.

Morgenen etter grov jeg frem de små lappene jeg hadde klippet av før jeg la meg, og fikk en aldri så liten overraskelse: Trusa var av typen ”hold-in”! Om det er en gang i livet kvinner må kunne la magen strutte, så må det da være under en graviditet? Nå to uker senere er trusa for lengst blitt alt for liten – jeg rakk å bruke den en gang til etter den første natta. Kr 90,- per bruk!

Nå har jeg funnet ut at en bar bak er det glatteste alternativet for meg :)

Paracetamol ikke trygt under graviditet likevel?

I Aftenposten i dag var det en artikkel om at forskere har påvist at babyer som får Paracetamol i magen eller de første 6 mnd er i større fare for å få allergi og astma.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3793185.ece

Selv har jeg arvet allergier og astma og har trodd jeg tok alle forholdsregler for å minske faren for at junior i magen skulle få det samme. Kommer i hvert fall til å lide meg gjennom hodepina heller enn å ta piller resten av svangerskapet og ammeperioden!

Teflonhjerne et tegn på lite trening???

I Schrödingers katt på NRK i dag var det et innslag om hvordan trening øker intelligensen. Får meg til å lure på om det at fibromyalgipasienter ikke greier å få trent så mye er grunnen til den kjente teflonhjernen?

Schrödingers katt

(Spol frem til ca 22 min for å komme rett til innslaget.)

Tid og krefter

Hvordan har folk tid og krefter til å legge ut ørten blogginnlegg hver dag? Jeg har vel et par hundre blogger jeg følger gjennom RSS-leseren min - og når jeg sier følger, så mener jeg at jeg skummer over overskriftene på de aller fleste innleggene, og leser kanskje et par om dagen sånn i snitt.

Det som fasinerer meg er mennersker som er i full jobb, har familie og diverse hobbyer som greier å finne tid til å skrive, og t.o.m. ta bilder, å legge ut hver dag. Andre jeg følger har en hverdag mer lik min, med sykdom og utmattelse. Men selv de med fibromyalgi eller ME, med flere barn og hund og katt og mann og hus -de finner på et eller annet vis tid og krefter til å skrive lange innlegg flere ganger om dagen. Hvordan er det mulig???

Når folk beklager at det er lenge siden de har skrevet noe, og forrige innlegg er tre dager gammelt, da blir jeg litt stressa. Selv skriver jeg jo bare av og til. Kanskje er noe av forklaringen, i hvert fall i forhold til disse hyperkative mammabloggerne, at jeg ikke liker å utlevere alt jeg gjør på nett. Jeg skriver hvis jeg har noe på hjertet, men jeg bruker ikke tid på å fortelle at i dag skal jeg på Ikea eller i går var jeg på bassengtrening - med mindre det faktisk er som bakgrunn for et tema jeg vil ta opp. F.eks. kunne jeg finne på å skrive om fordelene med varmtvannsbasseng for pasienter med bekkenløsning og / eller fibromyalgi.

Dette er ingen kritikk av de som velger å skrive personlige dagbøker på blogg, selv er jeg veldig konservativ når det gjelder å legge ut personlig informasjon, og kommer sikkert til å være enda værre når jeg etterhvert får et barn inn i hverdagen.

Fibromyalgi: Mine usynlige smerter

The Return Journey

Blogger fra Moss sykehus denne gangen. Jeg har nettopp drukket to beger med druesukker - det smaker helt pyton og hjelper definitivt ikke på kvalmen! Nå er det bare å sitte her og vente i to timer... Glukosebelastning er noe dritt, men det er vel greit å passe på blodsukkeret i disse dager. Får bare håpe det ikke er noe svangerskapsdiapetes på gang!

Men dette skulle ikke være noe syteinnlegg om det å være gravid og alle plagene som følger med det, jeg skulle skrive om boka jeg begynte på mens jeg fortsatt bodde på Ås, og som ble avsluttet her i Moss for noen uker siden:

Maeve Binchy er dronninga av "short stories"! På skolen lærte jeg at "short stories" var engelsk for "novelle", men etter flere bøker av Binchy så har jeg kommet frem til at det egentlig ikke stemmer helt - i hvert fall ikke hvis jeg legger til grunn alle de spesifikke kriteriene for en novelle som norsklæreren ramsa opp. Binchy skriver vel heller noe jeg vil kalle korte historier, nesten som små romaner over bare noen få sider. Hun har gitt ut flere bøker med sånne historier. Noen, som Quentins og Whitethorn Woods har en grunnhistorie, og så mange små historier som flettes inn i hverandre men også kan stå helt for seg selv. Victoria Line Central Line og denne siste, The Return Journey betår av historier som ikke har noen sammenheng seg i mellom, utover et vagt tema.

I The Return Journey handler alle historiene på et eller annet vis om å finne tilbake til sine røtter. I løpet av bare noen sider blir vi kjent med mennesker som står overfor valg i livet, enten det er å forlate sin alkoholiserte ektemann eller å forholde seg til et navn som i alle år har vært grunnlag for mobbing.

Fordelen med sånne bøker er at det er helt greit å lese en historie og så legge boka fra seg og slukke lyset for kvelden, man mister ikke nattesøvn fordi det er for spennende. På den andre sida kan det også være litt dumt, det er liksom ingenting som lokker deg til å plukke opp boka igjen for å se hvordan ting utvikler seg vidre.

Uansett, Maeve Binchy er er en av de forfatterne jeg vet at jeg alltid vil kose meg med. Hun beskriver ofte menneskeskjebner som er vonde, men på en varm måte som gjør at man føler seg positiv etterpå, ikke nedbrutt over alt det vonde i verden.

Kanskje er det dette som er grunnen til at hun på norsk er blitt trivallitteratur? Jeg lurte i mange å på hvorfor bøkene hennes ikke var oversatt til norsk, og da de endelig kom for et par år siden så ble jeg veldig overrasket over å finne dem i bladhylla sammen med legeromanene og erotikken. Mange styrer jo unna disse hyllene av prinsipp, og bare papirkvaliteten på disse bøkene signaliserer jo billig og dårlig kvalitet. Nå innrømmer jeg gjerne at jeg leser en Harlequinn-roman innimellom, det er underholdning på linje med såpeoperaer på tv, men å putte Binchy i denne kategorien føler i alle fall jeg blir helt feil!

Tittel: The Return Journey
Forfatter: Maeve Binchy
Startet: 1.7.10
Avsluttet: 26.7.10
Språk: engelsk
Format: pocket

P.S. Fikk ikke iPhone til å kople meg på nett, så innlegget lastes opp hjemme i ettertid. Har fått beskjed om at det ikke er antydning til svangerskapsdiabetes - jippi!!!

Flytting og handicap

Drøyt fire uker etter at vi overtok vårt nye hus rekke kreftene endelig til et nytt blogginnlegg. Hittil har jeg brukt alt jeg har av energi - det er skremmende lite for tida, til å pakke ut og rydde. Skal ikke påstå vi er i havn, men nå går det i alle fall an å finne både sofakrok og spisebord uten å klatre over femten pappesker.

Sånn så en del av rosehagen vår ut ved innflytting.
Spørsmålet er vel om den overlever neste sommer
- jeg har mildt sagt ikke grønne fingre...

Vi planlegger å pusse opp en del. det gjør vel nesten alle som flytter noe sted. Vi, d.v.s, mannen, har gått løs på det som skal bli barnerom med tid og stunder. Vi planlegger vel å bo der alle tre de første månedene, så da kan vi jo være optimister og tro at vi klarer å pusse opp voksensoverommet mens babyen sover i naborommet.

Det er frustrerende å være så lite til hjep som jeg er for tida. Et dagsarbeid består av å tømme og fylle oppvaskmaskina, pluss å brette sammen klær fra en vask (med vaskerom i kjelleren har mannen måttet ta over selve vaskinga). Er jeg i riktig god form kanskje jeg klarer å finne plass til et kakefat eller noen bøker i tillegg.

Handle er en opplevelse i seg selv. Enten humper jeg rundt på krykker, og kommer halvveis gjennom Rema før smertene er så ille at jeg ikke klarer å fokusere på hva jeg trenger å kjøpe, eller så dytter mannen meg rundt i en gammel knirkende rullestol fra hjelpemiddellageret. Egentlig burde alle oppleve en dag i rullestol! Det er sprøtt så anderledes ting oppleves fra den vinkelen. En ting er at jeg ser hva som ligger i frysedisken, eller ikke får tak i varer, sånt går det an å enten få hjelp til. Noe annet er det å bli behandlet så anderledes. Selv om det er jeg som spør om prisen på en vare på Jernia, så er det mannen betjeningen gir svaret til. En dag her skulle jeg betale på Jula, vi hadde kjøpt noen støpler og et par nye leselamper. Dama bak kassa ble så forvirra at hun sto og virra med hodet i flere sekunder før hun klarte å gi meg prisen, mens hun kastet fordømmende blikk mot min kjære som overlot slike viktige oppgaver som å taste inn bankkoden til en handicappet.

Lege, jordmor og alle blader og bøker sier det er viktig å trene mens jeg er gravid. Kroppen trenger styrke for å komme gjennom fødselen. Samtidig så er beskjeden klar: ikke gjør aktiviteter som trigger smerter i bekkenet. Jeg klarer ikke gjør begge deler! Det gjør jo vondt bare å gå noen få hundre meter, selv med krykker. Og ikke en gang jeg blir svett og anpusten av det! Hvis jeg prøver å gå et par hundre meter etter at smertene har satt inn derimot... Jeg har fått vite at det finnes vanntreningsgrupper for damer med bekkenløsning her i Moss, de starter visst opp denne eller neste uke. Varmtvann pleier jo å være godt for fibromyalgikroppen min, så jeg har et lite håp om at det skal hjelpe litt.

Jeg har plassert min blogg i Moss på norske bloggkart.

Eg elska ho

Jeg blir ikke helt klok på hva jeg synes om Anna Gavaldas bøker. Mens jeg leser dem, så synes jeg egentlig det er ganske kjedelig, det er skjelden jeg leser mer enn 10 sider av gangen, så blir jeg lei og legger boka fra meg. Men så tar jeg meg i å lure på hvordan det går med disse personene, og plukker opp boka på nytt...

Eg elska ho fant jeg i bokhylla da jeg skulle pakke ned før flytting - sånn er det når det blir mange bøker, og speiselt sånne som har kommet som gratis gaver fra bokklubber, det er ikke alltid jeg har oversikt. Men jeg hørte Saman er ein mindre aleine i fjor sommer på digibok, og den syntes jeg var OK, så jeg tenkte jeg fikk gi denne også en sjanse.

Chloé er blitt forlatt av sin ektemann til fordel for ei elskerinne. Hun tar med seg sine to dørtre og av alle sin svigerfar, som hun har et mildt sagt anstrengt forholdt til, og reiser til svigerfamiliens feriehus for å komme seg vekk en stund. Hele boka irriterer det meg at hun reiser dit og sammen med ham, for meg gir det ikke mening. Hvis du vil komme over din utro eketemann, så reiser du vel ikke vekk med hans inneslutta og strenge far? Uansett, de to begynner å snakke, og gjennom hans fortellinger om sitt liv får Chloé ny innsikt til å gå vidre med sitt.

Tittel: Eg elska ho
Forfatter: Anna Gavalda
Startet: 22.06.10
Avsluttet: 1.7.10
Språk: norsk (nynorsk), oversatt fra fransk
Format: innbundet

Hva skedde???

Nå dukket det plutselig opp et bilde i bloggen min som jeg ikke la ut. Det lå i eget innlegg og var bilde av en liten baby-gutt. Det er ingen andre enn meg som skal ha publiseringsrettigheter her, så jeg slettet innlegget umiddelbart tilfelle dette var en eller annen form for virus eller noe annet skummelt. Men jeg skulle gjerne visst hva som skjedde???

I dag har jeg bare lyst til å syte...

Og siden dette er min blogg, og ingen andre har noe de skulle ha sagt, så akter jeg å gjøre nettopp det!


De siste par dagene har jeg vært nødt til å ta i bruk krykkene her hjemme også, ikke bare når jeg skal gå langt. Jeg begynner virkelig å forstå hvilket gigantisk steg i utviklingen av menneskerasen det var å reise seg å gå på to bein! Vi er jo totalt avhengige av hendene våre. Hvordan frakter en person som bruker krykker med seg et glass vann fra springen på kjøkkenet og ut til sofakroken på stua? Eller hvordan får en tak i varene på øverste hylle i butikken uten at krykka går i gulvet med et smell?


Jeg innser jo at det må finnes teknikker som man kan lære seg for å takle dette – jeg mener , det er jo folk som lever sånn hele tida, og de sulter jo ikke i hjel! Det er bare det at jeg ikke helt har lært meg dette enda, og det er noe nytt og frustrerende uansett hvor jeg snur meg.


Rett før helga bestemte vi oss for å spise på en av restaurantene på senteret før vi tok ukeshandelen. Kom meg til restauranten i andre enden av bygget, men på vei tilbake til matbutikken hadde jeg så vondt at jeg måtte kjempe mot tårene. Det endte med at jeg lånte en sånn elektrisk rullestol med handlekurv som senteret har stående - har i grunnen aldri sett noen under 80 bruke dem, og skal jeg dømme ut i fra alle de rare blikkene jeg fikk så er det ikke så mange andre som har det heller. Handleturen ble lettere, men jeg følte meg som en idiot - spesielt når jeg måtte rygge, for da pep det som en gjennomsnittlig trailer. Og problemet med å få tak i det på øverste hylle ble ikke akkurat løst... Det er godt jeg har en snill mann!!!


Det er forresten ikke bare i butikken han får gjennomgå for tida. Smertene er etterhvert så plagsomme at jeg nesten ikke sover – får jeg fire timer i strekk er det luksus. Og å sovne igjen er jo bare å glemme, finner jeg en ok stilling å ligge i, så tar det toppen et par minutter før en eller annen muskel finner ut at den skal krampe seg. (Vi snakker her om en person som i gode perioder sover 10-14 timer i døgnet for å takle fibromyalgismertene og -utmattelsen.) Dermed går jeg rundt konstant trøtt og grinete – gosh, så morsom jeg må være å ha i huset!


De siste ukene har også hormonene begynt å leke seg med humøret mitt. Tårene renner enten jeg ser Dagsrevyen eller Frustrerte fruer, men det har jeg skrevet om før.


Og som om ikke det var nok: Skulle ikke kvalmen liksom gi seg etter første trimester? Jo da, jeg har da begynt å ha noen bedre perioder, noen timer i strekk i hvert fall. Og jeg holder stort sett på maten, men det ligger fortsatt små plastposer strategisk plassert rundt i hele huset – det er jo ikke sånn at jeg rekker å løpe (les: halte) meg til doskåla om noe skulle finne på å komme i retur.


Det er en ting til jeg vil ta med når jeg først er i gang: Gravide får som kjent etterhvert problemer med å bruke sine vanlige klær. Og da lurer jeg på; hvorfor stopper alle mammaklær på str 42? Jeg innrømmer gjerne at jeg er noe overvektig – det er resultatet av mange år med smerter hver gang jeg prøvde å trene, men str 48 er da ikke ekstremt? Hva hjelper det meg om det er plass til magen innafor bukselinninga, om halve rompa henger utenfor? Jeg tror jeg satser på å tilbringe de neste månedene i tights og tunika – og så får jeg ta ut shoppingbehovet (i den grad jeg er i stand til gå i butikker) på små søte sparkebukser og luer.


Jeg prøver jo å holde blikket på det målet som det heter. Det er ikke like lett hver dag, og i dag klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å grave meg ned i plagene en stund. Men så, midt oppe i det hele, så kjenner jeg et lite spark. Den lille pjokken inni magen der liker tydeligvis å turne, og bare tanken på at om noen måneder så har vi det barnet vi har drømt om i så mange år, hjelper på humøret. Hva annet kan jeg si enn at det er verdt alle smerter og utfordringer på veien?

Storgårdsfolk 48 Befrielse og bedrag

Motatt i postkassa kl 17 på onsdag, fullført kl 11 på torsdag - ingen skal påstå dette er tung litteratur, men jeg innrømmer at jeg liker det! Egentlig er jeg ganske imponert over en forfatter som greier å skrive nærmere 50 bøker om de samme karakterene, og ikke bli kjedelig og gjentagende.

Tittel: Storgårdsfolk 48 Befrielse og bedrag
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 26.03.10
Avsluttet: 28.03.10
Språk: norsk
Format: pocket

The Perfect Holyday

Det kan kanskje virke som jeg har fått opp tempoet på lesingen, men det er bare en illusjon. Jeg kom over en liten bok, nærmest bare et hefte i London sist helg. Den var del av en serie kalt Quick Reads. Som de selv beskriver det: "Quick Reads are short, sharp shots of entertainment" like godt egnet for erfarne lesere som trenger en "fix" og personer som ikke har lest noe særlig tidligere. Så vidt jeg kan se fra lista over tilgjengelige titler skulle det da også være noe for en hver smak.

I The Perfect Holiday møter vi tre kvinner på vei hjem til Irland fra ferie på Korfu. De har opplevd de to ukene svært forskjellig. Hele romanen er på 87 sider med stor skrift.

Cathy Kelly er en av flere irske forfattere som er tydelig inspirert av Maeve Binchy - de færreste klarer det like godt som henne, men de fleste får til ok bøker.

Tittel: The Perfect Holiday
Forfatter: Cathy Kelly
Startet: 11.06.10
Avsluttet: 21.06.10
Språk: engelsk
Format: pocket

Jeg ler så jeg griner...

Helt fra jeg var tenåring har familien min visst at dersom jeg utpå kvelden får latterkrampe og tårene begynner å trille, så er det bare å sende meg i seng. Når jeg blir sliten kommer tårene, er jeg utmattet hulker jeg. Sånn er det bare.

Tidligere pleide jeg på dårlige dager å "grine meg ferdig" på vei til jobb, enten jeg sank langt ned på et bussete eller kjørte egen bil og måtte passe på å blunke unna tårene nok til at jeg fortsatt så veien. Så var det innom garderoben og skylle ansiktet med kalt vann før jeg tok fatt på arbeidsdagen. Sånn i ettertid ser jeg vel at det ikke er så rart at det gikk heller dårlig med meg på arbeidsmarkedet...

I dag er en sånn dag da bare det å ta en dusj var slitsomt nok til å få tårene til å trille. Etter at jeg ble gravid har jeg vært mer sliten enn noen gang, og i det siste har disse tullete hormonene også begynt å melde seg. Det er vel streng tatt ikke annet å gjøre enn å le av det - og prøve å hvile når jeg trenger det.

Winkie

Winkie må være den søteste, tristeste og mest absurde boka jeg har lest på lenge: Vi møter teddybjørnen Winkie, som bil arrestert og tiltalt for å være terrorist. Vi følger hans vei gjennom det amerikanske rettsystemet, post 9.11. Samtidig tenker Winkie tilbake på sitt liv og hendelsene som har brakt ham til dagens situasjon.

Har du en gammel bamse som har tilbrakt de siste årene nedstøvet på en hylle eller bakerst i et skap ville jeg finne den frem og gi den en god klem før du tar fatt på denne boka. - Da slipper du kanskje unna samvittighetskvalene...

Tittel: Winkie
Forfatter: Clifford Chase
Startet: ca15.05.10
Avsluttet: 18.06.10
Språk: norsk, oversatt fra engelsk
Format: innbundet

(Lenker er til Kindle-versjonen av boka.) 

På byferie med bekkenløsning - kanskje ikke den beste ideen....

I helga var jeg og mannen min i London. Vi pleier å reise dit ca en gang i året, og de siste årene har jeg stort sett hatt krykkene med på turen. Likevel var det veldig anderledes å oppleve en byferie med bekkenløsning enn med fibromyalgismerter.

 

Jeg er etterhvert vant til at det å trave gatelangs setter spor i korsryggen. Jeg er også vant til å bli dønn utslitt etter en lang dag med shopping eller sightseeing. Likevel, jeg føler jeg har en viss kontroll over disse problemene etterhvert - jeg vet hvor langt eg kan presse ryggen uten å bli sengeliggende dagen etter, og jeg vet at 2-3 dager med slit går greit, så lenge jeg planlegger hvile en ukes tid etter at jeg kommer hjem.

 
Bekkenløsninga har jeg tydeligvis ikke den samme erfaringa med! Akkurat nå har jeg vært hjemme i temmelig nøyaktig to døgn, og jeg har rukket en time fibromassasje i går og en halvtime fysioterapi i formiddag. Likevel er smertene der på en helt annen måte enn før turen, og jeg innrømmer at jeg er litt bekymret...

 
"Alle" sier at FM'ere bør trene - om du får litt vondt så er det bare med på å lære deg hvor grensene går, og det går uansett over i løpet av kort tid. Når jeg leser om bekkenløsning så er toene en annen: "Ikke gjør ting som gjør vondt" er gjengangeren. Jeg har ikke helt skjønt om det å utsette seg for slike påkjenninger faktisk kan gjøre vondt værre - i tilfelle har jeg gjort innmari mye dumt i helga!!! Jeg krysser fingrene for at også disse smertene blir svakere med noen dager hvile :)

Litteratur i uttmattelsestider

En gang i vinter, mens jeg enda var såpass oppegående at jeg skummet overskriftene på alt som kom inn i Google-leseren min så jeg et blogginnlegg som begynte omtrent sånn: "Sykdomstid er klassikertid – jeg koser meg med Krig og fred på nytt." Selv orket jeg ikke å lese resten av innlegget, og hadde bare en reaksjon på det hele:"Om du kan takle Tolstoj er du f.. meg ikke skikkelig sjuk!"

 
Selv måtte jeg i månedskiftet februar – mars legge fra med Wolf Hall som jeg holdt på med. Jeg fikk rett og slett ikke med meg hva det sto på "papiret" (lesebrettet) og etter å prøvd meg på samme side 10-12 ganger ga jeg opp. Dessuten var det rett og slett slitsomt å holde brettet på en fornuftig måte. Det var ikke bare den boka som ble liggende, jeg leste hverken blogger, aviser eller bøker på mange uker. Stort sett sov jeg eller så på såpeoperaer og romantiske komedier på TV og DVD. Det går for en periode, men det blir kjedleig i lengden – for ikke snakke om at det blir slitsomt for de rundt som ikke kan få et fornuftig ord ut av meg.

 
Så ved påsketider ramlet det en bok i Storgårds-serien ned i postkassa. Nr 47. Om ikke annet er jo disse bøkene lette, og da mener jeg først og fremst i bokstavelig forstand, det er ikke mange grammene de veier. Det tok med tre dager å komme gjennom boka, normalt leser jeg disse på en dag, men jeg fikk med meg innholdet og koste meg med lesingen. Samtidig forsøkte jeg å se på påskekrimmen på TV – noen tradisjoner er til for å følges. Mot slutten av første episode kommenterte jeg fra sofaen at "jeg synes dette var slitsomt, jeg har problemer med å følge med i tidslinja og hvem som er hvam og gjør hva." Litt forfjamset svarte mannen min at dette var jo en helt vanlig og ganske grei serie og vi konkluderte med at det var mitt hode som var problemet. Det var da jeg skjønte at det ikke nødvendigvis var det å lese som var problemet, det var konsentrasjonen min som var på bærtur!

 
Konklusjonen av det var ganske enkel: Jeg måtte skaffe meg litterarur som ikke krevde konsentrasjon! Som sagt så gjort. Da jeg flyttet til Sveits rett etter vidregående og skulle lære tysk, fant jeg ut av Harlequinn-romaner var fantastiske, for det gjorde ikke noe om jeg ikke skjønte alle ordene – til slutt seiret kjærligheten uansett. I disse dager er jo tilgangen på disse romenene enklere enn noen gang, og jeg lastet ned "One-Click Buy: March 2010 Harlequin Blaze" til min Kindle – seks korte og greie historier. (Jeg skjønner godt at andelen av solgte bøker i kategorien "guilty pleasure" har gått opp siden folk begynte å lese digitalt – selv ville jeg kviet meg for å sitte med denne på toget, men når jeg bruker Kindle er det jo ingen som ser hva jeg leser.) Sånn kom jeg i alle fall i gang med å lese igjen, selv om det fortsatt går en smule treigt, og jeg holder meg langt unna Tolstoj!

 
Tittel: Storgårdsfolk 47 Jakten
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 26.03.10
Avsluttet: 28.03.10
Språk: norsk
Format: pocket



Tittel: One-Click Buy: March 2010 Harlequin Blaze
Forfatter: Div
Startet: ca 1.04.10
Avsluttet: ca 1.05.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Tittel: Under bordet
Forfatter: Heidi Linde
Startet: ca 01.05.10
Avsluttet: ca 20.05.10
Språk: norsk
Format: innbundet

Lenge siden sist...

Jeg har faktisk ikke skrevet siden i februar, men det har sin helt naturlige forklaring: Kvalme, tretthet (les: total utmattelse) og alt som ellers følger med av spenning og nervøsistet når man blir gravid første gang. Og huskjøp og –salg. Det føles litt som jeg nå prøver å orientere meg i en Verden som har gått rundt helt uten meg i noen måneder...

Det er mye jeg skulle ha skrevet om fra denne perioden, jeg tror det er best å dele det opp i flere innlegg, ellers kommer dette til å bli et eviglangt sammensurium av alt og ingenting. Her er i alle fall en liten oversikt over det som kommer:

• Sykdom og lesing – når utmattelsen går utover det meste. (Og en oppsummering av det lille jeg har lest.)
  
• Fibromyalgi og prøverør – et tema jeg har funnet så godt som ingenting om på nettet, og i alle fall vil skrive ned mine erfaringer om.
  
• Gravid og allergisk – skal / skal ikke ta medisiner?
  
• Trening med fibromyalgi vs. bekkenløsning.
  
• Og masse annet jeg ikke husker akkurat nå :)
  

Jeg tror jeg begynner med det kanskje letteste temaet: litteratur. Jeg må venne meg til dette sakte men sikkert. Dessuten er det ikke sikkert ryggen og bekkenet liker at jeg sitter så lenge av gangen foran denne maskina, så noen korte innlegg for å teste formen er på sin plass. Fortsettelse følger!

Ingebjørg Olavsdatter 45 Troskap

Troskap er den siste boka om Ingebjørg Olavsdatter. Det er litt vemodig - ikke fordi serien burde fortsette, de siste bøkene har definitivt vist at det er på tide å pakke sammen. Grunnen er at det var min bestemor som abonnerte på serien, jeg pleide å ta over bøkene når hun hadde lest dem. Da hun døde for noen år siden, tok jeg over abonnementet selv, og hver gang det har kommet en bok, så har jeg på sett og vis hatt en liten stund sammen med henne. Det er slutt nå.

En annen ting jeg har etter min bestemor er gode sokker, men også der begynner det å se smått ut, så jeg har bestemt meg for å lære å strikke hel og tå og holde kontakten på den måten.


Tittel: Ingebjørg Olavsdatter 45 Troskap
Forfatter: Frid Ingulstad
Startet: 23.2.10
Avsluttet: 25.2.10
Språk: norsk
Format: pocket

The truth about Melody Browne

Etter to relativt tungleste bøker (The Help med sørstatsslang og Sepulchre med masse fransk) var det på tide med noe lettlest. En sikker kandidat i den kategorien er Lisa Jewell.


Jeg ramlet over Jewell i en bokhandel i London mens jeg satt og ventet på min mann som brukte laaaaang tid i dataavdelinga. Ved siden av stolen jeg satt, lå noen bøker og jeg plukket opp en tilfeldig og begynte å lese. Da mannen kom tilbake hadde jeg lest et drøyt kapittel og ledd høyt flere ganger. Det var Thirthy-nothing, Jewells andre bok.


Jewell er på min alder, og bøkene hennes har vokst sammen med meg de siste ti årene, fra romantiske komedier om nyutdannede unge i "flat-shares" i London til mer komplekse romaner de siste årene. The truth about Melody Browne er helt klart den tyngste romanen hun har skrevet så langt, og tar for seg temaer som unge single mødre, vanskelig barndom og en søken etter identitet. Boka holder seg likevel tro til humoren og varmen vi er vant til fra Jewell.


Tittel: The truth about Melody Browne
Forfatter: Lisa Jewell
Startet: 15.2.10
Avsluttet: 23.2.10
Språk: engelsk
Format: pocket

Lesehestens forbannelse

Siden jeg lærte å lese i 9-årsalderen (ja, jeg var treig) har jeg lest mye. Da jeg var rundt 13 år, ble jeg tvunget over fra ungdoms- til voksenavdelinga på mitt lokale bibliotek, rett og slett fordi jeg hadde lest alt i ungdomsavdelinga. Bokhylla har vokst fortere og fortere ettersom studielån ble byttet ut med fast lønn. Jeg elsker bokhylla mi. Et blikk opp på bokryggene, og jeg kan gjenoppleve fantastiske reiser i tid og rom. (– Det er kanskje den største svakheten med e-boka og biblioteket i mine øyne.)


Problemet, eller forbannelsen, er at det alltid er alt for mange bøker jeg har lyst til å lese. For hver tittel jeg kommer meg gjennom, dukker det opp minst 2-3 nye på ønskelista!


Å rusle rundt i en bokhandel, bla litt her og finne en skatt der, det er en egen opplevelse. Her om dagen kikket jeg gjennom et rotet tilbudsbord på Norli og fant to bøker for kr 49,- som jeg for bare noen måneder siden hadde tvunget meg selv til å la ligge igjen i butikken selv om jeg hadde skikkelig lyst til å lese dem. Når de er så billige går det jo bare ikke an å la dem ligge! Og nå er det snart Mamut salg, og for meg betyr det stort sett hvert år en bærepose eller to...


Det er ikke plass til å utvide bokhylla noe mer, jeg tror vi må flytte!

Sepulchre

Endelig er jeg ferdig med Sepulchre. Jeg skriver endelig, for det føles som jeg har brukt en evighet på denne boka. Først hadde jeg problemer med å komme i gang – etter at jeg hadde lest Help satt historien og personene igjen i hodet mitt i flere dager, og a er det vanskelig å sette seg inn i en ny fortelling. I tillegg er det i Sepulchre brukt en del fransk, og de skjønner jeg minimalt av. Det var litt frustrerende at mange av de viktige kluene i historien nettopp kom på et språk jeg ikke skjønner, selv om jeg for så vidt stort sett fikk med meg helheten.


Jeg har litt blandete følelser til spøkelseshistorier, eller alle typer historier som tar for seg alternative verdener og overnaturlige fenomener. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke – rett og slett fordi jeg ikke tror på historien. Sepulchre vaker akkurat på grensa. Jeg greier ikke helt å kjøpe at en skeptiker av en amerikansk forsker og forfatter i løpet av bare noen dager skal begynne å tro at hun kan se spøkelser og påvirke historien ved hjelp av noen tarotkort.


Jeg synes Mosse skiver godt, og jeg følte virkelig at hun greide å beskrive stedene og situasjonene så jeg kunne se dem for meg – det er alltid et stort pluss når det gjelder å få meg til å like en bok.


Vil jeg anbefale boka for andre? Vel, om du har et par år fra skolen med fransk, så er det sikkert nok til at irritasjonen over å ikke skjønne alt forsvinner. Liker du bøker med overnaturlige fenomener, så er dette noe av det bedre jeg har lest – da er det bare å sette i gang! 


Tittel: Sepulchre
Forfatter: Kate Mosse
Startet: 11.1.10
Avsluttet: 14.2.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Gullkorn

Innimellom kommer jeg over små sitater som får meg til å gruble litt, kanskje trekke på smilebåndet, kanskje se litt nærmere på mine egne holdninger osv. Ikke minst kan slike små gullkorn av og til gjøre en slitsom da med smerter ogutmattelse litt lettere.

For å ta vare på sånne små sitater og kunne gå tilbake og lese dem når jeghar behov for det, tenkte jeg å legge dem ut her. Forhåpenligvis er det andre der ute som også setter pris på det :)

Jeg har familie i Nederland, og derfor har vi hvert år en liten kalender på kjøkkenet med bilder derfra. I år, på siden for februar er det avbildet en del klassiske blå og hvite filser. På en av disse står det:

This house is clean enough to be healthy and dirty enough to be happy.

Jeg strever med å få gjort husarbeid, og det er vel ganger jeg tenker at det faktisk ikke er helt sunt å bo her, men stort sett går dt på et vis. Denne sykdommen har gjort at jeg har måttet legge lista lavere for hva jeg er fornøyd med å oppnå, ikke bare når det gjelder husarbeid, men også på andre områder i livet. Da er det fint å bli minnet på at noen litt for store hybelkaniner ikke er det farligste her i livet!

Nav

Jeg er ikke av dem som liker å klage så mye over Nav, de fleste som jobber der gjør sitt beste, og det er ikke deres skyld at det er mye å gjøre. Likevel, etter å ha måttet levere samme legeerklæring tre ganger for å få en søknad behandlet, kan jeg helt klart se humoren i denne fra Gullruten:

Bloggurat

Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat. Alt nytt må jo testes :)

En vakker start på uka!

The Third & The Seventh from Alex Roman on Vimeo.

Jeg savner filmen og mørkerommet jeg....

Er IA-avtalen er misslykka? –En lærers historie.

I disse tider da IA-avtalen skal opp tilvurdering, og det diskuteres sykemeldinger opp og ned og i mente, fant jeg ut det var på tide å fortelle om min erfaring på dette feltet. Jeg skal ikke påstå at jeg har fått med meg mer enn en brøkdel av den debatten som går for tida, men jeg har da gjort meg opp noen tanker rundt temaet.

Et gjennomgående tema for debatten har vært at IA-avtalen har vært misslykka. Jeg er faktisk ikke enig. Jeg synes avtalen i seg selv er fin, den gir rettferdige rettigheter og plikter til de ulike partene. Problemet som jeg ser det, er at avtalen ikke følges. Det hjelper lite hva som står på et papir, hvis ingen følger opp! Som ansatt på en videregående skole er jeg en del av en avdeling med en avdelingsleder. Han forholder seg til skolens ledelse, som igjen må forholde seg til fylkeskommunen, som jo faktisk er min arbeidsgiver. Her er det mange ledd, mange som ikke kjenner innholdet av avtalen, mange som verken har lyst til å forholde seg til den eller har kapasitet til å sette seg inn i plikter og rettigheter.

Jeg får begynne på begynnelsen:
Høsten 2006 startet jeg i jobb som lærer på MK. Samtidig begynte jeg på PPU studier og ved siden av jobb trente jeg og holdt på med diverse aktiviteter. Utover høsten begynte jeg å få veldig vondt i en skulder, og smertene gjorde meg sliten. Etter hvert kuttet jeg ned på alt som ikke hadde med jobb og studier å gjøre, likevel ble jeg bare mer og mer sliten. I februar 2007 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, og skjønte litt mer av hva som holdt på å skje. Utover vårsemesteret tok jeg ut det jeg hadde av energi på skolen, kom hjem og sov frem til jeg ble servert middag før jeg tilbrakte resten av kvelden foran TV'en – noe mer hadde jeg ikke krefter til. Jeg ble frustrert over at jeg ikke klarte å gi 100 % i timene, det var elever jeg gjerne skulle fulgt bedre opp, og på PPU-studiet løste jeg oppgavene etter "så lenge jeg får bestått"-tanken. Takket være ferier og ekstra fridager kom jeg meg gjennom våren med bare kortere fravær og sykemeldinger.

Høsten 2007 ble den store nedturen. Bare et par uker etter skolestart sa ryggen stopp. Jeg fikk to uker hjemme, før jeg kom tilbake til 50 % stilling. Deretter gikk det i forskjellige stillingsprosenter frem til april. På et tidspunkt ville jeg prøve å jobbe full tid, jeg følte meg bedre: Da fikk jeg beskjed av avdelingsleder at det var bedre å beholde en liten prosent sykemelding, sånn at skolen slapp å betale for nye 16 dager når jeg ble sykemeldt igjen. – Du verden så jeg følte støtten strømme mot meg!

Etter seks uker sykemelding skal direkte overordnede gjennomføre en samtale med den sykemeldte, og en rapport skal sendes til Nav. Jeg var midt i en time, med flere elever som ventet på hjelp, da avdelingsleder kom inn og ba meg signere på et ark. Han ble tydelig irritert over at jeg ville skumme gjennom hva jeg signerte på før jeg skrev navnet mitt. Siden skjemaet skulle vært sendt for et par uker siden skrev jeg under og tenkte at jeg kunne jo ta opp tilrettelegging med ham på et senere tidspunkt – det var min største tabbe.

Etter 12 uker skal et nytt møte gjennomføres. Også denne gangen fikk jeg besøk midt i en time: Denne gangen ga jeg beskjed om at jeg kunne skrive under, men da ville jeg ha en samtale om situasjonen. Det fikk jeg der og da –jeg ble bedt om å bli med ut på gangen, hvor jeg fikk drøyt fem minutter (avbrutt flere ganger av elever) til å legge frem saken min. Jeg hadde begynt å skjønne at dette var noe jeg måtte leve med, det ville ikke gå over, og la frem noen ønsker om tilrettelegging – det fikk jeg beskjed om at det ikke var noe vits i å bruke penger på, når de ikke visste om jeg kom til å kunne fortsette i jobben. Noe tidligere hadde rektor send ut en e-post til alle lærerne, og tilbudt "ekstrajobb" med utvikling av digitale læremidler for å redusere utgiftene til lærebøker. Jeg spurte om det ville være mulig for meg å jobbe med dette som en del av min reduserte stilling. Arbeidsgiver skal der det er mulig og til hjelp for den sykemeldte tilby alternative arbeidsoppgaver. Dette ble blankt avvist.

Etter som ukene og månedene gikk følte jeg meg mindre og mindre velkommen på jobb. Jeg møtte opp til avtale møtetider, bare for å finne ut at de punktene på sakslista som var relevante for meg, var blitt flyttet til andre tidspunkter når jeg ikke kunne være tilstede. Ved flere anledninger brukte jeg tid på å planlegge undervisningsopplegg, men da jeg kom på jobb fikk jeg høre fra elevene at en annen lærer hadde gått gjennom stoffet dagen før, og i mine timer skulle de bare jobbe med egne prosjekter. At jeg til stadighet dukket opp uten å ha fått beskjed om endringer i planer og oppgaver, førte til at jeg merket at elevene begynte å forholde seg mindre til meg som veileder. Den autoriteten jeg hadde bygget meg opp ble såpass undergravet av baksnakking og det å stille meg i et dårlig lys, at jeg til slutt bare var en person med nøkler til rom og utstyrskap. Jeg følte meg rett og slett frosset ut av kollegiet og ignorert at elevene.

Det heter seg at etter et halvt år skal Nav kalle inn til et møte med fastlege, arbeidsgiver og den sykemeldte. Jeg kontaktet mitt lokale kontor for å høre hvordan dette skulle foregå. Da fikk jeg vite at de vurderte hver enkelt sak, og bare kalte inn til møte der det var nødvendig. Siden jeg ikke hadde kommet særlig langt på egenhånd i forhold til å få noe tilrettelegging, tenkte jeg et sånt møte kunne være lurt. Jeg snakket med fastlegen min om saken, og han beskrev situasjonen på sykemeldingsskjemaet til Nav –men noe møte ble det aldri.

På dette tidspunktet var jeg så utmattet at jeg sovnet bak rattet ved flere anledninger – å sloss for mine rettigheter hadde jeg ikke krefter til. Legen sykemeldte meg 100 % da jeg ikke lenger kunne kjøre til jobb (kollektivtilbud finnes ikke), og fra den dagen har jeg ikke hørt et pip fra arbeidsgiver (unntatt når jeg har tatt direkte kontakt selv).

Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde holdt ut lenger i jobb om det var blitt gjennomført noen enkle grep. På et tidspunkt gikk jeg over avdelingsleders hode direkte til ledelsen, for å høre om det var mulig å få en heve-senke-pult. Det var ikke noe problem, det kunne jeg få på arbeidsplassen min – men i klasserommet hvor jeg tilbrakte mesteparten av tida mi, var det uaktuelt. Jeg skjønner fortsatt ikke hva som ville være problemet med at de andre lærerne som brukte rommet da fikk tilgang til den samme pulten i sine timer?

Jeg må innrømme jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er vitsen med IA-avtalen, når ingen bryr seg om den. Hittil har jeg tenkt at det tar vel noen år før folk venner seg til den, men hvis det nå kommer en ny avtale, så ryker vel den teorien…

Dette er min historie. Erfaringene jeg har gjort er personlige, og jeg snakker ikke på vegne av andre enn meg selv. Likevel vet jeg at mange andre har liknende opplevelser med det å bli langtidssykemeldt. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan en ny avtale blir, men jeg håper det blir lagt opp til en bedre opplæring av ledere og mellomledere i denne omgangen; da kanskje det blir mulig å få det man har rett på.

Bloggsammenslåing

Skal man ha en blogg for faglige refleksjoner, en for favoritthobbyen og en for generelle samfunnsdebattinnlegg? Eller er det bedre å ha en blogg, og la abonnenter og velge selv hva de vil lese om? Jeg har grublet litt på dette den siste uka, og kommet frem til at det er avhengig av hvor mye man skriver. Selv skriver jeg ikke så mye eller så ofte – i pedagogikkbloggen min har jeg bare et innlegg siden før sommerferien. Sånt er jo totalt bortkasta, derfor slår jeg nå sammen mine tre blogger. Jeg skal forsøke å være konsekvent med etikettene, sånn at det er mulig å bare abonnere på et tema dersom man ønsker det. Innlegg som tidligere ville ligge under hver av disse bloggene får følgende etiketter:

• KiMj - tanker om undervisning og IKT -> pedblogg
  
• myFMS -> fmsblogg
  
• Kirstis leseblogg -> leseblogg
  

Sånn i forbindelse med at jeg eksporterer innlegg fra de andre bloggene inn i denne, kan det nok bli litt kaos – det beklager jeg. Etter hvert skal jeg også fikse litt på utseendet på bloggen også, så håper jeg på at mange av dere ønsker å fortsette / begynne å lese det jeg skriver!

Jeg hater kaffe!!

Jeg hater kaffe!! Greier ikke å få det ned. –Og det er jo litt dumt siden mitt største symptom på FM er tretthet... Så i sommer forsøkte jeg meg på noen av disse koffeinbrusene (Urge, Burn, RedBull o.s.v.). Siden jeg ikke er vant til å få koffein i kroppen så ga det faktisk et visst løft, særlig hvis jeg tok det sammen med min "smertecocktail" (1 Tramadol + 2 Pamol). Så de siste månedene har jeg brukt dette litt bevisst: før jeg skal i teater og sitte lenge, noe som vanligvis er både vondt og slitsom, før julefesten, før jeg skal på shopping o.s.v. Jeg får en ganske heftig nedtur og kollapser på sofaen etterpå, men det er definitivt verdt det for å kunne komme meg ut i samfunnet innimellom!

Så her om dagen kom jeg over noen tabletter på apoteket; Fenazon-Koffein. Det står at de er smertestillende, og jeg har sjekket felleskatalogen (http://felleskatalogen.no/) og det er ingen alvorlige bivirkninger med mindre jeg tar dem ofte og lenge. Men mengden koffein er jo mer enn 1000 ganger mer enn i en sånn brus (og det er ikke engang den sterke versjonen), så hvordan reagerer kroppen på dette?

Det korte svaret er "Å ta koffeinpiller hjelper på tretthet". Det er vel ingen stor bombe, alle vet at en kopp kaffe om morgenen er en måte å våkne opp på.

Det litt lengre svaret er at da jeg tok den første pilla på tirsdag, så følte jeg egentlig ikke noen forskjell, jeg bare greide å gjøre masse som jeg ellers ville blitt gåen av. Kommunen her har endelig klart å komme i gang med et skikkelig Aktiv på dagtid tilbud, og jeg startet med pilates i en hel time. Etter et par timer på sofaen dro jeg ut og møtte mannen min til middag og kino, og selv etter alt det så var ikke turen tilbake til bilen noe stort mareritt. I går derimot, fikk jeg en kraftig smell og lå mesteparten av dagen på sofaen.

I dag var det nok en gang Aktiv på dagtid, i treningsstudio denne gang. Jeg våkna stiv og vond og med en tretthet som gjorde at bare det å bevege fingrene gjorde vondt, sånt tar vanligvis 2-6 timer å "våkne til live" fra. Jeg vurderte å droppe trening, men siden jeg skulle til fysioterapeut i samme bygget likevel, så tok jeg en pille – og vips 15 minutter etterpå var jeg klar for en skikkelig treningsøkt.

Så er jo spørsmålet da, om det er verdt det? Jeg er ikke glad i å ta piller for alt og ingenting. Dessuten er jeg litt redd for at jeg overtrener hvis jeg ikke merker at kroppen egentlig er mer sliten enn jeg føler meg, og er det en ting jeg blir dårligere av så er det overtrening. Blir vel til at jeg bruker pillene en gang i blant, men bare når jeg "må".

The Help

The Help er en av de beste bøkene jeg har lest må noen måneder! En sånn bok som bare blir vanskeligere å legge fra seg, jo lenger ut i handlingen du kommer.

Jeg skal innrømme at da jeg lsete de første 4-5 sidene, så var jeg mer opptatt av språket enn av historien. Jeg har aldri lest på 1960-talls-svart-hushjelp-slang før og setninger som ”But I ain’t never seen a baby yell like Mae Mobley Leefolt. First day I walk in the door, there she be, red-hot and hollering with the colic, fighting that bottle like it’s a rotten turnip.” er ikke akkurat sånn jeg lærte engelsk på skolen. Jeg er glad jeg har sett en del på Tru Blood i det siste, og fått inn litt sørstatsaksent derfra.

Det tok likevel bare noen sider før språket var glemt og jeg ble sugd inn i historien. Sentralt står tre kvinner i Jackson, Mississippi i årene 1962-1964. I bakgrunnen taler Martin Luther King om drømmer, Vietnam-krigen tar liv og JFK blir skutt, men det har liten påvirkning på livene til Abileen, Minny og Miss Skeeter. Abileen og Minni jobber som hushjelper for de hvite, rike vennene til Skeeter. Vi får se borgerrettighetskampen gjennom deres øyne, hatet og kjærligheten mellom de hvite sosietetsfamiliene og deres tjenere står sentralt.

Dette er en bok med et sosialt engasjement, en ny vinkling på en historie mange av oss kjenner for dårlig og ikke minst en god roman – akkurat sånn jeg liker det!

Boka har ligget på New York Times topp 5 liste i noen uker nå, og det var der jeg ble tipset om den. Jeg oppdaget før jul at jeg er ganske godt oppdatert på britisk litteratur, men kjenner nesten ikke til noen moderne amerikanske forfattere, så jeg måtte sette i gang litt informasjonsinnhenting. Boka er også vurdert av NYT: Racial Insults and Quiet Bravery in 1960s Mississippi.

Tittel: The Help
Forfatter: Kathryn Stockett
Startet: 2.1.10
Avsluttet: 8.1.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Godt nytt år?

Det er et nytt år, og jeg sitter her og lurer på hva 2010 vil bringe…


Kulda ligger over Østlandet, og jeg har ikke gått på ski på tre år. Forkjølelsen som har revet kroppen i stykker de siste ukene vil ikke gi seg, og det er bae å innse at det ikke blir noen tur ut i finværet i dag heller. Men etter ei juletid med alt for mye god mat og alt for lite aktivitet er det på tide å planlegge et nytt og bedre liv: Fra i morgen av SKAL jeg gå en tur hver dag! Om det så bare blir noen hundre meter, så skal jeg ut av huset – etter hvert går det vel lettere igjen. Og jeg skal prøve å spise litt sunnere. Har hørt at lav-karbo er bra for oss FM'ere, men tror ikke jeg takler å kutte ut poteter og pasta, så jeg satser i hvert fall i første omgang på et godt gammeldags sunt kosthold, kutter ut snop i ukedagene og håper at det i alle fall gir litt utslag på vektnåla.


Utover våren ligger det vel an til at jeg må i gang med en eller annen form for jobb. Jeg håper jeg ikke blir tvunget av Nav til å gå på noe sånt utprøvingsopplegg som krever at man er til stede full arbeidstid over noen uker – det vet jeg ikke går. Så for å være litt forberedt sjekker jeg ut mulighetene for å jobbe deltid. Aller helst skulle jeg jobbe hjemmefra (det føles bortkasta å bruke krefter på lang reisevei) og gjerne over nett, de nærmeste ukene vil gå med til å sjekke ut mulighetene.


Sånn litt utenfor mine egne fire vegger må jeg vel håpe at XMRV-forskninga etter hvert gir noen resultater, også for fibromyalgi. Annen forskning pågår jo, det blir spennende å se resultatene av Tyrkia-prosjektet jeg var med på. Men mest av alt er det vel viktig at forskninga gir noen resultater, i form av behandlingsopplegg. Selv har jeg tro på å følge etter svenskene og lage tverrfaglige opplegg over lang tid vil gi bedre resultater enn å sende folk hit eller dit i fire uker, bare for å sende dem hjem igjen uten noen form for tilgang til varmtvannstrening, psykisk oppfølging eller hjelpemidler.


2009 var året da jeg følte at fibromyalgien gjorde en vending for min del, jeg ble faktisk bedre. Etter flere år med konstant motgang var det fantastisk å klare seg uten krykker, klare å sitte gjennom en kinoforestilling og kose seg i selskap med venner. Jeg satser på at 2010 fortsetter i samme retning og ønsker alle et riktig godt nytt år!!!

Storgårdsfolk 46 Forsvunnet

Dette er bok nr 46 i en av de to seriene jeg leser fra Norske serier: Storgårdafolk og Ingebjørg Olavsdatter. Disse bøkene tar stort sett bare etpar dager å lese, og sånn gikk det denne gangen også. Deter imponerende å greie å skrive ca 250 om en handling som bare foregår over knappe to døgn, men det bekrefter vel bare min oppfattning av at seriebøkene er litteraturens svar på såpeoperaen: God underholdning, enkelt og greit.

Tittel: Storgårdsfolk 46 Forsvunnet
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 31.12.09
Avsluttet: 3.1.10
Språk: norsk
Format: pocket

Godt leseår!

Denne bloggen er først og fremst laget for at jeg skal kunne vite hvor mange bøker jeg leser i 2010. Jeg har også lyst til å registrere noen tanker om hver bok.