Bloggurat

Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat. Alt nytt må jo testes :)

En vakker start på uka!

The Third & The Seventh from Alex Roman on Vimeo.

Jeg savner filmen og mørkerommet jeg....

Er IA-avtalen er misslykka? –En lærers historie.

I disse tider da IA-avtalen skal opp tilvurdering, og det diskuteres sykemeldinger opp og ned og i mente, fant jeg ut det var på tide å fortelle om min erfaring på dette feltet. Jeg skal ikke påstå at jeg har fått med meg mer enn en brøkdel av den debatten som går for tida, men jeg har da gjort meg opp noen tanker rundt temaet.

Et gjennomgående tema for debatten har vært at IA-avtalen har vært misslykka. Jeg er faktisk ikke enig. Jeg synes avtalen i seg selv er fin, den gir rettferdige rettigheter og plikter til de ulike partene. Problemet som jeg ser det, er at avtalen ikke følges. Det hjelper lite hva som står på et papir, hvis ingen følger opp! Som ansatt på en videregående skole er jeg en del av en avdeling med en avdelingsleder. Han forholder seg til skolens ledelse, som igjen må forholde seg til fylkeskommunen, som jo faktisk er min arbeidsgiver. Her er det mange ledd, mange som ikke kjenner innholdet av avtalen, mange som verken har lyst til å forholde seg til den eller har kapasitet til å sette seg inn i plikter og rettigheter.

Jeg får begynne på begynnelsen:
Høsten 2006 startet jeg i jobb som lærer på MK. Samtidig begynte jeg på PPU studier og ved siden av jobb trente jeg og holdt på med diverse aktiviteter. Utover høsten begynte jeg å få veldig vondt i en skulder, og smertene gjorde meg sliten. Etter hvert kuttet jeg ned på alt som ikke hadde med jobb og studier å gjøre, likevel ble jeg bare mer og mer sliten. I februar 2007 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, og skjønte litt mer av hva som holdt på å skje. Utover vårsemesteret tok jeg ut det jeg hadde av energi på skolen, kom hjem og sov frem til jeg ble servert middag før jeg tilbrakte resten av kvelden foran TV'en – noe mer hadde jeg ikke krefter til. Jeg ble frustrert over at jeg ikke klarte å gi 100 % i timene, det var elever jeg gjerne skulle fulgt bedre opp, og på PPU-studiet løste jeg oppgavene etter "så lenge jeg får bestått"-tanken. Takket være ferier og ekstra fridager kom jeg meg gjennom våren med bare kortere fravær og sykemeldinger.

Høsten 2007 ble den store nedturen. Bare et par uker etter skolestart sa ryggen stopp. Jeg fikk to uker hjemme, før jeg kom tilbake til 50 % stilling. Deretter gikk det i forskjellige stillingsprosenter frem til april. På et tidspunkt ville jeg prøve å jobbe full tid, jeg følte meg bedre: Da fikk jeg beskjed av avdelingsleder at det var bedre å beholde en liten prosent sykemelding, sånn at skolen slapp å betale for nye 16 dager når jeg ble sykemeldt igjen. – Du verden så jeg følte støtten strømme mot meg!

Etter seks uker sykemelding skal direkte overordnede gjennomføre en samtale med den sykemeldte, og en rapport skal sendes til Nav. Jeg var midt i en time, med flere elever som ventet på hjelp, da avdelingsleder kom inn og ba meg signere på et ark. Han ble tydelig irritert over at jeg ville skumme gjennom hva jeg signerte på før jeg skrev navnet mitt. Siden skjemaet skulle vært sendt for et par uker siden skrev jeg under og tenkte at jeg kunne jo ta opp tilrettelegging med ham på et senere tidspunkt – det var min største tabbe.

Etter 12 uker skal et nytt møte gjennomføres. Også denne gangen fikk jeg besøk midt i en time: Denne gangen ga jeg beskjed om at jeg kunne skrive under, men da ville jeg ha en samtale om situasjonen. Det fikk jeg der og da –jeg ble bedt om å bli med ut på gangen, hvor jeg fikk drøyt fem minutter (avbrutt flere ganger av elever) til å legge frem saken min. Jeg hadde begynt å skjønne at dette var noe jeg måtte leve med, det ville ikke gå over, og la frem noen ønsker om tilrettelegging – det fikk jeg beskjed om at det ikke var noe vits i å bruke penger på, når de ikke visste om jeg kom til å kunne fortsette i jobben. Noe tidligere hadde rektor send ut en e-post til alle lærerne, og tilbudt "ekstrajobb" med utvikling av digitale læremidler for å redusere utgiftene til lærebøker. Jeg spurte om det ville være mulig for meg å jobbe med dette som en del av min reduserte stilling. Arbeidsgiver skal der det er mulig og til hjelp for den sykemeldte tilby alternative arbeidsoppgaver. Dette ble blankt avvist.

Etter som ukene og månedene gikk følte jeg meg mindre og mindre velkommen på jobb. Jeg møtte opp til avtale møtetider, bare for å finne ut at de punktene på sakslista som var relevante for meg, var blitt flyttet til andre tidspunkter når jeg ikke kunne være tilstede. Ved flere anledninger brukte jeg tid på å planlegge undervisningsopplegg, men da jeg kom på jobb fikk jeg høre fra elevene at en annen lærer hadde gått gjennom stoffet dagen før, og i mine timer skulle de bare jobbe med egne prosjekter. At jeg til stadighet dukket opp uten å ha fått beskjed om endringer i planer og oppgaver, førte til at jeg merket at elevene begynte å forholde seg mindre til meg som veileder. Den autoriteten jeg hadde bygget meg opp ble såpass undergravet av baksnakking og det å stille meg i et dårlig lys, at jeg til slutt bare var en person med nøkler til rom og utstyrskap. Jeg følte meg rett og slett frosset ut av kollegiet og ignorert at elevene.

Det heter seg at etter et halvt år skal Nav kalle inn til et møte med fastlege, arbeidsgiver og den sykemeldte. Jeg kontaktet mitt lokale kontor for å høre hvordan dette skulle foregå. Da fikk jeg vite at de vurderte hver enkelt sak, og bare kalte inn til møte der det var nødvendig. Siden jeg ikke hadde kommet særlig langt på egenhånd i forhold til å få noe tilrettelegging, tenkte jeg et sånt møte kunne være lurt. Jeg snakket med fastlegen min om saken, og han beskrev situasjonen på sykemeldingsskjemaet til Nav –men noe møte ble det aldri.

På dette tidspunktet var jeg så utmattet at jeg sovnet bak rattet ved flere anledninger – å sloss for mine rettigheter hadde jeg ikke krefter til. Legen sykemeldte meg 100 % da jeg ikke lenger kunne kjøre til jobb (kollektivtilbud finnes ikke), og fra den dagen har jeg ikke hørt et pip fra arbeidsgiver (unntatt når jeg har tatt direkte kontakt selv).

Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde holdt ut lenger i jobb om det var blitt gjennomført noen enkle grep. På et tidspunkt gikk jeg over avdelingsleders hode direkte til ledelsen, for å høre om det var mulig å få en heve-senke-pult. Det var ikke noe problem, det kunne jeg få på arbeidsplassen min – men i klasserommet hvor jeg tilbrakte mesteparten av tida mi, var det uaktuelt. Jeg skjønner fortsatt ikke hva som ville være problemet med at de andre lærerne som brukte rommet da fikk tilgang til den samme pulten i sine timer?

Jeg må innrømme jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er vitsen med IA-avtalen, når ingen bryr seg om den. Hittil har jeg tenkt at det tar vel noen år før folk venner seg til den, men hvis det nå kommer en ny avtale, så ryker vel den teorien…

Dette er min historie. Erfaringene jeg har gjort er personlige, og jeg snakker ikke på vegne av andre enn meg selv. Likevel vet jeg at mange andre har liknende opplevelser med det å bli langtidssykemeldt. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan en ny avtale blir, men jeg håper det blir lagt opp til en bedre opplæring av ledere og mellomledere i denne omgangen; da kanskje det blir mulig å få det man har rett på.

Bloggsammenslåing

Skal man ha en blogg for faglige refleksjoner, en for favoritthobbyen og en for generelle samfunnsdebattinnlegg? Eller er det bedre å ha en blogg, og la abonnenter og velge selv hva de vil lese om? Jeg har grublet litt på dette den siste uka, og kommet frem til at det er avhengig av hvor mye man skriver. Selv skriver jeg ikke så mye eller så ofte – i pedagogikkbloggen min har jeg bare et innlegg siden før sommerferien. Sånt er jo totalt bortkasta, derfor slår jeg nå sammen mine tre blogger. Jeg skal forsøke å være konsekvent med etikettene, sånn at det er mulig å bare abonnere på et tema dersom man ønsker det. Innlegg som tidligere ville ligge under hver av disse bloggene får følgende etiketter:

• KiMj - tanker om undervisning og IKT -> pedblogg
  
• myFMS -> fmsblogg
  
• Kirstis leseblogg -> leseblogg
  

Sånn i forbindelse med at jeg eksporterer innlegg fra de andre bloggene inn i denne, kan det nok bli litt kaos – det beklager jeg. Etter hvert skal jeg også fikse litt på utseendet på bloggen også, så håper jeg på at mange av dere ønsker å fortsette / begynne å lese det jeg skriver!

Jeg hater kaffe!!

Jeg hater kaffe!! Greier ikke å få det ned. –Og det er jo litt dumt siden mitt største symptom på FM er tretthet... Så i sommer forsøkte jeg meg på noen av disse koffeinbrusene (Urge, Burn, RedBull o.s.v.). Siden jeg ikke er vant til å få koffein i kroppen så ga det faktisk et visst løft, særlig hvis jeg tok det sammen med min "smertecocktail" (1 Tramadol + 2 Pamol). Så de siste månedene har jeg brukt dette litt bevisst: før jeg skal i teater og sitte lenge, noe som vanligvis er både vondt og slitsom, før julefesten, før jeg skal på shopping o.s.v. Jeg får en ganske heftig nedtur og kollapser på sofaen etterpå, men det er definitivt verdt det for å kunne komme meg ut i samfunnet innimellom!

Så her om dagen kom jeg over noen tabletter på apoteket; Fenazon-Koffein. Det står at de er smertestillende, og jeg har sjekket felleskatalogen (http://felleskatalogen.no/) og det er ingen alvorlige bivirkninger med mindre jeg tar dem ofte og lenge. Men mengden koffein er jo mer enn 1000 ganger mer enn i en sånn brus (og det er ikke engang den sterke versjonen), så hvordan reagerer kroppen på dette?

Det korte svaret er "Å ta koffeinpiller hjelper på tretthet". Det er vel ingen stor bombe, alle vet at en kopp kaffe om morgenen er en måte å våkne opp på.

Det litt lengre svaret er at da jeg tok den første pilla på tirsdag, så følte jeg egentlig ikke noen forskjell, jeg bare greide å gjøre masse som jeg ellers ville blitt gåen av. Kommunen her har endelig klart å komme i gang med et skikkelig Aktiv på dagtid tilbud, og jeg startet med pilates i en hel time. Etter et par timer på sofaen dro jeg ut og møtte mannen min til middag og kino, og selv etter alt det så var ikke turen tilbake til bilen noe stort mareritt. I går derimot, fikk jeg en kraftig smell og lå mesteparten av dagen på sofaen.

I dag var det nok en gang Aktiv på dagtid, i treningsstudio denne gang. Jeg våkna stiv og vond og med en tretthet som gjorde at bare det å bevege fingrene gjorde vondt, sånt tar vanligvis 2-6 timer å "våkne til live" fra. Jeg vurderte å droppe trening, men siden jeg skulle til fysioterapeut i samme bygget likevel, så tok jeg en pille – og vips 15 minutter etterpå var jeg klar for en skikkelig treningsøkt.

Så er jo spørsmålet da, om det er verdt det? Jeg er ikke glad i å ta piller for alt og ingenting. Dessuten er jeg litt redd for at jeg overtrener hvis jeg ikke merker at kroppen egentlig er mer sliten enn jeg føler meg, og er det en ting jeg blir dårligere av så er det overtrening. Blir vel til at jeg bruker pillene en gang i blant, men bare når jeg "må".

The Help

The Help er en av de beste bøkene jeg har lest må noen måneder! En sånn bok som bare blir vanskeligere å legge fra seg, jo lenger ut i handlingen du kommer.

Jeg skal innrømme at da jeg lsete de første 4-5 sidene, så var jeg mer opptatt av språket enn av historien. Jeg har aldri lest på 1960-talls-svart-hushjelp-slang før og setninger som ”But I ain’t never seen a baby yell like Mae Mobley Leefolt. First day I walk in the door, there she be, red-hot and hollering with the colic, fighting that bottle like it’s a rotten turnip.” er ikke akkurat sånn jeg lærte engelsk på skolen. Jeg er glad jeg har sett en del på Tru Blood i det siste, og fått inn litt sørstatsaksent derfra.

Det tok likevel bare noen sider før språket var glemt og jeg ble sugd inn i historien. Sentralt står tre kvinner i Jackson, Mississippi i årene 1962-1964. I bakgrunnen taler Martin Luther King om drømmer, Vietnam-krigen tar liv og JFK blir skutt, men det har liten påvirkning på livene til Abileen, Minny og Miss Skeeter. Abileen og Minni jobber som hushjelper for de hvite, rike vennene til Skeeter. Vi får se borgerrettighetskampen gjennom deres øyne, hatet og kjærligheten mellom de hvite sosietetsfamiliene og deres tjenere står sentralt.

Dette er en bok med et sosialt engasjement, en ny vinkling på en historie mange av oss kjenner for dårlig og ikke minst en god roman – akkurat sånn jeg liker det!

Boka har ligget på New York Times topp 5 liste i noen uker nå, og det var der jeg ble tipset om den. Jeg oppdaget før jul at jeg er ganske godt oppdatert på britisk litteratur, men kjenner nesten ikke til noen moderne amerikanske forfattere, så jeg måtte sette i gang litt informasjonsinnhenting. Boka er også vurdert av NYT: Racial Insults and Quiet Bravery in 1960s Mississippi.

Tittel: The Help
Forfatter: Kathryn Stockett
Startet: 2.1.10
Avsluttet: 8.1.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Godt nytt år?

Det er et nytt år, og jeg sitter her og lurer på hva 2010 vil bringe…


Kulda ligger over Østlandet, og jeg har ikke gått på ski på tre år. Forkjølelsen som har revet kroppen i stykker de siste ukene vil ikke gi seg, og det er bae å innse at det ikke blir noen tur ut i finværet i dag heller. Men etter ei juletid med alt for mye god mat og alt for lite aktivitet er det på tide å planlegge et nytt og bedre liv: Fra i morgen av SKAL jeg gå en tur hver dag! Om det så bare blir noen hundre meter, så skal jeg ut av huset – etter hvert går det vel lettere igjen. Og jeg skal prøve å spise litt sunnere. Har hørt at lav-karbo er bra for oss FM'ere, men tror ikke jeg takler å kutte ut poteter og pasta, så jeg satser i hvert fall i første omgang på et godt gammeldags sunt kosthold, kutter ut snop i ukedagene og håper at det i alle fall gir litt utslag på vektnåla.


Utover våren ligger det vel an til at jeg må i gang med en eller annen form for jobb. Jeg håper jeg ikke blir tvunget av Nav til å gå på noe sånt utprøvingsopplegg som krever at man er til stede full arbeidstid over noen uker – det vet jeg ikke går. Så for å være litt forberedt sjekker jeg ut mulighetene for å jobbe deltid. Aller helst skulle jeg jobbe hjemmefra (det føles bortkasta å bruke krefter på lang reisevei) og gjerne over nett, de nærmeste ukene vil gå med til å sjekke ut mulighetene.


Sånn litt utenfor mine egne fire vegger må jeg vel håpe at XMRV-forskninga etter hvert gir noen resultater, også for fibromyalgi. Annen forskning pågår jo, det blir spennende å se resultatene av Tyrkia-prosjektet jeg var med på. Men mest av alt er det vel viktig at forskninga gir noen resultater, i form av behandlingsopplegg. Selv har jeg tro på å følge etter svenskene og lage tverrfaglige opplegg over lang tid vil gi bedre resultater enn å sende folk hit eller dit i fire uker, bare for å sende dem hjem igjen uten noen form for tilgang til varmtvannstrening, psykisk oppfølging eller hjelpemidler.


2009 var året da jeg følte at fibromyalgien gjorde en vending for min del, jeg ble faktisk bedre. Etter flere år med konstant motgang var det fantastisk å klare seg uten krykker, klare å sitte gjennom en kinoforestilling og kose seg i selskap med venner. Jeg satser på at 2010 fortsetter i samme retning og ønsker alle et riktig godt nytt år!!!

Storgårdsfolk 46 Forsvunnet

Dette er bok nr 46 i en av de to seriene jeg leser fra Norske serier: Storgårdafolk og Ingebjørg Olavsdatter. Disse bøkene tar stort sett bare etpar dager å lese, og sånn gikk det denne gangen også. Deter imponerende å greie å skrive ca 250 om en handling som bare foregår over knappe to døgn, men det bekrefter vel bare min oppfattning av at seriebøkene er litteraturens svar på såpeoperaen: God underholdning, enkelt og greit.

Tittel: Storgårdsfolk 46 Forsvunnet
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 31.12.09
Avsluttet: 3.1.10
Språk: norsk
Format: pocket

Godt leseår!

Denne bloggen er først og fremst laget for at jeg skal kunne vite hvor mange bøker jeg leser i 2010. Jeg har også lyst til å registrere noen tanker om hver bok.