KiMj - tanker om litt av hvert

Høstvær

2011-10-28T11:11:00.001+02:00

Blue skies

2011-10-20T23:46:00.001+02:00

Move to improve 2011

2011-09-22T10:54:00.001+02:00

Jeg tror alle har godt av å drive fysisk aktivitet!!!

Jeg vet mange er skeptiske til å trene når de f.eks. har fibromyalgi, rett og slett fordi de opplever å få mer smerter når de trener. For meg er saken enkel: Muskler som ikke brukes blir korte og stive - og vonde. Jeg mener derfor at å være i bevegelse bare kan være positivt. Men, og det er et stort men, det er viktig å tilpasse aktiviteten til formen. Selv har jeg hatt dager da det å gå ut i postkassa og tilbake var mer enn nok. En fysioterapeut sa en gang at "Det er greit om du får litt mer vondt på kvelden etter trening, men hvis du fortsatt har vondt dagen etter har du tatt i for mye." Sånt er utrolig vanskelig å vite, men prøver man seg frem så kan man etterhvert merke hvor grense går. Det er sånn jeg holder meg på beina!

World Arthritis Day 2011 fokuserer på fysisk aktivitet som behandling for revmatikere. Også i Norge skal det holdes en konferanse om temaet: Sykt aktiv. Det gleder meg stort. Det er alt for lite fokus på dette. Nå er det tivlsom om jeg kan delta på noen av disse arrangementene, men jeg håper det kommer gode rapporter på nett om hva som er blitt diskutert.

Jeg vil likevel delta på mitt lille vis, og har sendt inn et bilde til Action Shot Photo Competition og jeg håper dere vil stemme på det :)

Jeg håper det at temaet tas opp på konferanser ikke bare blir prat, men at det også resulterer i flere tilbud til oss som ikke kan være med på vanlige trenigsopplegg. Selv føler jeg ofte at jeg faller mellom barken og veden: ikke kan jeg melde meg på vanlig vanngym, det klarer jeg ikke henge med på, og ikke kan jeg melde meg til tilbud for funksjonshemmende, det er jeg alt for frisk for. Jeg vet Revmatikerforeningene rundt omkring har noen tilbud, men det er alt for begrenset!!!

(P.S. Jeg har vurdert å legge ned denne bloggen, jeg orker ikke skrive regelmessig, men innimellom har jeg altså noe på hjertet...)

Krydder

2011-05-06T23:02:00.000+02:00

Jeg ammer for tiden en sønn som har en del problemer med magen sin. I den forbindelse er det bl.a. en del jeg bør holde meg unna, f.eks. alle typer løk (inkl løkpulver, hvitløk, purre osv). Derfor er det fryktelig frustrerende at det i innholdsfortegnelsene på mange produkter bare står "krydder".

Det er nesten umulig å finne mat som er trygg å spise. Jeg har oppdaget at løk brukes til smaksforsterker i omternt alt av ferdigmat. Nå viser det seg at gutten kanskje reagerer på Nøkkelost - der står det også krydder, men jeg trodde kanskje det var nellik og anis de brukte i den... Og hvem tenker vel over at Naturell kyllingfilet inneholder løk? Er den ikke naturell???

En kjapp tur innom den lokale butikken er utelukket, her må det leses grundig. Og jeg som syntes det var greit å handle mens småen sov i vogna si, ikke bruke timesvis på handling når søvnmangel og smerter tar overhånd. HJELP!!!

Sweet dreams

2011-04-14T20:57:00.001+02:00

It's been raining on our new patio furniture...

2011-04-13T11:40:00.001+02:00

The first sign of summer aproaching

2011-04-03T17:19:00.001+02:00

Nice spring feeling

2011-03-25T13:03:00.001+01:00

One of the best tvinga about springtime is all the colours. This light be last years christmastree, but it is still vibrant in the bright sunshine :)

Boiling hot!!!

2011-03-22T14:10:00.001+01:00

Cross-published from old Phonephotos blog:

Stairway to.....

2011-03-21T23:11:00.001+01:00

Good morning!

2011-03-16T13:13:00.001+01:00

Meg og mitt

2011-03-16T11:18:00.001+01:00

Jeg begynner å skjønne hvorfor det er så mange mamma-bloggere der ute! Hele verden frykter sunamier, etterskjelv og atomkatastrofe, og jeg er mer opptatt av antallet bæsjebleier vi har skifta den siste uka. Må innrømme det føles litt enspora innimellom. Ingen tvil om at det er verdt det, men nå merker jeg faktisk at jeg begynner å få behov for å komme meg ut en gang i mellom.

I går var jeg på barselgruppe. Der var det flere av damene som sa at de godt kunne tenke seg å bli hjemmeværende på heltid, de hadde egentlig ikke lyst til å begynne på jobb igjen, men syntes det var helt greit å gå hjemme og ta seg av barn og husarbeid. Selv holder jeg på å gå på veggene. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang venta så intenst på at snøen og isen skulle forsvinne så jeg kan gå litt mer tur. (På det føret som er når får jeg for vondt i ryggen når vogna sklir hit og dit.) Jeg vil grave frem fotoutstyret og virkelig jobbe litt med gode motiver. Jeg vil fikse opp i den rotete hagen og få orden på resten flyttelasset. Og ikke minst: Jeg vil at varmen skal komme og ta vekk en del av smertene så hverdagen blir litt lettere!!!

App og bildetest

2011-03-12T11:23:00.001+01:00

Dette er et innlegg for å teste en ny app som lar meg blogge rett fra telefonen. Kanskje kan jeg like gjerne blogge mobilbildene mine rett hit som å ha dem et annet sted?

Ny mobilfotoblogg

2011-02-27T13:33:00.001+01:00

Nå for tida er jeg stort sett opptatt av å ta meg av min fantastiske lille sønn, hvilket betyr at jeg hverken har tid eller krefter til å drasse rundt med avanserte store speilreflekskamera og masse ekstrautsyr. Nå har jeg alltid hevdet at det viktigste i produksjonen av gode bilder ikke er hvilket kamera, men hvem som trykker på utløseren. Det at jeg ikke har med meg proffutstyret betyr jo ikke at jeg ikke ser motiver i hverdagen. Nå er det én ting jeg har med meg over alt; mobilen, nærmere bestemt en iPhone4. Og når jeg først har den med, hvorfor ikke bruke den?

Jeg har nå startet en blogg med bilder fotografert, redigert med ulike app'er og lastet opp direkte fra mobilen. Dere finner den på fuzzyshot.com/k72. Det er hyggelig om dere vil kikke, følge, kommentere og dele bloggen!!

Oj...

2011-02-03T12:26:00.000+01:00

Jeg ble mamma og bloggen ble liggende død.... Sånt skjer, ammetåka får skylda denne gang. Men nå tenkte jeg å gjenoppta litt aktivitet her :)

Først en liten oppsummering av 2010 for min tid - ja da, jeg veit det skulle vært gjort for en måned siden...

Jeg fikk lest mye mindre enn jeg hadde trodd i løpet av året, noe som først og fremst skyldes en utattelig utmattelse i forbindelse med graviditeten. Det blir ikke like gøy å lese når du bare klarer en side av gangen, flyten forsvinner. Men jeg må likevel legge til to bøker:

Tittel: Storgårdsfolk 50 Frihetens pris
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 23.12.10
Avsluttet: 25.12.10
Språk: norsk
Format: pocket

Hadde besøk av sivgerfamilien i jula, så jeg fikk noen timers hvile ;)

Tittel: Flimmer
Forfatter: Even Holt og Anne Holt
Startet: 13.12.10
Avsluttet: Langt fra ferdig...
Språk: norsk
Format: innbunnet

Stort persongalleri og lite tid til å lese har gjort at jeg bare har kommet et lite stykke - problemet er at jeg må bla frem og tilbake og minne meg selv om det som har skjedd for i det hele tatt å få med meg sammenhengen. Sånt tar jo enda mer tid...

Fibromyalgimessig var 2010 et fantastisk år! Det skydles atter en gang graviditeten. Jeg har lest at ca halvparten av de som har fibromyalgi blir bedre når de blir gravide, havlparten blir værre. Jeg var tydeligvis blandt de heldige :) Til gjengjeld fikk jeg kraftig bekkenløsning, så det ble alt for lite trening, og nå som fibromyalgien har meldt seg igjen, merkes det godt. Når åper jeg holka forsvinner snart, sånn at det kan bli litt mer regelmessige trilleturer.

Planer for 2011 hører vel også med i et sånt innlegg. Først og fremst skal jeg være i mammaperm i et par måneder til - det er mer enn nok for kroppen min! Så skal pappaen ta over og jeg håper å komme i gang med mer trening og ikke minst litt jobb - men mer om det senere.

Face your fears...

2010-11-03T13:05:00.001+01:00

Vi har vel alle våre komplekser? For min del har det alltid vært magen. Den gikk fra valpefett som aldri helt forsvant til valker og bilringer. Så lenge jeg kan huske har jeg forsøkt å kle meg sånn at magen skulle tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet.

Dette året har magen min naturlig nok vært utsatt for en del oppmerksomhet - det er en uke til termin i dag! Ganske tidlig bestemte jeg meg for å prøve å bruke dette til noe positivt. Jeg har vist frem gravidmagen så fort det lot seg gjøre. Ikke at det alltid var så lett, for når man sitter i rullestol så er det veldig lett for å se feit ut i stedet for gravid - nå er ikke det noe problem lenger... Men det har vært nyttig for selvtillitten kjenner jeg, å gå med trange gensere som virkelig fremhever alle formene.

Det er jo sånn at de siste årene så har det blitt vanlig å ta bilder eller avstøpninger av magen. Jeg må innrømme at jeg tror ikke jeg hadde klart å troppe opp i et fotostudio og dra av meg klærene. Men er man fotograf, så har men jo muligheten til å rigge opp litt her hjemme, og med mannen bak kameraet klarte jeg å slappe sånn noenlunde av. (Det ble veldig mange anstrengte positurer i begynnelsen...)

Og her kommer siste del av min utfordring til meg selv: Å legge bildet ut på bloggen.

Dette blir nok det nærmeste dere som lesere av bloggen min kommer til å se bilder av babyen - leg kommer ikke til å bli en mamma-blogger!!! Lover. På tro og ære.

Hva blir du sliten av?

2010-10-19T12:58:00.000+02:00

Noen mennesker blir slitne av å gå langt, andre føler en tur i skogen gir dem energi. Noen mennesker sliter seg ut om de skal forholde seg til mange mennesker på en gang, andre synes en real fest er den beste måten å kole av på. Vi er forskjellige!

Mange synes det som vi før kalte papirarbeid er noe av det mest slitsomme og stressende de kan gjøre. Sjekke e-post, holde oversikt over lister, skrive brev osv. er et mareritt for mange. For meg er dette faktisk avkobling. Å skrive er for meg en måte å sortere tanker på. Når jeg kan kanalisere tanker og følelser fra hodet, ned i skuldrene, videre ut i armer og hender og ned i tastaturet så rensker det opp i systemet. Tanker jeg ellers kan ligge timevis om natta å gruble over kan sorteres og "settes på papir". På den måten klarner jeg opp i kaoset og kommer meg videre.

Jeg har slitt med en kraftig forkjølelse i et par uker nå, og en av tingene jeg ble liggende å gruble over var at Moss kommune har lagt ned tilbudet om barselgrupper. Jeg har hørt og lest flere som synes dette er synd, og tanken om å organisere noe selg har vært luftet bl.a. i diskusjonsforum på nett. Så lå jeg der og tenkte at det hjelper jo lite at vi sitter og klager, noen må ta initiativ til å sette dette i gang. Jeg opprettet bloggen mossbarsel.blogspot.com og en tilhørende e-postadresse og la ut lenke på forum for gravide, Facebook osv. I tillegg sende jeg en henvendelse til jordmor om å informere på noen gruppesamtaler som skal arrangeres for gravide.

Når er det sånn at jeg vet jeg har lett for å ta på meg for mye, og jeg vet jeg har vært ekstremt utslitt i gjennom graviditeten, og jeg regner med å bli minst like gåen nåe nattevåk med amming og bleieskift setter i gang. Derfor understreket jeg konsekvent at dette med å starte barselgruppe ikke er noe jeg kan gjøre alene, jeg trenger andre som kan ta i et tak. Tilbakemeldingene har så langt vært positive, men selvfølgelig vil ingen rekke opp hånda og gjøre noe selv...

Poenget mitt er heller ikke at folk ikke gidder å hjelpe til. Det jeg ble mest overrasket over var jordmors kommentar da jeg var på kontroll. Hun mente nemlig at utmattelsen min måtte være delvis påtatt, siden jeg hadde energi til å ta initiativ til dette. Tidligere har hun faktisk ment at jeg var så utslitt at det var mulig jeg måtte sette i gang fødselen tidligere, for å ikke slite meg helt ut. Jeg prøvde meg på at det nok er vilje og ikke energi som driver meg, men det forsvant litt i andre ting.

Først etterpå slo det meg at hun trolig hører til den gruppen mennesker som synes papirarbeid er noe slit. At det faktisk er med å gi meg energi er trolig helt absurd for henne.

Jeg har lest om bloggere som har ME, som har fått problemer med Nav, fordi Nav mener at hvis de kan blogge så burde de også kunne jobbe på kontor. Jeg antar det er den samme tankegangen som råder grunnen. Hvorfor er det sånn at fordi mange ikke liker papirarbeid, så klarer de ikke å skjønne at det faktisk er andre som liker det???

Det er høst!

2010-10-06T05:54:00.000+02:00

Vanligvis kommer høsten snikende på meg bakfra, litt mer stivhet for hver natt, litt mer ryggvondt og litt mer utmattelse for hver dag. Takket være et fantastisk vær noen uker i september ble høsten i min kropp utsatt, bare for brått og brutalt slå meg i bakken i løpet av et par dager.

Jeg våkner stiv og vond (hvis jeg har fått sove i det hele tatt) og er trøtt og sliten hele dagen. Jeg er høygravid, og alle forventer at jeg skal være sliten. Dette er noe annet, på toppen. Jeg kjenner det igjen nå, det har vært sånn hver høst så lenge jeg kan huske, jeg har bare ikke visst hva det var. De siste årene, siden jeg fikk fibromyalgidiagnosen i 2007, har jeg i det minste skjønt hva som skjer.

I fjor brukte jeg våren og sommeren på å trene meg opp, fra å bli sliten av å gå i postkassa til å kunne trave avgårde i flere kilometer. Så kom høsten. Jeg kjempet for å holde formen oppe, for å fortsette med turene og få en bedre vinter. Det fungerte, men bare til en viss grad. Lengden og varigheten på hver tur ble kortere, smertene økte og jeg følte meg sliten. Langt i fra så ille som året før, jeg hadde mer å gå på. Men frustrasjonen var der - hva er poenget med målbevisst trening når gradestokken og uværskyene likevel styrer formen?

I år har hormoner og bekkenløsning gjort meg ute av stand til å gå turer og utnytte sommeren som jeg burde for å bygge meg opp til en ny høst og vinter. Jeg har klart å karre meg i bassenget to ganger i uka siden det åpnet i slutten av august, det hjelper litt. Men i det store og det hele er jeg i værgudenes vold, de får herje med meg som de vil. Neste år derimot, da skal jeg trille meg Moss rundt og være i toppform når høsten setter inn - det er i alle fall planen!!!

Hva gjorde søvnløse sjeler før?

2010-10-06T04:57:00.000+02:00

Før internett mener jeg. Hva brukte men disse lange stille nettene til?

Selv har jeg sånne netter med ujevne mellomrom. Her sitter jeg dødstrøtt og lys våken. Kroppen er tung, og selv om jeg hadde energi til å gjøre noe aktivt, så ville jeg jo forsøke å begrense det - selv om jeg er våken så trenger jeg jo ikke vekke resten av husholdningen.

Sist jeg satt sånn brukte jeg 40 minutter på å finne ut av kildesorteringssystemet i Moss kommune. Det hadde jeg tenkt på i to måneder, men aldri kommet på eller hatt tid til å finne ut av på dagtid. I natt har jeg skrevet liste over hva vi trenger å ha med på sykehuset når jeg skal føde - det er også noe jeg gjerne skulle hatt krefter til å gjøre for lenge siden. Ellers leser jeg blogger jeg ikke rekker / orker på dagtid, svarer på e-post og blar meg gjennom alle diskusjonsforum jeg ellers ikke har tid / krefter til.

Så sitter jeg her og lurer, hva ville jeg gjort uten PC'en på sånne netter? Se TV er et alternativ, men med flatskjermen mot veggen til soverommet er det ikke akkurat snilt mot ham som sover. Lese en god bok kanskje? Det har jeg gjort før, men i disse graviditetsdager greier jeg ikke å fokusere lenge nok til å få med meg handlingen i en hel roman. Nei, takke seg til en PC og internett - akkurat passe mengde informasjon på hver side, akkurat passe balanse mellom å passivt ta i mot og selv være aktiv. Og akkurat passe søvndyssende til at jeg om en time eller tre kan krabbe tilbake i køya og få noen timers søvn - Zzzzz.....

Jeg skal jo bare...

2010-09-30T16:07:00.001+02:00

Nesten 40 år, og jeg har fortsatt ikke egentlig skjønt budskapet til pappaen til Albert Åberg...

Jeg merker jo at kroppen er sliten, det skulle bare mangle etter hormonbehandlinger og graviditet med mye kvalme og vond bekkenløsning i månedsvis at ikke en fibromyalgikropp begynte å si i fra at dette begynner å bli tungt. Jeg er ikke helt naiv, og jeg kjenner da min egen kropp såpass etter alle disse årene at jeg merker symptomene, det er bare det at...

jeg skal jo bare sette oppvaska i maskina så det ikke begynner å lukte.
jeg skal jo bare brette noen klær så jeg slipper å ha tørkestativet midt på stuegulvet hele dagen. Det skal bli så godt å kunne bruke det vaskerommet i kjelleren ordentlig, når jeg bare kan gå i trapper igjen!
jeg skal jo bare en snartur innom butikken, vi er nesten tom for jogurt, og det trenger jeg for å holde kvalmen i sjakk.
jeg skal jo bare lage en enkel lunsj, det er jo så hyggelig at naboene vil komme innom.

Jeg kunne fortsatt, men dere skjønner poenget. En million småting, og sånn egentlig så føler jeg jo at hver enkelt ting ikke akkurat krever innsats på nivå med en olympisk toppidrettsutøver, for å si det sånn. Det er jo virkelig bare sånt man gjør.

Men så er det altså summen av disse tingene som sliter meg ut. I går rant tårene mer eller mindre sammenhengende i 10-12 timer, bare avbrudt når jeg klarte å feste blikket på tv-skjermen og glemme meg selv for en halvtime takket være en dramakomedie fra Hollywood. I dag holder jeg senga. Jeg prøver å slappe av, men hodet vil ikke helt være med. Jeg vet det står oppvask på benken, og at det står to fulle stativ med tørr klesvask midt på stuegulvet. Og ikke minst, jeg vet at det står i alle bøkene at det er viktig å holde seg i form frem mot fødselen!

Det store spørsmålet er vel om det er hvile eller aktivitet som er best for nurket i magen akkurat nå... Det er vel sånn det er å være mor, at man setter andre foran seg selv?

Storgårdsfolk 48 Maskerade

2010-09-29T04:49:00.000+02:00

Nok en gang er det en seriebok som bryter inn i en periode hvor jeg ikke klarer å lese. Jeg begynte en bok av Lisa Jewel for noen uker siden, men måtte gi opp fordi jeg rett og slett ikke fikk med meg innholdet - noen kaller det ammetåke (selv før fødsel), selv tror jeg bare det er utmattelse... Har så smått innsett av lista over bøker jeg ønsker å lese (til høyre) ikke blir kortere i løpet av 2010, snarere tvert imot...

Tittel: Storgårdsfolk 48 Maskerade
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 22.09.10
Avsluttet: 23.09.10
Språk: norsk
Format: pocket

Trusehandel

2010-09-22T20:21:00.002+02:00

Følgene lille historie ble egentlig skrevet som et innlegg i et forum for gravid, men jeg fant ut jeg ville legge den ut her og. Jeg beklager på forhånd om noen skulle synes innholdet blir vel intimt...

Jeg har strevd med bekkenløsningsproblemer siden i uke 13 i graviditeten, og er egentlig ganske lei. Et tips som går igjen flere i flere fora har er å bruke glatt undertøy så det blir lettere å snu seg om natta. Sånn smådesperat dro jeg av gårde på det lokale handlesenteret og fikk lånt en sånn MartCart for å komme meg rundt – innstilt på at dette kunne bli en utfordring. Jeg er i utgangspunktet overvektig, og med stor mage så tenkte jeg at utvalget av sexy satinundertøy kunne være litt begrenset, for å si det sånn…

Optimist som jeg prøver å være, startet jeg jakten på KappAhl og Lindex – det er tross alt bare snakk om undertøy jeg kan bruke i noen få måneder før ungen spretter ut, så om prisen er noenlunde lav så er et helt greit. Ikke overraskende hadde de bare bomullstruser i mammastørrelser. Jeg gjorde et forsøk på H&M også, men der var det så trangt mellom radene at jeg ikke en gang kom med inn til mammatøyet med MartCart’en…

Vel, da var det bare en mulighet igjen: undertøysbutikken. Dere vet, den som har kvalitetsundertøy til priser vi helst ikke vil tenke på. På dette tidspunktet begynte smertene å bli mer enn merkbare, for å si det sånn, og tanken på enda en natt uten sammenhengende søvn i mer enn en halvtime gjorde at bankkortet begynte å hoppe i lommeboka.

I undertøysbutikken var det akkurat plass til å kjøre frem til disken, men rundt i butikken kom jeg meg ikke på egenhånd. Dermed var det bare å legge frem problematikken for den unge damen bak disken, og se hva hun kom frem med. Jo da, frem kom to truser, en av dem var om ikke satin, så i alle fall glattere i stoffet enn bomull. Etter litt mer leting fant hun t.o.m. i størrelse XXXL – ja da føler man seg lekker! Jeg lukket ørene for jamringen fra lommeboka og trakk kortet for en særdeles lite lekker truse til kr 180,- og dro hjemover mens jeg dagdrømte om en god natts søvn.

Om kvelden dro jeg på meg hva bare kan beskrives som noe jeg fikk et glimt av da bestemor skiftet på hyttetur da jeg var liten; hudfarget, godt opp i midjen og ned over rumpa. Ganske behagelig i grunnen, men bare sånn akkurat stor nok. Så krøp jeg til køys.

I løpet av natta oppdaget jeg et par ting: For det første ble stoffet adskillig mindre glatt da det ble trukket i bredden over min bakende, forskjellen fra en vanlig bomullstruse var forsvinnende liten. Og fronten av trusa var merkelig stiv, den ble heller ikke mykere etter at jeg hadde hatt den på meg en stund. Det var da jeg begynte å ane at noe ikke var gått helt etter planen.

Morgenen etter grov jeg frem de små lappene jeg hadde klippet av før jeg la meg, og fikk en aldri så liten overraskelse: Trusa var av typen ”hold-in”! Om det er en gang i livet kvinner må kunne la magen strutte, så må det da være under en graviditet? Nå to uker senere er trusa for lengst blitt alt for liten – jeg rakk å bruke den en gang til etter den første natta. Kr 90,- per bruk!

Nå har jeg funnet ut at en bar bak er det glatteste alternativet for meg :)

Paracetamol ikke trygt under graviditet likevel?

2010-09-02T21:39:00.000+02:00

I Aftenposten i dag var det en artikkel om at forskere har påvist at babyer som får Paracetamol i magen eller de første 6 mnd er i større fare for å få allergi og astma.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3793185.ece

Selv har jeg arvet allergier og astma og har trodd jeg tok alle forholdsregler for å minske faren for at junior i magen skulle få det samme. Kommer i hvert fall til å lide meg gjennom hodepina heller enn å ta piller resten av svangerskapet og ammeperioden!

Teflonhjerne et tegn på lite trening???

2010-09-02T21:20:00.001+02:00

I Schrödingers katt på NRK i dag var det et innslag om hvordan trening øker intelligensen. Får meg til å lure på om det at fibromyalgipasienter ikke greier å få trent så mye er grunnen til den kjente teflonhjernen?

Schrödingers katt

(Spol frem til ca 22 min for å komme rett til innslaget.)

Tid og krefter

2010-09-02T11:52:00.000+02:00

Hvordan har folk tid og krefter til å legge ut ørten blogginnlegg hver dag? Jeg har vel et par hundre blogger jeg følger gjennom RSS-leseren min - og når jeg sier følger, så mener jeg at jeg skummer over overskriftene på de aller fleste innleggene, og leser kanskje et par om dagen sånn i snitt.

Det som fasinerer meg er mennersker som er i full jobb, har familie og diverse hobbyer som greier å finne tid til å skrive, og t.o.m. ta bilder, å legge ut hver dag. Andre jeg følger har en hverdag mer lik min, med sykdom og utmattelse. Men selv de med fibromyalgi eller ME, med flere barn og hund og katt og mann og hus -de finner på et eller annet vis tid og krefter til å skrive lange innlegg flere ganger om dagen. Hvordan er det mulig???

Når folk beklager at det er lenge siden de har skrevet noe, og forrige innlegg er tre dager gammelt, da blir jeg litt stressa. Selv skriver jeg jo bare av og til. Kanskje er noe av forklaringen, i hvert fall i forhold til disse hyperkative mammabloggerne, at jeg ikke liker å utlevere alt jeg gjør på nett. Jeg skriver hvis jeg har noe på hjertet, men jeg bruker ikke tid på å fortelle at i dag skal jeg på Ikea eller i går var jeg på bassengtrening - med mindre det faktisk er som bakgrunn for et tema jeg vil ta opp. F.eks. kunne jeg finne på å skrive om fordelene med varmtvannsbasseng for pasienter med bekkenløsning og / eller fibromyalgi.

Dette er ingen kritikk av de som velger å skrive personlige dagbøker på blogg, selv er jeg veldig konservativ når det gjelder å legge ut personlig informasjon, og kommer sikkert til å være enda værre når jeg etterhvert får et barn inn i hverdagen.

Fibromyalgi: Mine usynlige smerter

2010-08-22T16:34:00.002+02:00

The Return Journey

2010-08-20T11:31:00.000+02:00

Blogger fra Moss sykehus denne gangen. Jeg har nettopp drukket to beger med druesukker - det smaker helt pyton og hjelper definitivt ikke på kvalmen! Nå er det bare å sitte her og vente i to timer... Glukosebelastning er noe dritt, men det er vel greit å passe på blodsukkeret i disse dager. Får bare håpe det ikke er noe svangerskapsdiapetes på gang!

Men dette skulle ikke være noe syteinnlegg om det å være gravid og alle plagene som følger med det, jeg skulle skrive om boka jeg begynte på mens jeg fortsatt bodde på Ås, og som ble avsluttet her i Moss for noen uker siden:

Maeve Binchy er dronninga av "short stories"! På skolen lærte jeg at "short stories" var engelsk for "novelle", men etter flere bøker av Binchy så har jeg kommet frem til at det egentlig ikke stemmer helt - i hvert fall ikke hvis jeg legger til grunn alle de spesifikke kriteriene for en novelle som norsklæreren ramsa opp. Binchy skriver vel heller noe jeg vil kalle korte historier, nesten som små romaner over bare noen få sider. Hun har gitt ut flere bøker med sånne historier. Noen, som Quentins og Whitethorn Woods har en grunnhistorie, og så mange små historier som flettes inn i hverandre men også kan stå helt for seg selv. Victoria Line Central Line og denne siste, The Return Journey betår av historier som ikke har noen sammenheng seg i mellom, utover et vagt tema.

I The Return Journey handler alle historiene på et eller annet vis om å finne tilbake til sine røtter. I løpet av bare noen sider blir vi kjent med mennesker som står overfor valg i livet, enten det er å forlate sin alkoholiserte ektemann eller å forholde seg til et navn som i alle år har vært grunnlag for mobbing.

Fordelen med sånne bøker er at det er helt greit å lese en historie og så legge boka fra seg og slukke lyset for kvelden, man mister ikke nattesøvn fordi det er for spennende. På den andre sida kan det også være litt dumt, det er liksom ingenting som lokker deg til å plukke opp boka igjen for å se hvordan ting utvikler seg vidre.

Uansett, Maeve Binchy er er en av de forfatterne jeg vet at jeg alltid vil kose meg med. Hun beskriver ofte menneskeskjebner som er vonde, men på en varm måte som gjør at man føler seg positiv etterpå, ikke nedbrutt over alt det vonde i verden.

Kanskje er det dette som er grunnen til at hun på norsk er blitt trivallitteratur? Jeg lurte i mange å på hvorfor bøkene hennes ikke var oversatt til norsk, og da de endelig kom for et par år siden så ble jeg veldig overrasket over å finne dem i bladhylla sammen med legeromanene og erotikken. Mange styrer jo unna disse hyllene av prinsipp, og bare papirkvaliteten på disse bøkene signaliserer jo billig og dårlig kvalitet. Nå innrømmer jeg gjerne at jeg leser en Harlequinn-roman innimellom, det er underholdning på linje med såpeoperaer på tv, men å putte Binchy i denne kategorien føler i alle fall jeg blir helt feil!

Tittel: The Return Journey
Forfatter: Maeve Binchy
Startet: 1.7.10
Avsluttet: 26.7.10
Språk: engelsk
Format: pocket

P.S. Fikk ikke iPhone til å kople meg på nett, så innlegget lastes opp hjemme i ettertid. Har fått beskjed om at det ikke er antydning til svangerskapsdiabetes - jippi!!!

Flytting og handicap

2010-08-17T11:55:00.000+02:00

Drøyt fire uker etter at vi overtok vårt nye hus rekke kreftene endelig til et nytt blogginnlegg. Hittil har jeg brukt alt jeg har av energi - det er skremmende lite for tida, til å pakke ut og rydde. Skal ikke påstå vi er i havn, men nå går det i alle fall an å finne både sofakrok og spisebord uten å klatre over femten pappesker.

Sånn så en del av rosehagen vår ut ved innflytting.
Spørsmålet er vel om den overlever neste sommer
- jeg har mildt sagt ikke grønne fingre...

Vi planlegger å pusse opp en del. det gjør vel nesten alle som flytter noe sted. Vi, d.v.s, mannen, har gått løs på det som skal bli barnerom med tid og stunder. Vi planlegger vel å bo der alle tre de første månedene, så da kan vi jo være optimister og tro at vi klarer å pusse opp voksensoverommet mens babyen sover i naborommet.

Det er frustrerende å være så lite til hjep som jeg er for tida. Et dagsarbeid består av å tømme og fylle oppvaskmaskina, pluss å brette sammen klær fra en vask (med vaskerom i kjelleren har mannen måttet ta over selve vaskinga). Er jeg i riktig god form kanskje jeg klarer å finne plass til et kakefat eller noen bøker i tillegg.

Handle er en opplevelse i seg selv. Enten humper jeg rundt på krykker, og kommer halvveis gjennom Rema før smertene er så ille at jeg ikke klarer å fokusere på hva jeg trenger å kjøpe, eller så dytter mannen meg rundt i en gammel knirkende rullestol fra hjelpemiddellageret. Egentlig burde alle oppleve en dag i rullestol! Det er sprøtt så anderledes ting oppleves fra den vinkelen. En ting er at jeg ser hva som ligger i frysedisken, eller ikke får tak i varer, sånt går det an å enten få hjelp til. Noe annet er det å bli behandlet så anderledes. Selv om det er jeg som spør om prisen på en vare på Jernia, så er det mannen betjeningen gir svaret til. En dag her skulle jeg betale på Jula, vi hadde kjøpt noen støpler og et par nye leselamper. Dama bak kassa ble så forvirra at hun sto og virra med hodet i flere sekunder før hun klarte å gi meg prisen, mens hun kastet fordømmende blikk mot min kjære som overlot slike viktige oppgaver som å taste inn bankkoden til en handicappet.

Lege, jordmor og alle blader og bøker sier det er viktig å trene mens jeg er gravid. Kroppen trenger styrke for å komme gjennom fødselen. Samtidig så er beskjeden klar: ikke gjør aktiviteter som trigger smerter i bekkenet. Jeg klarer ikke gjør begge deler! Det gjør jo vondt bare å gå noen få hundre meter, selv med krykker. Og ikke en gang jeg blir svett og anpusten av det! Hvis jeg prøver å gå et par hundre meter etter at smertene har satt inn derimot... Jeg har fått vite at det finnes vanntreningsgrupper for damer med bekkenløsning her i Moss, de starter visst opp denne eller neste uke. Varmtvann pleier jo å være godt for fibromyalgikroppen min, så jeg har et lite håp om at det skal hjelpe litt.

Jeg har plassert min blogg i Moss på norske bloggkart.

Eg elska ho

2010-07-03T22:22:00.000+02:00

Jeg blir ikke helt klok på hva jeg synes om Anna Gavaldas bøker. Mens jeg leser dem, så synes jeg egentlig det er ganske kjedelig, det er skjelden jeg leser mer enn 10 sider av gangen, så blir jeg lei og legger boka fra meg. Men så tar jeg meg i å lure på hvordan det går med disse personene, og plukker opp boka på nytt...

Eg elska ho fant jeg i bokhylla da jeg skulle pakke ned før flytting - sånn er det når det blir mange bøker, og speiselt sånne som har kommet som gratis gaver fra bokklubber, det er ikke alltid jeg har oversikt. Men jeg hørte Saman er ein mindre aleine i fjor sommer på digibok, og den syntes jeg var OK, så jeg tenkte jeg fikk gi denne også en sjanse.

Chloé er blitt forlatt av sin ektemann til fordel for ei elskerinne. Hun tar med seg sine to dørtre og av alle sin svigerfar, som hun har et mildt sagt anstrengt forholdt til, og reiser til svigerfamiliens feriehus for å komme seg vekk en stund. Hele boka irriterer det meg at hun reiser dit og sammen med ham, for meg gir det ikke mening. Hvis du vil komme over din utro eketemann, så reiser du vel ikke vekk med hans inneslutta og strenge far? Uansett, de to begynner å snakke, og gjennom hans fortellinger om sitt liv får Chloé ny innsikt til å gå vidre med sitt.

Tittel: Eg elska ho
Forfatter: Anna Gavalda
Startet: 22.06.10
Avsluttet: 1.7.10
Språk: norsk (nynorsk), oversatt fra fransk
Format: innbundet

Hva skedde???

2010-07-01T13:23:00.000+02:00

Nå dukket det plutselig opp et bilde i bloggen min som jeg ikke la ut. Det lå i eget innlegg og var bilde av en liten baby-gutt. Det er ingen andre enn meg som skal ha publiseringsrettigheter her, så jeg slettet innlegget umiddelbart tilfelle dette var en eller annen form for virus eller noe annet skummelt. Men jeg skulle gjerne visst hva som skjedde???

I dag har jeg bare lyst til å syte...

2010-06-29T09:05:00.000+02:00

Og siden dette er min blogg, og ingen andre har noe de skulle ha sagt, så akter jeg å gjøre nettopp det!

De siste par dagene har jeg vært nødt til å ta i bruk krykkene her hjemme også, ikke bare når jeg skal gå langt. Jeg begynner virkelig å forstå hvilket gigantisk steg i utviklingen av menneskerasen det var å reise seg å gå på to bein! Vi er jo totalt avhengige av hendene våre. Hvordan frakter en person som bruker krykker med seg et glass vann fra springen på kjøkkenet og ut til sofakroken på stua? Eller hvordan får en tak i varene på øverste hylle i butikken uten at krykka går i gulvet med et smell?

Jeg innser jo at det må finnes teknikker som man kan lære seg for å takle dette – jeg mener , det er jo folk som lever sånn hele tida, og de sulter jo ikke i hjel! Det er bare det at jeg ikke helt har lært meg dette enda, og det er noe nytt og frustrerende uansett hvor jeg snur meg.

Rett før helga bestemte vi oss for å spise på en av restaurantene på senteret før vi tok ukeshandelen. Kom meg til restauranten i andre enden av bygget, men på vei tilbake til matbutikken hadde jeg så vondt at jeg måtte kjempe mot tårene. Det endte med at jeg lånte en sånn elektrisk rullestol med handlekurv som senteret har stående - har i grunnen aldri sett noen under 80 bruke dem, og skal jeg dømme ut i fra alle de rare blikkene jeg fikk så er det ikke så mange andre som har det heller. Handleturen ble lettere, men jeg følte meg som en idiot - spesielt når jeg måtte rygge, for da pep det som en gjennomsnittlig trailer. Og problemet med å få tak i det på øverste hylle ble ikke akkurat løst... Det er godt jeg har en snill mann!!!

Det er forresten ikke bare i butikken han får gjennomgå for tida. Smertene er etterhvert så plagsomme at jeg nesten ikke sover – får jeg fire timer i strekk er det luksus. Og å sovne igjen er jo bare å glemme, finner jeg en ok stilling å ligge i, så tar det toppen et par minutter før en eller annen muskel finner ut at den skal krampe seg. (Vi snakker her om en person som i gode perioder sover 10-14 timer i døgnet for å takle fibromyalgismertene og -utmattelsen.) Dermed går jeg rundt konstant trøtt og grinete – gosh, så morsom jeg må være å ha i huset!

De siste ukene har også hormonene begynt å leke seg med humøret mitt. Tårene renner enten jeg ser Dagsrevyen eller Frustrerte fruer, men det har jeg skrevet om før.

Og som om ikke det var nok: Skulle ikke kvalmen liksom gi seg etter første trimester? Jo da, jeg har da begynt å ha noen bedre perioder, noen timer i strekk i hvert fall. Og jeg holder stort sett på maten, men det ligger fortsatt små plastposer strategisk plassert rundt i hele huset – det er jo ikke sånn at jeg rekker å løpe (les: halte) meg til doskåla om noe skulle finne på å komme i retur.

Det er en ting til jeg vil ta med når jeg først er i gang: Gravide får som kjent etterhvert problemer med å bruke sine vanlige klær. Og da lurer jeg på; hvorfor stopper alle mammaklær på str 42? Jeg innrømmer gjerne at jeg er noe overvektig – det er resultatet av mange år med smerter hver gang jeg prøvde å trene, men str 48 er da ikke ekstremt? Hva hjelper det meg om det er plass til magen innafor bukselinninga, om halve rompa henger utenfor? Jeg tror jeg satser på å tilbringe de neste månedene i tights og tunika – og så får jeg ta ut shoppingbehovet (i den grad jeg er i stand til gå i butikker) på små søte sparkebukser og luer.

Jeg prøver jo å holde blikket på det målet som det heter. Det er ikke like lett hver dag, og i dag klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å grave meg ned i plagene en stund. Men så, midt oppe i det hele, så kjenner jeg et lite spark. Den lille pjokken inni magen der liker tydeligvis å turne, og bare tanken på at om noen måneder så har vi det barnet vi har drømt om i så mange år, hjelper på humøret. Hva annet kan jeg si enn at det er verdt alle smerter og utfordringer på veien?

Storgårdsfolk 48 Befrielse og bedrag

2010-06-27T13:24:00.000+02:00

Motatt i postkassa kl 17 på onsdag, fullført kl 11 på torsdag - ingen skal påstå dette er tung litteratur, men jeg innrømmer at jeg liker det! Egentlig er jeg ganske imponert over en forfatter som greier å skrive nærmere 50 bøker om de samme karakterene, og ikke bli kjedelig og gjentagende.

Tittel: Storgårdsfolk 48 Befrielse og bedrag
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 26.03.10
Avsluttet: 28.03.10
Språk: norsk
Format: pocket

The Perfect Holyday

2010-06-21T22:21:00.001+02:00

Det kan kanskje virke som jeg har fått opp tempoet på lesingen, men det er bare en illusjon. Jeg kom over en liten bok, nærmest bare et hefte i London sist helg. Den var del av en serie kalt Quick Reads. Som de selv beskriver det: "Quick Reads are short, sharp shots of entertainment" like godt egnet for erfarne lesere som trenger en "fix" og personer som ikke har lest noe særlig tidligere. Så vidt jeg kan se fra lista over tilgjengelige titler skulle det da også være noe for en hver smak.

I The Perfect Holiday møter vi tre kvinner på vei hjem til Irland fra ferie på Korfu. De har opplevd de to ukene svært forskjellig. Hele romanen er på 87 sider med stor skrift.

Cathy Kelly er en av flere irske forfattere som er tydelig inspirert av Maeve Binchy - de færreste klarer det like godt som henne, men de fleste får til ok bøker.

Tittel: The Perfect Holiday
Forfatter: Cathy Kelly
Startet: 11.06.10
Avsluttet: 21.06.10
Språk: engelsk
Format: pocket

Jeg ler så jeg griner...

2010-06-21T15:17:00.002+02:00

Helt fra jeg var tenåring har familien min visst at dersom jeg utpå kvelden får latterkrampe og tårene begynner å trille, så er det bare å sende meg i seng. Når jeg blir sliten kommer tårene, er jeg utmattet hulker jeg. Sånn er det bare.

Tidligere pleide jeg på dårlige dager å "grine meg ferdig" på vei til jobb, enten jeg sank langt ned på et bussete eller kjørte egen bil og måtte passe på å blunke unna tårene nok til at jeg fortsatt så veien. Så var det innom garderoben og skylle ansiktet med kalt vann før jeg tok fatt på arbeidsdagen. Sånn i ettertid ser jeg vel at det ikke er så rart at det gikk heller dårlig med meg på arbeidsmarkedet...

I dag er en sånn dag da bare det å ta en dusj var slitsomt nok til å få tårene til å trille. Etter at jeg ble gravid har jeg vært mer sliten enn noen gang, og i det siste har disse tullete hormonene også begynt å melde seg. Det er vel streng tatt ikke annet å gjøre enn å le av det - og prøve å hvile når jeg trenger det.

Winkie

2010-06-21T14:49:00.000+02:00

Winkie må være den søteste, tristeste og mest absurde boka jeg har lest på lenge: Vi møter teddybjørnen Winkie, som bil arrestert og tiltalt for å være terrorist. Vi følger hans vei gjennom det amerikanske rettsystemet, post 9.11. Samtidig tenker Winkie tilbake på sitt liv og hendelsene som har brakt ham til dagens situasjon.

Har du en gammel bamse som har tilbrakt de siste årene nedstøvet på en hylle eller bakerst i et skap ville jeg finne den frem og gi den en god klem før du tar fatt på denne boka. - Da slipper du kanskje unna samvittighetskvalene...

Tittel: Winkie
Forfatter: Clifford Chase
Startet: ca15.05.10
Avsluttet: 18.06.10
Språk: norsk, oversatt fra engelsk
Format: innbundet

(Lenker er til Kindle-versjonen av boka.)

På byferie med bekkenløsning - kanskje ikke den beste ideen....

2010-06-17T22:09:00.000+02:00

I helga var jeg og mannen min i London. Vi pleier å reise dit ca en gang i året, og de siste årene har jeg stort sett hatt krykkene med på turen. Likevel var det veldig anderledes å oppleve en byferie med bekkenløsning enn med fibromyalgismerter.

Jeg er etterhvert vant til at det å trave gatelangs setter spor i korsryggen. Jeg er også vant til å bli dønn utslitt etter en lang dag med shopping eller sightseeing. Likevel, jeg føler jeg har en viss kontroll over disse problemene etterhvert - jeg vet hvor langt eg kan presse ryggen uten å bli sengeliggende dagen etter, og jeg vet at 2-3 dager med slit går greit, så lenge jeg planlegger hvile en ukes tid etter at jeg kommer hjem.

Bekkenløsninga har jeg tydeligvis ikke den samme erfaringa med! Akkurat nå har jeg vært hjemme i temmelig nøyaktig to døgn, og jeg har rukket en time fibromassasje i går og en halvtime fysioterapi i formiddag. Likevel er smertene der på en helt annen måte enn før turen, og jeg innrømmer at jeg er litt bekymret...

"Alle" sier at FM'ere bør trene - om du får litt vondt så er det bare med på å lære deg hvor grensene går, og det går uansett over i løpet av kort tid. Når jeg leser om bekkenløsning så er toene en annen: "Ikke gjør ting som gjør vondt" er gjengangeren. Jeg har ikke helt skjønt om det å utsette seg for slike påkjenninger faktisk kan gjøre vondt værre - i tilfelle har jeg gjort innmari mye dumt i helga!!! Jeg krysser fingrene for at også disse smertene blir svakere med noen dager hvile :)

Litteratur i uttmattelsestider

2010-06-08T13:37:00.001+02:00

En gang i vinter, mens jeg enda var såpass oppegående at jeg skummet overskriftene på alt som kom inn i Google-leseren min så jeg et blogginnlegg som begynte omtrent sånn: "Sykdomstid er klassikertid – jeg koser meg med Krig og fred på nytt." Selv orket jeg ikke å lese resten av innlegget, og hadde bare en reaksjon på det hele:"Om du kan takle Tolstoj er du f.. meg ikke skikkelig sjuk!"

Selv måtte jeg i månedskiftet februar – mars legge fra med Wolf Hall som jeg holdt på med. Jeg fikk rett og slett ikke med meg hva det sto på "papiret" (lesebrettet) og etter å prøvd meg på samme side 10-12 ganger ga jeg opp. Dessuten var det rett og slett slitsomt å holde brettet på en fornuftig måte. Det var ikke bare den boka som ble liggende, jeg leste hverken blogger, aviser eller bøker på mange uker. Stort sett sov jeg eller så på såpeoperaer og romantiske komedier på TV og DVD. Det går for en periode, men det blir kjedleig i lengden – for ikke snakke om at det blir slitsomt for de rundt som ikke kan få et fornuftig ord ut av meg.

Så ved påsketider ramlet det en bok i Storgårds-serien ned i postkassa. Nr 47. Om ikke annet er jo disse bøkene lette, og da mener jeg først og fremst i bokstavelig forstand, det er ikke mange grammene de veier. Det tok med tre dager å komme gjennom boka, normalt leser jeg disse på en dag, men jeg fikk med meg innholdet og koste meg med lesingen. Samtidig forsøkte jeg å se på påskekrimmen på TV – noen tradisjoner er til for å følges. Mot slutten av første episode kommenterte jeg fra sofaen at "jeg synes dette var slitsomt, jeg har problemer med å følge med i tidslinja og hvem som er hvam og gjør hva." Litt forfjamset svarte mannen min at dette var jo en helt vanlig og ganske grei serie og vi konkluderte med at det var mitt hode som var problemet. Det var da jeg skjønte at det ikke nødvendigvis var det å lese som var problemet, det var konsentrasjonen min som var på bærtur!

Konklusjonen av det var ganske enkel: Jeg måtte skaffe meg litterarur som ikke krevde konsentrasjon! Som sagt så gjort. Da jeg flyttet til Sveits rett etter vidregående og skulle lære tysk, fant jeg ut av Harlequinn-romaner var fantastiske, for det gjorde ikke noe om jeg ikke skjønte alle ordene – til slutt seiret kjærligheten uansett. I disse dager er jo tilgangen på disse romenene enklere enn noen gang, og jeg lastet ned "One-Click Buy: March 2010 Harlequin Blaze" til min Kindle – seks korte og greie historier. (Jeg skjønner godt at andelen av solgte bøker i kategorien "guilty pleasure" har gått opp siden folk begynte å lese digitalt – selv ville jeg kviet meg for å sitte med denne på toget, men når jeg bruker Kindle er det jo ingen som ser hva jeg leser.) Sånn kom jeg i alle fall i gang med å lese igjen, selv om det fortsatt går en smule treigt, og jeg holder meg langt unna Tolstoj!

Tittel: Storgårdsfolk 47 Jakten
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 26.03.10
Avsluttet: 28.03.10
Språk: norsk
Format: pocket

Tittel: One-Click Buy: March 2010 Harlequin Blaze
Forfatter: Div
Startet: ca 1.04.10
Avsluttet: ca 1.05.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Tittel: Under bordet
Forfatter: Heidi Linde
Startet: ca 01.05.10
Avsluttet: ca 20.05.10
Språk: norsk
Format: innbundet

Lenge siden sist...

2010-06-07T11:16:00.001+02:00

Jeg har faktisk ikke skrevet siden i februar, men det har sin helt naturlige forklaring: Kvalme, tretthet (les: total utmattelse) og alt som ellers følger med av spenning og nervøsistet når man blir gravid første gang. Og huskjøp og –salg. Det føles litt som jeg nå prøver å orientere meg i en Verden som har gått rundt helt uten meg i noen måneder...

Det er mye jeg skulle ha skrevet om fra denne perioden, jeg tror det er best å dele det opp i flere innlegg, ellers kommer dette til å bli et eviglangt sammensurium av alt og ingenting. Her er i alle fall en liten oversikt over det som kommer:

Sykdom og lesing – når utmattelsen går utover det meste. (Og en oppsummering av det lille jeg har lest.)
Fibromyalgi og prøverør – et tema jeg har funnet så godt som ingenting om på nettet, og i alle fall vil skrive ned mine erfaringer om.
Gravid og allergisk – skal / skal ikke ta medisiner?
Trening med fibromyalgi vs. bekkenløsning.
Og masse annet jeg ikke husker akkurat nå :)

Jeg tror jeg begynner med det kanskje letteste temaet: litteratur. Jeg må venne meg til dette sakte men sikkert. Dessuten er det ikke sikkert ryggen og bekkenet liker at jeg sitter så lenge av gangen foran denne maskina, så noen korte innlegg for å teste formen er på sin plass. Fortsettelse følger!

Ingebjørg Olavsdatter 45 Troskap

2010-02-26T11:01:00.001+01:00

Troskap er den siste boka om Ingebjørg Olavsdatter. Det er litt vemodig - ikke fordi serien burde fortsette, de siste bøkene har definitivt vist at det er på tide å pakke sammen. Grunnen er at det var min bestemor som abonnerte på serien, jeg pleide å ta over bøkene når hun hadde lest dem. Da hun døde for noen år siden, tok jeg over abonnementet selv, og hver gang det har kommet en bok, så har jeg på sett og vis hatt en liten stund sammen med henne. Det er slutt nå.

En annen ting jeg har etter min bestemor er gode sokker, men også der begynner det å se smått ut, så jeg har bestemt meg for å lære å strikke hel og tå og holde kontakten på den måten.

Tittel: Ingebjørg Olavsdatter 45 Troskap
Forfatter: Frid Ingulstad
Startet: 23.2.10
Avsluttet: 25.2.10
Språk: norsk
Format: pocket

The truth about Melody Browne

2010-02-26T10:51:00.006+01:00

Etter to relativt tungleste bøker (The Help med sørstatsslang og Sepulchre med masse fransk) var det på tide med noe lettlest. En sikker kandidat i den kategorien er Lisa Jewell.

Jeg ramlet over Jewell i en bokhandel i London mens jeg satt og ventet på min mann som brukte laaaaang tid i dataavdelinga. Ved siden av stolen jeg satt, lå noen bøker og jeg plukket opp en tilfeldig og begynte å lese. Da mannen kom tilbake hadde jeg lest et drøyt kapittel og ledd høyt flere ganger. Det var Thirthy-nothing, Jewells andre bok.

Jewell er på min alder, og bøkene hennes har vokst sammen med meg de siste ti årene, fra romantiske komedier om nyutdannede unge i "flat-shares" i London til mer komplekse romaner de siste årene. The truth about Melody Browne er helt klart den tyngste romanen hun har skrevet så langt, og tar for seg temaer som unge single mødre, vanskelig barndom og en søken etter identitet. Boka holder seg likevel tro til humoren og varmen vi er vant til fra Jewell.

Tittel: The truth about Melody Browne
Forfatter: Lisa Jewell
Startet: 15.2.10
Avsluttet: 23.2.10
Språk: engelsk
Format: pocket

Lesehestens forbannelse

2010-02-15T16:30:00.006+01:00

Siden jeg lærte å lese i 9-årsalderen (ja, jeg var treig) har jeg lest mye. Da jeg var rundt 13 år, ble jeg tvunget over fra ungdoms- til voksenavdelinga på mitt lokale bibliotek, rett og slett fordi jeg hadde lest alt i ungdomsavdelinga. Bokhylla har vokst fortere og fortere ettersom studielån ble byttet ut med fast lønn. Jeg elsker bokhylla mi. Et blikk opp på bokryggene, og jeg kan gjenoppleve fantastiske reiser i tid og rom. (– Det er kanskje den største svakheten med e-boka og biblioteket i mine øyne.)

Problemet, eller forbannelsen, er at det alltid er alt for mange bøker jeg har lyst til å lese. For hver tittel jeg kommer meg gjennom, dukker det opp minst 2-3 nye på ønskelista!

Å rusle rundt i en bokhandel, bla litt her og finne en skatt der, det er en egen opplevelse. Her om dagen kikket jeg gjennom et rotet tilbudsbord på Norli og fant to bøker for kr 49,- som jeg for bare noen måneder siden hadde tvunget meg selv til å la ligge igjen i butikken selv om jeg hadde skikkelig lyst til å lese dem. Når de er så billige går det jo bare ikke an å la dem ligge! Og nå er det snart Mamut salg, og for meg betyr det stort sett hvert år en bærepose eller to...

Det er ikke plass til å utvide bokhylla noe mer, jeg tror vi må flytte!

Sepulchre

2010-02-14T22:33:00.005+01:00

Endelig er jeg ferdig med Sepulchre. Jeg skriver endelig, for det føles som jeg har brukt en evighet på denne boka. Først hadde jeg problemer med å komme i gang – etter at jeg hadde lest Help satt historien og personene igjen i hodet mitt i flere dager, og a er det vanskelig å sette seg inn i en ny fortelling. I tillegg er det i Sepulchre brukt en del fransk, og de skjønner jeg minimalt av. Det var litt frustrerende at mange av de viktige kluene i historien nettopp kom på et språk jeg ikke skjønner, selv om jeg for så vidt stort sett fikk med meg helheten.

Jeg har litt blandete følelser til spøkelseshistorier, eller alle typer historier som tar for seg alternative verdener og overnaturlige fenomener. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke – rett og slett fordi jeg ikke tror på historien. Sepulchre vaker akkurat på grensa. Jeg greier ikke helt å kjøpe at en skeptiker av en amerikansk forsker og forfatter i løpet av bare noen dager skal begynne å tro at hun kan se spøkelser og påvirke historien ved hjelp av noen tarotkort.

Jeg synes Mosse skiver godt, og jeg følte virkelig at hun greide å beskrive stedene og situasjonene så jeg kunne se dem for meg – det er alltid et stort pluss når det gjelder å få meg til å like en bok.

Vil jeg anbefale boka for andre? Vel, om du har et par år fra skolen med fransk, så er det sikkert nok til at irritasjonen over å ikke skjønne alt forsvinner. Liker du bøker med overnaturlige fenomener, så er dette noe av det bedre jeg har lest – da er det bare å sette i gang!

Tittel: Sepulchre
Forfatter: Kate Mosse
Startet: 11.1.10
Avsluttet: 14.2.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Gullkorn

2010-02-10T12:05:00.000+01:00

Innimellom kommer jeg over små sitater som får meg til å gruble litt, kanskje trekke på smilebåndet, kanskje se litt nærmere på mine egne holdninger osv. Ikke minst kan slike små gullkorn av og til gjøre en slitsom da med smerter ogutmattelse litt lettere.

For å ta vare på sånne små sitater og kunne gå tilbake og lese dem når jeghar behov for det, tenkte jeg å legge dem ut her. Forhåpenligvis er det andre der ute som også setter pris på det :)

Jeg har familie i Nederland, og derfor har vi hvert år en liten kalender på kjøkkenet med bilder derfra. I år, på siden for februar er det avbildet en del klassiske blå og hvite filser. På en av disse står det:

This house is clean enough to be healthy and dirty enough to be happy.

Jeg strever med å få gjort husarbeid, og det er vel ganger jeg tenker at det faktisk ikke er helt sunt å bo her, men stort sett går dt på et vis. Denne sykdommen har gjort at jeg har måttet legge lista lavere for hva jeg er fornøyd med å oppnå, ikke bare når det gjelder husarbeid, men også på andre områder i livet. Da er det fint å bli minnet på at noen litt for store hybelkaniner ikke er det farligste her i livet!

Nav

2010-02-09T22:52:00.002+01:00

Jeg er ikke av dem som liker å klage så mye over Nav, de fleste som jobber der gjør sitt beste, og det er ikke deres skyld at det er mye å gjøre. Likevel, etter å ha måttet levere samme legeerklæring tre ganger for å få en søknad behandlet, kan jeg helt klart se humoren i denne fra Gullruten:

Bloggurat

2010-01-25T17:51:00.000+01:00

Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat. Alt nytt må jo testes :)

En vakker start på uka!

2010-01-25T12:01:00.000+01:00

The Third & The Seventh from Alex Roman on Vimeo.

Jeg savner filmen og mørkerommet jeg....

Er IA-avtalen er misslykka? –En lærers historie.

2010-01-15T12:32:00.001+01:00

I disse tider da IA-avtalen skal opp tilvurdering, og det diskuteres sykemeldinger opp og ned og i mente, fant jeg ut det var på tide å fortelle om min erfaring på dette feltet. Jeg skal ikke påstå at jeg har fått med meg mer enn en brøkdel av den debatten som går for tida, men jeg har da gjort meg opp noen tanker rundt temaet.

Et gjennomgående tema for debatten har vært at IA-avtalen har vært misslykka. Jeg er faktisk ikke enig. Jeg synes avtalen i seg selv er fin, den gir rettferdige rettigheter og plikter til de ulike partene. Problemet som jeg ser det, er at avtalen ikke følges. Det hjelper lite hva som står på et papir, hvis ingen følger opp! Som ansatt på en videregående skole er jeg en del av en avdeling med en avdelingsleder. Han forholder seg til skolens ledelse, som igjen må forholde seg til fylkeskommunen, som jo faktisk er min arbeidsgiver. Her er det mange ledd, mange som ikke kjenner innholdet av avtalen, mange som verken har lyst til å forholde seg til den eller har kapasitet til å sette seg inn i plikter og rettigheter.

Jeg får begynne på begynnelsen:
Høsten 2006 startet jeg i jobb som lærer på MK. Samtidig begynte jeg på PPU studier og ved siden av jobb trente jeg og holdt på med diverse aktiviteter. Utover høsten begynte jeg å få veldig vondt i en skulder, og smertene gjorde meg sliten. Etter hvert kuttet jeg ned på alt som ikke hadde med jobb og studier å gjøre, likevel ble jeg bare mer og mer sliten. I februar 2007 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, og skjønte litt mer av hva som holdt på å skje. Utover vårsemesteret tok jeg ut det jeg hadde av energi på skolen, kom hjem og sov frem til jeg ble servert middag før jeg tilbrakte resten av kvelden foran TV'en – noe mer hadde jeg ikke krefter til. Jeg ble frustrert over at jeg ikke klarte å gi 100 % i timene, det var elever jeg gjerne skulle fulgt bedre opp, og på PPU-studiet løste jeg oppgavene etter "så lenge jeg får bestått"-tanken. Takket være ferier og ekstra fridager kom jeg meg gjennom våren med bare kortere fravær og sykemeldinger.

Høsten 2007 ble den store nedturen. Bare et par uker etter skolestart sa ryggen stopp. Jeg fikk to uker hjemme, før jeg kom tilbake til 50 % stilling. Deretter gikk det i forskjellige stillingsprosenter frem til april. På et tidspunkt ville jeg prøve å jobbe full tid, jeg følte meg bedre: Da fikk jeg beskjed av avdelingsleder at det var bedre å beholde en liten prosent sykemelding, sånn at skolen slapp å betale for nye 16 dager når jeg ble sykemeldt igjen. – Du verden så jeg følte støtten strømme mot meg!

Etter seks uker sykemelding skal direkte overordnede gjennomføre en samtale med den sykemeldte, og en rapport skal sendes til Nav. Jeg var midt i en time, med flere elever som ventet på hjelp, da avdelingsleder kom inn og ba meg signere på et ark. Han ble tydelig irritert over at jeg ville skumme gjennom hva jeg signerte på før jeg skrev navnet mitt. Siden skjemaet skulle vært sendt for et par uker siden skrev jeg under og tenkte at jeg kunne jo ta opp tilrettelegging med ham på et senere tidspunkt – det var min største tabbe.

Etter 12 uker skal et nytt møte gjennomføres. Også denne gangen fikk jeg besøk midt i en time: Denne gangen ga jeg beskjed om at jeg kunne skrive under, men da ville jeg ha en samtale om situasjonen. Det fikk jeg der og da –jeg ble bedt om å bli med ut på gangen, hvor jeg fikk drøyt fem minutter (avbrutt flere ganger av elever) til å legge frem saken min. Jeg hadde begynt å skjønne at dette var noe jeg måtte leve med, det ville ikke gå over, og la frem noen ønsker om tilrettelegging – det fikk jeg beskjed om at det ikke var noe vits i å bruke penger på, når de ikke visste om jeg kom til å kunne fortsette i jobben. Noe tidligere hadde rektor send ut en e-post til alle lærerne, og tilbudt "ekstrajobb" med utvikling av digitale læremidler for å redusere utgiftene til lærebøker. Jeg spurte om det ville være mulig for meg å jobbe med dette som en del av min reduserte stilling. Arbeidsgiver skal der det er mulig og til hjelp for den sykemeldte tilby alternative arbeidsoppgaver. Dette ble blankt avvist.

Etter som ukene og månedene gikk følte jeg meg mindre og mindre velkommen på jobb. Jeg møtte opp til avtale møtetider, bare for å finne ut at de punktene på sakslista som var relevante for meg, var blitt flyttet til andre tidspunkter når jeg ikke kunne være tilstede. Ved flere anledninger brukte jeg tid på å planlegge undervisningsopplegg, men da jeg kom på jobb fikk jeg høre fra elevene at en annen lærer hadde gått gjennom stoffet dagen før, og i mine timer skulle de bare jobbe med egne prosjekter. At jeg til stadighet dukket opp uten å ha fått beskjed om endringer i planer og oppgaver, førte til at jeg merket at elevene begynte å forholde seg mindre til meg som veileder. Den autoriteten jeg hadde bygget meg opp ble såpass undergravet av baksnakking og det å stille meg i et dårlig lys, at jeg til slutt bare var en person med nøkler til rom og utstyrskap. Jeg følte meg rett og slett frosset ut av kollegiet og ignorert at elevene.

Det heter seg at etter et halvt år skal Nav kalle inn til et møte med fastlege, arbeidsgiver og den sykemeldte. Jeg kontaktet mitt lokale kontor for å høre hvordan dette skulle foregå. Da fikk jeg vite at de vurderte hver enkelt sak, og bare kalte inn til møte der det var nødvendig. Siden jeg ikke hadde kommet særlig langt på egenhånd i forhold til å få noe tilrettelegging, tenkte jeg et sånt møte kunne være lurt. Jeg snakket med fastlegen min om saken, og han beskrev situasjonen på sykemeldingsskjemaet til Nav –men noe møte ble det aldri.

På dette tidspunktet var jeg så utmattet at jeg sovnet bak rattet ved flere anledninger – å sloss for mine rettigheter hadde jeg ikke krefter til. Legen sykemeldte meg 100 % da jeg ikke lenger kunne kjøre til jobb (kollektivtilbud finnes ikke), og fra den dagen har jeg ikke hørt et pip fra arbeidsgiver (unntatt når jeg har tatt direkte kontakt selv).

Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde holdt ut lenger i jobb om det var blitt gjennomført noen enkle grep. På et tidspunkt gikk jeg over avdelingsleders hode direkte til ledelsen, for å høre om det var mulig å få en heve-senke-pult. Det var ikke noe problem, det kunne jeg få på arbeidsplassen min – men i klasserommet hvor jeg tilbrakte mesteparten av tida mi, var det uaktuelt. Jeg skjønner fortsatt ikke hva som ville være problemet med at de andre lærerne som brukte rommet da fikk tilgang til den samme pulten i sine timer?

Jeg må innrømme jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er vitsen med IA-avtalen, når ingen bryr seg om den. Hittil har jeg tenkt at det tar vel noen år før folk venner seg til den, men hvis det nå kommer en ny avtale, så ryker vel den teorien…

Dette er min historie. Erfaringene jeg har gjort er personlige, og jeg snakker ikke på vegne av andre enn meg selv. Likevel vet jeg at mange andre har liknende opplevelser med det å bli langtidssykemeldt. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan en ny avtale blir, men jeg håper det blir lagt opp til en bedre opplæring av ledere og mellomledere i denne omgangen; da kanskje det blir mulig å få det man har rett på.

Bloggsammenslåing

2010-01-14T21:26:00.002+01:00

Skal man ha en blogg for faglige refleksjoner, en for favoritthobbyen og en for generelle samfunnsdebattinnlegg? Eller er det bedre å ha en blogg, og la abonnenter og velge selv hva de vil lese om? Jeg har grublet litt på dette den siste uka, og kommet frem til at det er avhengig av hvor mye man skriver. Selv skriver jeg ikke så mye eller så ofte – i pedagogikkbloggen min har jeg bare et innlegg siden før sommerferien. Sånt er jo totalt bortkasta, derfor slår jeg nå sammen mine tre blogger. Jeg skal forsøke å være konsekvent med etikettene, sånn at det er mulig å bare abonnere på et tema dersom man ønsker det. Innlegg som tidligere ville ligge under hver av disse bloggene får følgende etiketter:

KiMj - tanker om undervisning og IKT -> pedblogg
myFMS -> fmsblogg
Kirstis leseblogg -> leseblogg

Sånn i forbindelse med at jeg eksporterer innlegg fra de andre bloggene inn i denne, kan det nok bli litt kaos – det beklager jeg. Etter hvert skal jeg også fikse litt på utseendet på bloggen også, så håper jeg på at mange av dere ønsker å fortsette / begynne å lese det jeg skriver!

Jeg hater kaffe!!

2010-01-14T20:47:00.001+01:00

Jeg hater kaffe!! Greier ikke å få det ned. –Og det er jo litt dumt siden mitt største symptom på FM er tretthet... Så i sommer forsøkte jeg meg på noen av disse koffeinbrusene (Urge, Burn, RedBull o.s.v.). Siden jeg ikke er vant til å få koffein i kroppen så ga det faktisk et visst løft, særlig hvis jeg tok det sammen med min "smertecocktail" (1 Tramadol + 2 Pamol). Så de siste månedene har jeg brukt dette litt bevisst: før jeg skal i teater og sitte lenge, noe som vanligvis er både vondt og slitsom, før julefesten, før jeg skal på shopping o.s.v. Jeg får en ganske heftig nedtur og kollapser på sofaen etterpå, men det er definitivt verdt det for å kunne komme meg ut i samfunnet innimellom!

Så her om dagen kom jeg over noen tabletter på apoteket; Fenazon-Koffein. Det står at de er smertestillende, og jeg har sjekket felleskatalogen (http://felleskatalogen.no/) og det er ingen alvorlige bivirkninger med mindre jeg tar dem ofte og lenge. Men mengden koffein er jo mer enn 1000 ganger mer enn i en sånn brus (og det er ikke engang den sterke versjonen), så hvordan reagerer kroppen på dette?

Det korte svaret er "Å ta koffeinpiller hjelper på tretthet". Det er vel ingen stor bombe, alle vet at en kopp kaffe om morgenen er en måte å våkne opp på.

Det litt lengre svaret er at da jeg tok den første pilla på tirsdag, så følte jeg egentlig ikke noen forskjell, jeg bare greide å gjøre masse som jeg ellers ville blitt gåen av. Kommunen her har endelig klart å komme i gang med et skikkelig Aktiv på dagtid tilbud, og jeg startet med pilates i en hel time. Etter et par timer på sofaen dro jeg ut og møtte mannen min til middag og kino, og selv etter alt det så var ikke turen tilbake til bilen noe stort mareritt. I går derimot, fikk jeg en kraftig smell og lå mesteparten av dagen på sofaen.

I dag var det nok en gang Aktiv på dagtid, i treningsstudio denne gang. Jeg våkna stiv og vond og med en tretthet som gjorde at bare det å bevege fingrene gjorde vondt, sånt tar vanligvis 2-6 timer å "våkne til live" fra. Jeg vurderte å droppe trening, men siden jeg skulle til fysioterapeut i samme bygget likevel, så tok jeg en pille – og vips 15 minutter etterpå var jeg klar for en skikkelig treningsøkt.

Så er jo spørsmålet da, om det er verdt det? Jeg er ikke glad i å ta piller for alt og ingenting. Dessuten er jeg litt redd for at jeg overtrener hvis jeg ikke merker at kroppen egentlig er mer sliten enn jeg føler meg, og er det en ting jeg blir dårligere av så er det overtrening. Blir vel til at jeg bruker pillene en gang i blant, men bare når jeg "må".

The Help

2010-01-09T19:20:00.000+01:00

The Help er en av de beste bøkene jeg har lest må noen måneder! En sånn bok som bare blir vanskeligere å legge fra seg, jo lenger ut i handlingen du kommer.

Jeg skal innrømme at da jeg lsete de første 4-5 sidene, så var jeg mer opptatt av språket enn av historien. Jeg har aldri lest på 1960-talls-svart-hushjelp-slang før og setninger som ”But I ain’t never seen a baby yell like Mae Mobley Leefolt. First day I walk in the door, there she be, red-hot and hollering with the colic, fighting that bottle like it’s a rotten turnip.” er ikke akkurat sånn jeg lærte engelsk på skolen. Jeg er glad jeg har sett en del på Tru Blood i det siste, og fått inn litt sørstatsaksent derfra.

Det tok likevel bare noen sider før språket var glemt og jeg ble sugd inn i historien. Sentralt står tre kvinner i Jackson, Mississippi i årene 1962-1964. I bakgrunnen taler Martin Luther King om drømmer, Vietnam-krigen tar liv og JFK blir skutt, men det har liten påvirkning på livene til Abileen, Minny og Miss Skeeter. Abileen og Minni jobber som hushjelper for de hvite, rike vennene til Skeeter. Vi får se borgerrettighetskampen gjennom deres øyne, hatet og kjærligheten mellom de hvite sosietetsfamiliene og deres tjenere står sentralt.

Dette er en bok med et sosialt engasjement, en ny vinkling på en historie mange av oss kjenner for dårlig og ikke minst en god roman – akkurat sånn jeg liker det!

Boka har ligget på New York Times topp 5 liste i noen uker nå, og det var der jeg ble tipset om den. Jeg oppdaget før jul at jeg er ganske godt oppdatert på britisk litteratur, men kjenner nesten ikke til noen moderne amerikanske forfattere, så jeg måtte sette i gang litt informasjonsinnhenting. Boka er også vurdert av NYT: Racial Insults and Quiet Bravery in 1960s Mississippi.

Tittel: The Help
Forfatter: Kathryn Stockett
Startet: 2.1.10
Avsluttet: 8.1.10
Språk: engelsk
Format: Amazon Kindle

Godt nytt år?

2010-01-03T11:14:00.000+01:00

Det er et nytt år, og jeg sitter her og lurer på hva 2010 vil bringe…

Kulda ligger over Østlandet, og jeg har ikke gått på ski på tre år. Forkjølelsen som har revet kroppen i stykker de siste ukene vil ikke gi seg, og det er bae å innse at det ikke blir noen tur ut i finværet i dag heller. Men etter ei juletid med alt for mye god mat og alt for lite aktivitet er det på tide å planlegge et nytt og bedre liv: Fra i morgen av SKAL jeg gå en tur hver dag! Om det så bare blir noen hundre meter, så skal jeg ut av huset – etter hvert går det vel lettere igjen. Og jeg skal prøve å spise litt sunnere. Har hørt at lav-karbo er bra for oss FM'ere, men tror ikke jeg takler å kutte ut poteter og pasta, så jeg satser i hvert fall i første omgang på et godt gammeldags sunt kosthold, kutter ut snop i ukedagene og håper at det i alle fall gir litt utslag på vektnåla.

Utover våren ligger det vel an til at jeg må i gang med en eller annen form for jobb. Jeg håper jeg ikke blir tvunget av Nav til å gå på noe sånt utprøvingsopplegg som krever at man er til stede full arbeidstid over noen uker – det vet jeg ikke går. Så for å være litt forberedt sjekker jeg ut mulighetene for å jobbe deltid. Aller helst skulle jeg jobbe hjemmefra (det føles bortkasta å bruke krefter på lang reisevei) og gjerne over nett, de nærmeste ukene vil gå med til å sjekke ut mulighetene.

Sånn litt utenfor mine egne fire vegger må jeg vel håpe at XMRV-forskninga etter hvert gir noen resultater, også for fibromyalgi. Annen forskning pågår jo, det blir spennende å se resultatene av Tyrkia-prosjektet jeg var med på. Men mest av alt er det vel viktig at forskninga gir noen resultater, i form av behandlingsopplegg. Selv har jeg tro på å følge etter svenskene og lage tverrfaglige opplegg over lang tid vil gi bedre resultater enn å sende folk hit eller dit i fire uker, bare for å sende dem hjem igjen uten noen form for tilgang til varmtvannstrening, psykisk oppfølging eller hjelpemidler.

2009 var året da jeg følte at fibromyalgien gjorde en vending for min del, jeg ble faktisk bedre. Etter flere år med konstant motgang var det fantastisk å klare seg uten krykker, klare å sitte gjennom en kinoforestilling og kose seg i selskap med venner. Jeg satser på at 2010 fortsetter i samme retning og ønsker alle et riktig godt nytt år!!!

Storgårdsfolk 46 Forsvunnet

2010-01-03T09:58:00.000+01:00

Dette er bok nr 46 i en av de to seriene jeg leser fra Norske serier: Storgårdafolk og Ingebjørg Olavsdatter. Disse bøkene tar stort sett bare etpar dager å lese, og sånn gikk det denne gangen også. Deter imponerende å greie å skrive ca 250 om en handling som bare foregår over knappe to døgn, men det bekrefter vel bare min oppfattning av at seriebøkene er litteraturens svar på såpeoperaen: God underholdning, enkelt og greit.

Tittel: Storgårdsfolk 46 Forsvunnet
Forfatter: Eva J. Stensrud
Startet: 31.12.09
Avsluttet: 3.1.10
Språk: norsk
Format: pocket

Godt leseår!

2010-01-03T09:51:00.001+01:00

Denne bloggen er først og fremst laget for at jeg skal kunne vite hvor mange bøker jeg leser i 2010. Jeg har også lyst til å registrere noen tanker om hver bok.

Nostalgi og visjoner

2009-11-19T10:59:00.000+01:00

Da jeg begynte på skolen var bokstavene spennende – og uforståelige. En nyutdannet og engasjert lærer ville neppe ha klart å gjøre en lesehest ut av meg på egenhånd. Da var det å ha en spesialpedagog til mor, med tilgang til lettleste Ole Aleksander-hefter og en uendelig tålmodighet det som gjorde utslaget.

Hadde jeg vært født 20 – 30 år senere ville diagnosen lesevansker hengt over meg fra tidlig skolealder. Rundt 1980 var der få som tenkte i de baner, og lydbøker var for blinde, knapt nok det. Da jeg nådde midtveis i barneskolen var lesing blitt en hobby. I åttende klasse måtte jeg bevege meg over i voksenavdelinga på det lokale biblioteket – fordi jeg hadde lest alt de hadde i ungdomsavdelinga. Tenk om jeg hadde fått en diagnose som sa at jeg ikke kunne lese! Som fortalte meg at det å finne frem til informasjon gjennom bøker var noe som var forbeholdt andre, noe jeg ikke ville verken like eller klare særlig godt. Ikke missforstå, det er ikke sånn at jeg mener elever med lesevansker ikke bør få hjelp på skolen. Men jeg har sett nok elever i videregående som har fått høre at de ikke kan bli gode til å lese, og som derfor heller ikke prøver. De har sluppet unna å skrive stil (oh, min stakkars familie som måtte være i samme hus som meg den gangen) og de får høre at de trenger ikke lese i fagboka si, det holder å høre etter i timen. Er det rart de ikke gjør det mer enn middelmådig i noen som helst fag?

Du lurer kanskje på hva dette har med nostalgi og visjoner å gjøre? Vel, jeg har bestilt min Kindle. Leseinteressen har fulgt meg gjennom livet, og svært få ting gjør meg mer lykkelig enn å spasere mellom hyllemeter med bøker i store bokhandler og biblioteker. Jeg elsker lukta av en ny bok, det å brekke åpen permen for første gang fyller meg med en forventning jeg ikke kan sammenlikne med noe annet. Jeg får ikke den samme gleden av å surfe rundt på Amazon. Så hvorfor være blant disse nerdene som hiver boka på skraphaugen og hiver seg over ny teknologi før noen vet hva den vil gi oss? For det første er jeg som andre har kommenter før meg opptatt av at det å lese digitalt i stedet for på papir faktisk kan være det største som har hendt litteraturen siden Gutenberg fant opp trykkekunsten. Som lesehest kan jeg rett og slett ikke sitte på gjerdet (Sitter hester på gjerder?) og ikke få med meg denne viktige utviklingen. Men enda mer vesentlig er mulighetene jeg ser for bruken av denne teknologien.

La meg gå tilbake til mine egne skoledager. Bøker var noe man leste i. Med muligheten som ligger innebygget i Kindle til faktisk å høre teksten i tillegg til å lese den, så åpner det for at også elever som strever med å få bokstavene til å gi mening kan få med seg innholdet. For ikke å snakke om at det faktisk er allment kjent blant pedagoger at det er like mange elever der ute som lærer best auditativ som visuelt, hvorfor skal ikke disse elevene også få tilgang til å høre fagstoffet? Det er de per i dag forhindret fra.

Et annet element er hvordan jeg selv har havnet utenfor arbeidslivet. De første tegnene på at noe var galt dukket opp før jeg forlot grunnskolen. Rygg og nakke tålte rett og slett ikke vekten av alle bøkene som skulle slepes til og fra skolen hver dag. Bare i matte, et fag som i utgangspunktet ikke skulle kreve så mye lesing hadde vi teoribok, arbeidsbok, kladdebok og innføringsbok. Gang det opp med antallet fag hver dag, og du ender opp med et anselig antall bøker. Og bøkene var ikke små. I det siste har den siste boka i Twilight-serien blitt omdiskutert i media fordi den er så tykk – den er fortsatt bare halvparten så stor som leseboka jeg hadde på videregående...

Dette bringer meg til min egen situasjon: Jeg har de siste årene til tider hatt så vondt i armer og skuldre at det å holde en bok åpen rett og slett ikke har vært mulig. Bøker, i alle fall noen, er tunge! Jeg leser hjemme i sofaen, på toget på vei til behandling og når jeg reiser på ferie. I det siste har jeg måttet vurdere hva jeg kunne ta med meg av underholdning på turen avhengig av dagsformen, om jeg ville være i stand til å bære med meg mer enn ei lita flis av ei pocketbok – det er ikke sånn jeg ønsker å velge ut litteraturen jeg vil lese. Med et lesebrett kan jeg ha med meg så mange bøker jeg vil, uten at det veier noe mer – hvilken lykke!

Nå gjenstår det jo å se om disse visjonene og drømmene går i oppfyllelse, min Kindle er ikke forventet levert før om noen dager. I mellomtida koser jeg meg med å kikke opp i en etter hvert fyldig bokhylle her hjemme og tenker på et sitat jeg leste nylig av Georg Brandes på et handlenett: «Bøkene er våre beste venner, selv når de vender oss ryggen.» Jeg må innrømme jeg tviler på om en kikk gjennom boklista mi på Kindle vil gi den samme tilfredsstillelsen...

P.S. Til de av dere som for lengst har tatt i bruk deres Kindle: Gode boktips tas i mot med stor takk! Jeg savner å kunne lese bakpå coveret når jeg skal velge ut neste tur inn i fantasiens verden :)

P.P.S. Jeg har på et eller annet vi greid å skrive et innlegg som er like relevant på skolebloggen som på helsebloggen min. Innlegget krysspubliseres derfor her og på kimj.blogspot.com.

Uførelivets parallelverden – noen tanker fra meg…

2009-10-28T21:45:00.000+01:00

Jeg er redd dette blir et ganske surmaga innlegg fra min side. De siste par dagene har jeg blitt beskyldt for å ikke forstå hvordan det er å være trygdet og syk, noen har t.o.m. ønsket meg sykere!

Det hele startet med at jeg ble tipset om et "fantastisk" blogginnlegg, nemlig Uførelivets parallelverden skrevet av Valgerd. Ikke bare i en av bloggene jeg følger, men i to ble dette innlegget anbefalt, og da måtte jeg jo lese. Valgjerd skriver bl.a. "Med få ord kan jeg beskrive uførelivet som hardt, ensomt og urettferdig. Kjedelig er vel også et dekkende ord." Det har hun sikkert rett i.

Det jeg reagerte på da jeg leste innlegget var at det ikke fantes snev av lys. Selv har jeg også blitt satt utenfor samfunnet, jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av å miste venner, savne å gå på jobb o.s.v. Men jeg har innsett at det å bo i et sosialdemokrati som faktisk gjør at jeg kan gå hjemme og stelle helsa gir meg mange muligheter. Da jeg forgjeves prøvde å klamre meg til jobben, da jeg brukte alt jeg hadde av energi på å smile til folk og si at "jo da, det går bra", det var da jeg mista vennene mine, fordi jeg krabba hjem og rett i seng etter jobb.

Det tok tid å innstille seg på å avslutte en karriere som bare så vidt hadde begynt, men jeg bestemte meg for at når kroppen ikke ville stå opp, så finner jeg frem en god bok eller ser noe hyggelig på TV. Når ryggen er så vond at jeg ikke kan sitte oppreist ved middagsbordet, så flytter jeg måltidet inn på stua i sofakroken, noe som kan være ganske hyggelig, ikke bare for meg, men også for dem jeg deler måltidet med; De får nemlig gleden av en hyggelig prat, i stedet for at jeg bare sitter og holder tilbake tårene og slipper ut et og annet stønn.

Helge er en av dem som har diskutert en del med meg på kommentarfeltet i Valgjerds blogg. Hans siste melding så langt lyder som følger:

" Kirsti
Takk for svar!
Du skriver "Enten [kan man] sutre og grine over at det er så synd på meg som er i denne situasjonen, eller velge å gjøre det beste ut av det".
I sum vil jeg si at dette i klartekst betyr at man skal "ta seg sammen".
Jeg skjønner at du ikke er enig.
Hilsen Helge"

Vel Helge - du har tydeligvis bestemt deg for at jeg mener noe annet enn jeg skriver, det er lite jeg kan gjøre med det... Men for å forsøke enda en gang å forklare hva jeg vil frem til: Det var ikke da jeg "tok meg sammen" at mitt liv med fibromyalgi ble bedre – det var tvert i mot da jeg sluttet å prøve så hardt, at verden begynte å se lysere ut! Ved å gi slipp først og fremst på mine egne forventinger til hva jeg skulle klare, men også slutte å bry meg om hva andre tenkte om hva jeg gjorde med livet mitt, har jeg klart å snu ting rundt.

Et eksempel: Før jeg ble syk hadde jeg flere hobbyer som jeg likte å bruke tid på, bl.a. scrap-booking. Jeg hadde ikke en gang lagt merke til at jeg hadde sluttet å gjøre ting som gjorde meg glad. I sommer merket jeg for første gang på flere år at jeg hadde lyst til ta frem albumet og kose meg med å rydde i gamle bilder.

En annen kommentar rettet til meg fra en anonym innsender:

"Jeg tror vinklingen "å gi utrykk for at man er syk i mange sammenhenger" kommer ganske automatisk hvis man blir møtt med "du er jo frisk. Skjerp deg og lev livet". Når man ikke er frisk.
I motsetning til de som blir møtt med "det du lider av må være forferdelig vondt, vanskelig og hardt. Fy søren så flink du er som klarer det du klarer" - hvorpå det er lett å innta holdningen "joda takk, jeg må jo forsøke å leve livet etter beste evne tross alt"."

Jeg er helt enig i dette, men jeg tror også påvirkningen går den andre veien. Dersom jeg sier at "i dag var jeg fryktelig vondt å gå en tur, men du verden så flott høstvær det var", så er det neppe noen som svarer at "nå må du skjerpe deg".

Til Valgjerd: selv om du påstår at bloggen din er "en av Norges minst leste blogger", så har du nå fått oppfordringer både om å skrive bok og snakke med stortingsrepresentanter. Ikke missforstå, det er flott at du har fått et stort publikum. Jeg håper bare du velger å bruke disse mulighetene til å vise at uførelivet ikke bare er negativt. Ja, vi har mange utfordringer, men det er også mulig å fokusere på det positive, som at Norge tross alt er et land hvor vi får økonomisk støtte når vi blir syke. Eller som Hollie skrev i en diskusjon i Fibromyalgi-forum om det å ha barn når man er syk for en tid tilbake:

"Selvfølgelig er det ting jeg ikke har kunnet gjøre med eller for barnet mitt pga sykdommen. Jeg har ikke kunnet stå på slalomski, gått på skøyter mm. Noen ganger har jeg vært for dårlig til å være med på kino, bake boller eller være med å se en håndballkamp.(…)
Men det jeg har kunnet gjøre med eller for barnet mitt er faktisk ganske mye. Jeg har, fordi jeg er ufør, kunnet være hjemme med barnet mitt veldig mye, noe som også har ført til at vi alltid har hatt ett spesiellt godt forhold. Barnet slapp også å komme hjem til tomt hus etter skolen. På de dagene da kroppen min ikke orket stort fant vi på koselige hjemme ting som å lese, leke med trolldeig mm. Utrolig mye en også kan gjøre mens en ligger på sofaen ;0)"

Det handler ikke om å "skjerpe seg" eller "ta seg sammen", det handler om å gjøre det beste ut av en til tider vanskelig situasjon!

On the Road Again

2009-10-23T21:56:00.000+02:00

Vote for my book in the
Best Blurb Books Contest!

Voting ends Nov. 9

View other entries »

2009-10-23T21:55:00.000+02:00

Vote for my book in the
Best Blurb Books Contest!

Voting ends Nov. 9

View other entries »

– Og hva driver du med da?

2009-10-20T16:06:00.000+02:00

Selv om jeg rusler rundt her hjemme alene mesteparten av tida, så hender det jo at jeg møter på nye folk, og som vanlig folkeskikk foreskriver, så begynner sånne møter stort sett med at man sier hva man heter. Neste setning er omtrent like sikker: – Og hva driver du med da?

For å bli kjent med folk spør vi etter ting vi kan bruke for å identifisere dem, vi forsøker å finne rett merkelapp på rett person. For de aller fleste av oss, meg selv inkludert for bare et par år siden, så er identiteten vår nært knyttet til hvilket yrke vi har. "De ukjente" på NRK1 på lørdagene er bare et av mage TV-program som er basert på nettopp dette, av visse personligheter jobber i visse yrker – de har snudd teorien opp ned.

Hva skjer når man ikke lenger er i jobb? Jeg ønsker ikke at fibromyalgien skal være det første folk forbinder med meg, dermed har jeg nå et problem. For ikke kan jeg svare at jeg er fotograf eller lærer – jeg jobber jo ikke lenger. Og hvis jeg sier at jeg er på rehabilitering, så må jo nødvendigvis neste spørsmål bli hvorfor? Og da er jeg inne i en situasjon hvor sykdommen plutselig identifiserer hvem jeg er. Jeg kunne si at jeg er "hjemmeværende", men det bringer frem mentale bilder av perfekte 50-tallshusmødre, og siden jeg knapt nok klarer å holde hybelkaninene i sjakk, og oppvasken til tider står på benken i flere dager før jeg er i stand til å putte dem i oppvaskmaskina, så føles det feil.

Jeg begynte å gruble over dette etter et tilfeldig møte, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare: Hvem er jeg – nå?

I dag er jeg sliten og lykkelig!

2009-10-06T13:20:00.000+02:00

Jeg har vært på Rikshospitalet på siste kontroll på "Fibromyalgiprosjektet". For to år siden var jeg sammen med ca 40 andre i Tyrkia i fire uker på "treningsleir". I etterkant har vi vært inne på kontroll en del ganger, for å se om vi har hatt bedre utbytte enn den gjengen som var på Skogli, og i da var altså siste sjekk.

Jeg hadde reaksjon på færre tenderpunkter enn noen gang tidligere (med unntak av avreisedagen i Tyrkia). Jeg gikk 712 meter på 6 minutter! Da jeg for dro til Tyrkia, gikk jeg bare 540 meter. Selv om det har vært en økning hele veien viser statistikken at det er det siste året jeg har hatt den største fremgangen, og det må jo bety at jeg nå har funnet en måte å takle denne sykdommen på.

For meg er oppskriften skremmende enkel: Tren litt hver dag, og ta hensyn til dagsformen. For det meste går jeg turer, da jeg etter et rehab-opphold som hadde gjort meg dårligere og en påfølgende influensa i mars i år begynte å trene systematisk, klarte jeg ikke gå mer enn noen hundre meter av gangen. På det meste i sommer gikk jeg 7 km! Nå er det høst, og kroppen protesterer litt mer på aktiviteten. Det har gjort at jeg har strevd med motivasjonen de siste ukene, men å se i dag at det faktisk hjelper over tid, ga et skikkelig kick!

Nå håper jeg bare at dette studiet kan bevise at folk med FM har godt av et opphold i varmere strøk om vinteren, sånn at også vi kan søke på behandlingsreiser til utlandet via rikshospitalet som så mange drømmer om.

Neurologic signs common with fibromyalgia

2009-09-24T13:26:00.000+02:00

Jeg fant en interessant artikkel på bloggen til Hege "Tired of Me" i dag: Neurologic signs common with fibromyalgia, skrevet av Michelle Rizzo for Reuters.

At fibromyalgi ikke bare sitter i hodet, er vel noe jeg i likhet med de fleste andre so har diagnosen har ment lenge, og jeg har inntrykk av at de fleste innen helsevesenet i Norge begynner å innse at vi ikke later som vi har vondt, men det er jo alltid spennende når noen ser på mulige grunner til at vi har denne sykdommen. Jeg har vært hos nevrolog selv, jeg ble testet for epilepsi. Det interessante med artikkelen er at mange av de nevrologiske symptomene de påviser at FM-pasienter har, nettopp var grunnen til at jeg måtte testes for epilepsi. Siden jeg ikke hadde epilepsi, så ble jeg definert som "frisk, men med uforklarlige nevrologiske symptomer".

Jeg håper noen der ute i verden finner ut at de vil forske mer på dette. For min egen del mest fordi jeg er lei av å knuse alle glassene vi har i huset fordi jeg ikke har den samme koordinasjonen og styrken i hendene jeg hadde før. For et par uker siden gikk jeg ut og kjøpte plastkrus, etter å ha ligget på alle fire og plukket glasskår tre ganger på under ei uke. Jeg er som de fleste andre moderne kvinner, jeg liker pent servise, så dersom noen kan finne ut en måte å gjøre det trygt for meg overlate plasten til småungene så ser jeg frem til det!

2009-09-22T12:25:00.000+02:00

Etter den søte kløe kommer den sure svie...

- Eller etter lek og moro, kommer smerte og utmattelse for min del.

Vi var på ferie i forrige uke, en uke på hytte i Danmark. Jeg hadde passa på å være så uthvilt som det er mulig å være for en med FM å være på høsten, om må si jeg overrasket både meg selv om mannen med å holde et rimelig høyt aktivitetsnivå hele uka. Vi var på sightseeing, spilte golf (riktignok på kortbaner), sykle tur og shoppa – og jeg var med på alt. I tillegg hadde vi basseng på hytta, og jeg tok minst en 20 min trening / lek-og-moro økt hver dag – det var kanskje noe av det som holdt smertene i sjakk, men jeg ble ikke akkurat mindre sliten av det.

Da ferja kom inn til Göteborg på lørdag ettermiddag var det som om noen skrudde på en bryter et sted i kroppen min – jeg slokna og sov hele veien hjem. Siden har det bare gått en vei – nedover. At jeg skulle bli sliten var vel egentlig ganske forventa, men i dag har smertene også meldt seg for fullt. Det er utrolig frustrerende å bli så slått ut etter bare noen dager med moro. På den andre siden: for et år siden var jeg knapt i stand til å være med på helgehandel, så det er jo et megafremskritt å holde ut nesten ei hel uke!

Dette har fått meg til å gruble litt de siste dagene: Allerede på videregående hadde jeg behov for mer søvn enn de fleste, jeg pleide å komme meg gjennom uka, for så å sove ut i helgene – noe som ikke akkurat gjorde meg til den store festløven… Da jeg etter hvert begynte å jobbe, hadde jeg dager da tårene presset seg frem da jeg satt på bussen om morgenen. Jeg greide stort sett å trekke pusten og roe meg ned før jeg kom på jobb, men det var ikke noe morsomt. Den gangen lurte jeg av og til på om jeg var deprimert uten å vite det – hvorfor skulle jeg ellers bare få en enorm trang til å grine på en helt alminnelig hverdag? Nå har jeg skjønt at tårene var et symptom på utmattelse.

Det neste spørsmålet som dukker opp er om det betyr at jeg har hatt fibromyalgi helt siden i tenårene? Smerter har jeg hatt bestandig, det er ikke sjelden jeg har latt være å fortelle noen om hodepine, knevondt og kvalme. Legene fant jo ingen grunn til noen av de ulike plagene, og noen hypokonder hadde jeg absolutt ikke lyst til å bli stemplet som. Så jeg limte på meg smilet i løpet av uka, og låste meg inne på soverommet i helgene for å ta meg inn igjen. Sånn fungerer selvfølgelig ikke i lengden, og i ettertid ser jeg jo at det trolig har gjort at jeg med årene bare ble verre, men det kan jeg ikke gå og være frustrert over. Situasjonen er som den er, og jeg har lært å leve med den. Jeg vet at å slite meg ut en uke på ferie gjør at det blir tungt neste uke – men det er verdt det!

My FMS

2009-09-22T11:57:00.000+02:00

Jeg får vel starte denne bloggen på same mate som alle andre; med å spore meg selv hvorfor? Hva har jeg så si, har jeg noe på hjertet som andre kan ha glede eller nytte av? Jeg satt opp dette domenet på vårparten, og har grublet litt til og fra rundt disse spørsmålene siden. Til syvende og sist kokte vel alt ned til at jeg trenger et ste hvor jeg kan få utløp for de gleder, sorger, frustrasjoner og utfordringer el liv med fibromyalgi gir. Lenge tenkte jeg at jeg ville begynne å skrive en dagbok – det er tross alt ikke alle tanker og følelser jeg har behov for å dele meg verden, men jeg ser den støtten og oppmuntringen andre som skrive liknede blogger får, og tenker at akkurat det kan jeg også tenke meg. Og når jeg sitter og grubler over ting og graver meg ned i problemene, så kan det å få andres synspunkter kanskje drive meg et steg fremover.

Dessuten trenger jeg et sted å samle opp all informasjonen jeg finner om FM, alle tips om treningsmetoder, alle forskningsresultater og behandlingsmuligheter. På en blogg kan jeg ikke bare samle opp alle lenkene, jeg kan også ta vare på mine egne tanker rundt det jeg leser.

Det er viktig for meg at alle leserne av denne bloggen er inneforstått med at jeg ikke prøve å lage et nettsted om fibromyalgi generelt. Dette handler om mine erfaringer, mine tanker og følelser. Om andre setter pris på å lese det jeg skriver er det jo flott, men jeg gjør dette først og fremst for meg selv. Det vil være perioder jeg verken orker eller har lyst til å skrive noe, og da lar jeg være. Det kan være andre perioder hvor jeg har så mye på hjertet at jeg må bremse meg selv for ikke å slite meg ut. Sånn er livet mitt nå.

Jeg logger av

2009-06-14T19:36:00.004+02:00

På torsdag hadde jeg muntlig eksamen, og med det er PPU-studiet over for min del. Hva som skjer til høsten vet jeg lite om, det er i bunn og grunn opp til NAV. Det er en merkelig følelese å ikke ha noen planer...

Uansett er det nå sommer, kroppen min trives med varmere vær og jeg har bestemt meg for å prøve å lære meg å tegne! Ikke nok med det, jeg har tenkt å skru av alle automatiske oppdateringer fra Twitter, Facebook, DailyMile, LinkedIn, Skype, MSN og RSS-leseren - med andre ord: jeg logger av for denne sesongen. Jeg vurderer t.o.m. å grave frem en gammel sorthvitt filmrull og la digtalkameraet ligge. Eller i hvert fall få selskap i bagen av et analogkamera. Det er mulig abstinensene gjør det umulig å ikke klikke innom en gang i blant, men jeg prøver meg på et analogt liv de neste ukene.

Jeg ønsker alle en riktig god sommer!!!

The teacher is indeed wise..

2009-05-28T17:31:00.003+02:00

if he does not bid you enter the house of wisdom, but rather leads you to the threshold of your own mind. (Lett omskrevet etter Gibran, 1923)

Et tema jeg har grublet mye over de siste månedene er hvorfor så mange nettbaserte og nettstøttede kurs bruker en så gammeldags undervisningsmetode. Selv har jeg studert både ved HiST og HiO nettbasert, og det som går igjen i nesten alle fag er leksjoner som består av et pdf-dokument og noen oppgaver som skal besvares og sendes inn for godkjenning. I praksis er jo dette ren forelesningsundervisning på skjerm – eller i realiteten på papir fordi "alle" skriver ut pdf'ene i stedet for å lese på skjerm. Og så skal vi som studenter gulpe opp det samme stoffet i besvarelse av oppgaver etterpå (noen krever riktignok noe egen refleksjon i tillegg).

Jeg kom for ei ukes tid siden over en blogg der Tom stiller spørsmålet: Are Your E-Learning Courses Pushed or Pulled? Det var som om han hadde vært inne i hodet mitt… Jeg tror læringen er mye bedre dersom studentene selv er aktivt med i informasjonsinnsamlingen, ikke bare får alt servert på sølvfat. Det er vel knapt nok en lærer i Norge som i sine pedagogikkstudier ikke nikket bekreftende da de leste i Hiim og Hippe at det er bedre med vekstmodellen enn med påfyllingsmodellen. Alle artikler og bøker jeg har lest om nettbasert undervisning trekker frem samarbeidslæring i en eller annen form. Bruk av ny teknologi skal gjøre det lettere å differensiere og sørge for tilrettelagt undervisning. Hvorfor er det så vanskelig å sette ut i praksis det "alle" er enige om i teorien?

Jeg har et par teorier:

Folk som lager nettbaserte kurs tar stort sett betalt for det. Dermed føler man også at man må gi studentene noe for pengene. Løsningen blir å spy ut mest mulig relevant lærestoff, med andre ord skrive lange leksjoner.
Jeg tror også det er en forventning blant elever/studenter om at de skal få servert stoffet. Selv har jeg hørt elever si "Kan ikke du bare fortelle meg hva jeg trenger å vite da?" – jeg hadde delt ut lenke til opplæringsvideoer elevene selv måtte jobbe med.
Men mest av alt tror jeg rett og slett hele utdanningssystemet vårt er gjennomsyret av en holdning om at læreren er ansvarlig for å finne ut hva elevene/studentene må lære og sørge for å formidle det på en oversiktlig måte. Prosjekt, gruppearbeid og problembasert metode er i utgangspunktet ikke ryddig og systematisk.
Og så kommer vi jo ikke utenom at det å legge ut en pdf er atskilling mindre arbeids- og tidskrevende en å ta i bruk metoder.

Dette ble fryktelig pessimistisk, jeg vet det finnes eksempler på de som klarer å lage gode pedagogiske opplegg på nett – det er bare så innmari langt mellom dem…

Hvor langt skal vi strekke oss?

2009-04-23T11:43:00.004+02:00

Ingen innlegg på to måneder, og nå to på to dager - må gjøre noe med denne skippertaksmentaliteten. Men det er jo sånn at ting har en tendens til å balle på seg. Forrige innlegg førte til en diskusjon mellom med og Carina på hennes blogg som etter hvert førte oss over på et nytt tema - et tema jeg har fundert ganske mye på i det siste: Hvordan få elevene til å se relevansen i det som undervises? Eller hvor langt skal vi strekke oss for å gjøre teorien spennende? For jeg tror egentlig ikke det er hvorvidt elevene har tilgang til Facebook m.m. som avgjør om de følger med, jeg tror det har mye mer å si hva som foregår i klasserommet. Dersom det som foregår på tavla er spennende nok, så forsvinner fristelsen til å gjøre noe annet.

I "Fagopplæring for fremtida" (NOU 2008-18) går utvalget inn for en klarere yrkesretting av fellesfagene for elever som går på yrkesfaglige studieretninger. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig for en som har bestemt seg for å bli murer å se relevansen i å lære seg annen grads likninger, men at det å sette opp et budsjett kan være nyttig for en fremtidig jobb. På den andre sida er jeg litt skeptisk til at alt skal være yrkesrelatert. Jeg hører til dem som fortsatt har tro på at det er fornuftig å ha en viss kjennskap til Ibsen og Shakespare uansett hva man skal jobbe med. Det handler for meg om å kjenne vår egen kulturhistorie, og ikke minst kjenne bakgrunnen for mange av de mer moderne historiene. West Side Story og Grease bygger på Romeo og Julie, High School Musical på West Side Story osv. - det finnes utallige filmer og serier som bygger på det samme temaet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å se disse uten å kjenne Shakespare, men man går ofte glipp av poenger om man ikke gjør det. (Selv er jeg drittlei av alle henvisningene til The Brady Bunch i alle amerikanske serier, nettopp fordi jeg ikke har de rette referanserammene.) Kanskje kan nettopp det å vise til disse sammenhengene gjøre det mer spennende å lese Shakespare?

Som medielærer er jeg sjokkert over at elevene på MK går gjennom videregående uten en eneste time i samfunnsfag, historie og religion. Hvordan skal de i kunne delta aktivt i samfunnsdebatten som representanter for den 4. statsmakt hvis de aldri har lært noe om de tre andre statsmaktene? Eller som Leif kvitret om i dag:" To av elevene mine skrev tolkning av Vise om byen Hiroshima, men de hadde ett problem: De hadde ikke hørt (?) om atombomben."

I flere år nå har enhetsskolen vært idealet for norsk utdanning, nå virker det som pendelen er på vei tilbake mot en ren yrkesutdanning igjen. Et av favoritteamene til min PPU-lærer er at pedagogikken egentlig ikke har utviklet seg siden antikken, pendelen har bare svingt frem og tilbake. Kanskje det er på tide å undersøke om det er mulig å komme opp med noen helt nye ideer?

Som en liten påminnelse om at Facebook ikke er roten til alt ondt, avslutter jeg med et sitat fra lederen i FB-gruppa "E-learning Professionals", Nick Shackleton-Jones. Dette er tydeligvis et aktuelt tema også utenfor Norges grenser:

"Be honest - what do you remember from your school days?

I have asked this question many times, with many different groups and the results are surprisingly consistent: friends, playtime, unusual lessons, enthusiastic teachers, embarrassing things, being sent to the headmaster, school trips, first kisses, school lunches and the occasional thing that they learned and used since. One guy said he will always remember the teacher who told him 'You will never achieve anything ...'

How do we explain this pattern? How can we understand what makes a teacher inspirational? It seems pretty clear that traditional androgogy is way off the mark - Kolb, Learning Styles, Bruner really say very little about how humans actually learn - a process governed more by emotion than information. I would argue that learning and the role of emotion is one of two key themes in learning today. The second is the shifting balance between learning and referencing (or between formal and informal learning). In a world where things are changing fast it just doesn't make sense to learn stuff when you can look it up instead. But the implications reach further - many of us work in organisations designed for slow-moving times, where age=experience=power - organisations which just aren't adapting quickly enough."

(En liten unnskyldning på slutten: Carina, det var ikke meninga å "oute" deg, jeg leste innlegget ditt på d&b, men valgte å lenke direkte til bloggen din, dermed ble navnet du hadde brukt på d&b det jeg skrev. Sorry!)

Min vår: trening, pollenallergi, IKT og pedagogikk

2009-04-22T12:43:00.004+02:00

Her har det vært dødt lenge nå - det er faktisk over to måneder siden forrige innlegg. Hva det skyldes? Vel, først var jeg på rehabilitering en måned og så ble jeg forkjøla og slått 100 % ut. Men den siste måneden? Jeg har liksom ikke hatt noe å si, og var det en ting jeg sverget på da jeg startet denne bloggen så var det at jeg ikke skulle skrive bare for å skrive, jeg vil ha noe å si. En annen ting var at jeg ikke skulle la det å skrive bli et stressmoment, og dermed har andre ting som ferdigstilling av utviklingsarbeid på PPU kommet foran. Det handlet forresten om opplæring av lærere i ny teknologi. Nå har jeg bare eksamen igjen, så er jeg kvalifisert lærer - uten planer om noen gang å stå i et klasserom igjen. Men som lærer skal jeg nok jobbe, jeg må bare finne den arbeidsgiveren som vil gi meg jobb som nettbasert veileder eller lignende.

Men til saken: Hva har jeg på hjertet i dag? Selv om jeg ikke har skrevet så mye, så har det vært ting og tang jeg har villet kommentere og her kommer en oppsummering av mine tanker de siste ukene (noe er nok gammelt nytt):

Nesodden vgs i Bedre skole nr 1-2009: Skolen jeg fortsatt er ansatt ved (selv om jeg ikke har jobbet det på over et år) forteller om sin strategi for PC-bruk. Jeg rakk å legge merke til at artikkelen ble grundig diskutert på IKT og skole under tittelen "Endelig en artikkel om IKT i skolen jeg liker :-)". Selv fikk jeg vel dokumentert det jeg hele tiden hadde følt som ansatt, at på Nesodden skal datamaskinen være til administrasjon og tekstbehandling – og så til PhotoShop for oss på MK. Jeg forsøkte meg på et par andre metoder med ispedd web2.0-teknologi da jeg ble ansatt høsten 2006 – nå skjønner jeg endelig hvorfor det var så vanskelig å få elevene til å tenke i de baner – det styres ovenfra. Ikke rart de var negative til bruk av online tutorials – det førte jo til en hel masse styr fordi alle videoer blir blokkert av nettverket. "Ungdommens spillkultur har ingenting i undervisningen å gjøre. PC-en skal være et arbeidsverktøy for lærere og elever, og da blir det vesentlig at man ikke gir slipp på kontrollen, sier Mette Moland." For meg blir dette en for enkelt fremstilling. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at elevene skal bruke skoletiden til å spille, men samtidig tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å sperre dem ute fra YouTube og andre nettsteder som kan være gode kilder til nyttig informasjon. For meg er det viktigste å sette elevene i stand til selv å vurdere hva som er viktig, ikke bare fortelle dem hva jeg mener er viktig.

Dette bringer meg over på et mer dagsaktuelt tema. Carina Tangeraas har fått mye oppmerksomhet de siste dagene etter at hun som første (i alle fall som vi har hørt fra) elev har meldt seg inn i d&b og hevet seg inn i debatten rundt PC-bruk i skolen. Jeg synes selvfølgelig, i likhet med alle andre som har kommentert dette, at det er flott med elever som engasjerer seg. Det betyr ikke at jeg er enig i alt hun skriver. Min største motforestilling går på at hun oppfordrer lærere lit å be elevene om å slå av datamaskinene. For meg er en datamaskin så mye mer enn en notatblokk. Kanskje er det fordi jeg vil bruke så lite som mulig av foredrag i timene mine, "Learning-by-doing" er en viktig rettesnor når jeg underviser. Og ja, Carina påpeker noe viktig når hun sier at vi bør sørge for en bedre opplæring innen kildekritikk. Jeg er av den grunnoppfattning at det viktigste er at eleven "lærer å lære", altså at de lærer å finne informasjon når de trenger den. Dette har for min del røtter helt tilbake til da jeg selv gikk på barneskolen, allerede i 3. - 4. - klasse lærte vi å søke opp informasjon i kartoteket på det lokale biblioteket. Når oppgaver skulle skrives brukte jeg ikke bare den historieboka vi hadde fått utdelt på skolen, men også min mors fra 1950-tallet, leksikon o.s.v. Dette resulterte i at jeg ble nødt til å drive kildekritikk, og sile ut hva som var relevant informasjon. Etter hvert som jeg har kommet høyere opp i utdanningsinstitusjonene har jeg merket at jeg har hatt et fortrinn fremfor mange av mine medstudenter, nettopp fordi jeg lang erfaring med å finne nyttig, relevant og troverdig informasjon. Da jeg startet som lærer ønsket jeg å finne metoder som ville gi elevene mine en tilsvarende opplevelse. I tillegg til den personlige gevinsten, vil det for mine elever som skal jobbe i mediebransjen, være en av de viktigste egenskapene de kan ha med seg. I tillegg til de kildene jeg ble lært opp til å bruke er det i dagens samfunn naturlig å ta i bruk internett som kilde.

Carina tar også opp et annet moment: Hvem er det egentlig som har ansvar for at elvene lærer noe på skolen? Det er ikke tvil om at mange hadde hatt et mye større utbytte av timene dersom læreren hadde kunne brukt tid på hver enkelt – det har jeg selv sett de gangene jeg har klart å gjennomføre det. Men er det en fordel at elevene blir vant til at noen hele tida sjekker om de jobber, passer på at de leverer oppgaver i tide og ikke bruker tida på andre ting når fristen virker behagelig langt unna? Er ikke en del av oppgaven til oss i videregående opplæring å forberede elevene på den tida som kommer etter at russebilen er parkert? Ingen sitter og passer på deg på universitet eller jobb. På den andre sida kan vi ikke gi opp og bare si at de får ta ansvar for egen læring – ingen har noen gang lært dem å ta ansvar, det er det vi som må gjøre. Selv har jeg tro på å finne undervisningsmetoder som frigjør lærertid til nettopp en-til-en veiledning. Og nettopp her er det datamaskina kan være nyttig. Lag for eksempel en formativ undersøkelse i It'sLearning, Svend Andreas har lagt ut oppskrifta på Gjemmesiden, og bruk den tida du ellers ville brukt foran tavla eller til retting til å snakke med elevene enkeltvis. Eller bruk andre web2.0-teknologier som aktiverer elevene og gir deg som lærer bedre tid.

Men som sagt, jeg jobber ikke i skolen lengre, og det blir litt dumt av meg å sitte her å formane andre hvordan de skal undervise. Da har jeg mer tro på å drive opplæring av lærere, så kan folk ta i bruk det de føler for selv. En annen ting som har vært diskutert mens jeg har vært i min selvpålagte dvale er Karlsen-rapporten "Fagopplæring for fremtida" (eller NOU 2008-18 om du vil) som totalt utelater dataopplæring som et tema for nyutdannede lærere. Jeg personlig mener det burde være obligatorisk at lærerstudenter samarbeider om oppgaver i GoogleDocs eller lignende og blogger offentlig om sine refleksjoner underveis. Utviklingsarbeidet jeg arbeidet med i vinter har gjort det helt klart for meg at det er et stort behov blant lærer for opplæring i ny teknologi, om ikke annet for å sette dem i stand til å skjønne den verden dagens elever vokser opp i. Det er kanskje ikke nødvendig at alle lærere er aktive på Facebook hver dag, men jeg tror det kan være nyttig å skjønne hva digitale nettsamfunn betyr for de unge, og det skjønner man først når man selv prøver ut teknologien.

Mange lærere er fortsatt redde for å ikke fremstå allvitende – i alle fall på sitt fagfelt. I et klasserom hvor elevene kan finne frem til informasjon om hva som helst med bare noen tastetrykk vil lærerne før eller siden måtte innse at de ikke kan ha full kontroll over hva elevene lærer om et tema. Utfordringen blir i mine øyne å utnytte dette til egen fordel ved å utnytte mulighetene, heller enn å forsøke å sette grenser for hva eleven skal lære. Fokus må legges på elevenes evne til å lære å lære, heller enn å bare godta det læreren forteller.

Det finnes per i dag flere høgskoler som tilbyr lærere etterutdanningskurs innenfor bruk av digitale verktøy. Det som i mine øyne er en mangel ved mange av disse kursene er at de i for stor grad fokuserer på de tekniske mulighetene, og ikke trekker inn pedagogiske diskusjoner. Et annet problem er at kursene legger opp til at deltakerne allerede har en del kunnskap om bruk av LMS, Web2.0 osv. Flere av deltakerne på seminaret jeg holdt i januar ville få store problemer med å henge med fra starten, fordi "enkle" handlinger som å opprette en bruker på et nettsted er ukjent for mange. Skal vi få med de med minst bakgrunn, må kursene legges opp sånn at det ikke bare er entusiaster som medlemmene i d&b som vil være med, men at tilbudet blir attraktivt for alle – det handler om tilrettelegging av undervisningen. Jeg tror det er viktig å trekke lærerutdanningene mer inn i dette arbeidet, både fordi de som fortsatt er under utdanning ofte er mer åpne for nye muligheter, og fordi det er lettere å ta i bruk arbeidsformer man selv opplever at fungerer. Dersom det gis god opplæring vil disse lærerne lettere kunne ta i bruk liknende metoder i egne klasserom.

Oj, dette ble et langt innlegg, det spørs om noen gidder å lese så mye. Jeg har sakset en del fra rapporten og refleksjonsnotatet jeg skrev i forbindelse med utviklingsarbeidet. Om ikke annet så har jeg vist at det jeg har jobbet med som PPU-student kan relateres til dagsaktuell debatt. Jeg skal prøve å ikke la det gå to måneder til neste innlegg, men til fredag begynner eksamen og da spørs det vel om ikke jeg forsvinner inn i min egen lille refleksjonsverden igjen J Så i tilfelle jeg ikke skulle si noe på en stund: Jeg ønsker alle lærere lykke til med retting og sensorarbeid, og alle elever lykke til med avsluttende oppgaver og prøver. Husk å nyt våren innimellom – med varme, blomster og pollenallergi!

Fotografering på Oslo Fashion Week

2009-02-14T23:41:00.007+01:00

Jeg er tilbake til hverdagen, studier og trening står på planen fremover. Men innimellom er det jo morsomt å huske på at jeg faktisk er fotograf, og gjøre noen småjobber. På torsdag tok jeg bilder på designer Ingunn Birkelands visning på Oslo Fashion Week på DogA. Flere bilder kan sees på designerens nettsted.

Skulle du få lyst til å se flere bilder jeg har tatt, kan du besøke K72.

Det måtte jo gå sånn...

2009-01-30T09:34:00.005+01:00

Fortell verden at du ikke har fått en oppgave, og den ramler i fanget på deg! Det er litt sånn som på plagsomme foreningsmøter, hvis du er dum nok til å uttale deg om noe, så sitter du igjen etter møtet med et verv du verken har lyst eller kapasitet til å ta deg av. Men, jeg skal ikke trekke meg nå, her kommer 7 ting dere trolig ikke vet om meg fra før:

Jeg er i bunn og grunn fotograf.
Jeg er annengenrasjons skillsmissebarn, fra min mors første av fire ekteskap.
I går ble jeg for første gang omtalt som "skravlejentene i hjørnet"! Etter årevis som "hun stille bakerst i klasserommet" er jeg faktisk ganske stolt!
Den kvelden / natta Digiloo-digilei vant GranPrix var jeg tilskuer på nattorienteringsløpet 10-mila i Sverige - svensker er rare dyr!
Jeg har ikke iPhone! Jeg bruker HTC Diamond og ergodt fornyd med det, siden jeg for tida ikke har noen Mac, og det er like greit å holde seg til et operativsystem. (Men bare så det er sagt, jeg har et godt forhld til Mac'en også.)
Jeg har seilt "Student Nationals" i UK.
Jeg er tonedøv, men synger likevel - i hvertfall når jeg er alene. Jeg har t.o.m. undervist i lyd på vgs.

Takk til Kjell Arild for taggen - det var faktisk enda vanskeligere enn jeg trodde å finne på noe å skrive om. Her kommer mine tagger: Eva, Siri, Ann-Kristin, Knut-Ole, Egil, Nils. Mulig noen av disse er tagget fra før, men så vidt jeg kan er det i alle fall ingen meme-lister å se på disse bloggene.

7 things...

2009-01-27T16:18:00.004+01:00

Jeg har ikke blitt tagget, derfor ingen 7 ting fra meg... I de siste dagene har jeg fundert litt over hvordan jeg skal forholde meg til dette. Som June er inne på er det lett å se på det som at de som blir tagget er med i gjengen, de som ikke får noen tag er utafor. Dessuten kan det jo dukke opp blogger man ikke kjenner fra før nå alle oppfordres til å sjekke ut alle andres tagger. På den andre sida er dette et humoristisk, lite nyttig og kanskje for noen irriterende kjedebrev, og sånt driver jeg som mange andre heller ikke så mye med.

Saken er altså at jeg er her på OJK for fire uker rehabilitering, uten den daglige kontakten med familien og venner og mine "ting og tang" der hjemme og det er lett å til tider føle seg litt utenfor samfunnet. Når jeg da heller ikke blir inkludert i nettsamfunnet så må jeg kjempe litt med meg selv for å ikke ta dette personlig.

En del av opplegget her er også opplæring i form av foredrag og diskusjoner. Et tema som går igjen er kognitiv tenking. Så dette er mitt forsøk på å sette denne teorien ut i praksis. Jeg kan velge hvordan jeg reagerer fløelsesmessig, ved å bestemme meg for hvordan jeg tenker på saken. Sånn jeg ser det er det to muligheter her:

"Ingen" leser bloggen min, og de få som gjør det synes ikke den er så god at de gidder å tagge meg så andre får se hvem jeg er.
Jeg her ikke skrevet noe på en stund, det er lenge siden folk har hørt fra meg. (nettopp fordi jeg er her). Derfor har jeg rett og slett ikke vært den første de tenkte på - det er nå en gang sånn at vi husker best det som dukker opp hver dag.

Jeg velger i denne runden alternativ 2 og satser på at det i hvert fall er noen der ute som er interessert i hva jeg har på hjertet, selv om det blir noe sporadisk.

Jeg kunne trekke linjene vidre til hvordan elever som oppleverå utelukkes av nettsafunnet reagerer, og hvordan vi som lærere bør jobbe med dette, men det overlater jeg til hver og en å fundere vidre over. Selv går jeg ut og finner noen andre "innsatte" å tilbringe resten av kvelden sammen med :)

Hvem skriver for hvem? -om kildekritikk og litt til...

2009-01-08T11:04:00.005+01:00

Jeg kom for en tid tilbake over en bok i pedagogikkavdelingen i Penelope bokhandel på HiAK som har gitt meg litt å gruble over.

"Metodene er utviklet for å bearbeide konfliktsituasjoner og for å utfordre elevene til å bli mer bevisste på sin egen atferd – slik at de over tid selv tar ansvaret for å endre atferd." heter det i omtalen på coveret og nettsidene til Gyldendal Akademisk. Det høres jo ikke så dumt ut, men når jeg vet at forfatteren selv har hatt så godt som ingen kontakt med sin egen datter siden hun ble konfirmert på midten av 80-tallet, setter det saken i et annet lys. Hvorfor skal jeg ta i mot råd om konflikthåndtering fra en som ikke en gang klarer å løse konfliktene i sin nærmeste familie?

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lest mer en et og annet avsnitt i boka, og det jeg har lest virker i og for seg fornuftig. Likevel er jeg svært skeptisk til metodene, p.g.a. det jeg vet om forfatterens privatliv. Det gir meg litt å gruble over:

Hva vet jeg egentlig om andre forfattere som skriver om pedagogikk (og all annen faglitteratur for den del)? Jeg har alltid vært opptatt av kildekritikk, men jeg må innrømme at dersom en bok er publisert på et velrennomert forlag, så tar jeg det meste for god fisk.
Har forlagene noe ansvar for å sjekke bakgrunnen til forfattere de gir ut bøker av? Og er det egentlig riktig å vurdere privatlivet til folk når de uttaler seg om fagstoff?
I dette tilfellet er det mine private referaserammer som gjør at jeg opplever boka annerledes enn mine medstudenter. Som lærere, tenker vi egentlig over enkeltelevenes referanserammer når vi presenterer stoff? Da jeg studerte på 90-tallet var "referanserammer" det store å ta hensyn til, nå snakker alle om "målgruppe". Det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, og jeg tror det er viktig av lærere (og andre) er seg bevisst den forskjellen.

På'n igjen...

2008-12-31T00:12:00.003+01:00

Det har blitt en liten pause i blogginga i forbindelse med forberedelser til og feiring av jul - men nå er jeg god og mett, og har hatt noen dager på å komme til krefter igjen, så nå er det på'n igjen! Tankene går til hva 2009 vil bringe...

For min egen del starter året med et utviklingsprosjekt på PPU-studiet. Etter en høst med stadige kommentarer om at "jeg har ikke helt greid å sette meg inn i sånne dattagreier enda" og "så mye teksniske ting du kan" så har jeg funnet ut at jeg får ta utfordringen i Abelia-rapporten på alvor og forsøke å inspirere mine medstudenter til å lære seg litt mer om pedagogisk bruk av "ny teknologi". Har valgt å kalle det et inspirasjonsseminar, som skal gå av stabelen 10. januar - det blir spennende! Romjula og nyåret går med til planlegging og forundersøkelser.

Fra medio januar skal jeg på rehabilitering i fire uker på Jeløy kurbad, nok et spennende prosjekt å se frem mot. Deretter er det vel litt opp til NAV hva våren og resten av året bringer... Satser på å fullføre PPU i løpet av vårsemesteret, og kanskje gå i gang med noe kursutvikling på egenhånd i tillegg. Et spennende år blir det uansett!

Databasert undervisning i 1988

2008-12-07T19:25:00.004+01:00

Norge rundt og rundt hadde i dag et innslag fra 1988 om bruk av interaktive dataprogrammer til undervisning. "Dette er fremtida" får en annet innhold når det blir sett i "fremtida". - Kan bli spennende å se tilbake på alt det vi skriver om nå om 20 år :-)
(Dere må spole litt frem i programmet for å komme til innslaget - NRK har visst ikke klart å lage pekere direkte til stedet i filmen man vil vise til, men det kommer vel der og etterhvert.)

Videoforklaring med Camtasia

2008-12-07T18:31:00.007+01:00

Hjelp! Jeg har forsøkt meg på å lage en video med Camtasia - jeg HATER å høre min egen stemme i opptak! Men etter en høst fyllt av nye utfordringer når det gjelderny teknologi og blottlegging av egne tanker på nett, så får jeg vel kaste meg ut i dette også.

Jeg har laget en kort forklaring om hvordan man kan bruke MS Word 2007 til å skrive bloggginnlegg, med de fordelene det gir i forhold til større skriveområde, stavekontroll osv.

For et første forsøk er det vel godkjent? Ikke atdet ikke er nok å pirke på som kunne vært bedre:

Jeg nevner ikke i presentasjonen at dette bare gjelder MS Word 2007, ikke tidligere utgaver. Jeg hadde også tenkt å nevne at dette fungerer på samme måten i Google Docs, og sjekke om det er mulig i OpenOffice etc - det glemte jeg.
Flere steder er lyden blitt hakkete etter at jeg har klippet vekk krmting og harking, her burde jeg sikkert lest inn ny lyd.
Avslutningen er mildt sagt brå.
Vinduet ble heller lite når jeg publiserer det her i bloggen.
+++

Konklusjon: Bedre lykke neste gang?

SlideShare

2008-12-02T13:49:00.003+01:00

Nok en gang har jeg testet ut en ny tekonologi - i hvert fall er den ny for meg :) Denne gang er det SlideShare som fått æren av å stå i sentrum for noe av min tidsforbruk på nett. Her som de fleste andre nettsteder renner det over av muligheter for å surre seg helt bort - se en interessant presentasjon, følg en lenke fra denne og neste og før du vet dethar det gått alt for lang tid...

På SlideShare som på YouTube og andre fildelingsnettsteder kan jeg søke på temaer som interesserer meg, eller bare kikke på de nyeste eller mest populære. Som lærer på Medier og kommunikajson fant på et par minutter flere presentasjoner jeg kunne tenke meg å bruke i undervisningen - og dermed spare meg flere timers arbeid med å lage egne presentasjoner. Jeg vil tro både Skolenettet og NDLA vil kunne knytte til seg mange nyttige ressurser her (selv om jeg ser faren for å lenke seg opp til fagstoff man ikke slev administrerer, det er jo opp til produsentene av presentasjonene å redigere eller slette stoffet når det passer dem).

Men som nyskjerrig på nye teknologier holdt det selvfølgelig ikke bare å kikke på andres presentasjoner, jeg måtte også forsøke mg på å lage en selv. En skule tro at etter flere års erfaring som lærer lå harddisken full av potensielle PowerPoint-presentasjoner å velge fra, men jeg oppdaget raskt at min metode ikke er utviklet for at mine presentasjoner skal stå for seg selv. De fleste ville rett og slett ikke gi noen mening uten muntlig fremføring ved siden av, noe SlideShare ikke har funksjonalitet for. (I hvert fall ikke som jeg har funnet.)

Dette er i mine øyne en svakhet i våre opplegg som de er i dag. Jeg har flere ganger henvist elever som av en eller annen grunn ikke har vært tilstede i en time til å se på presentasjonene som ble bruk for å få med seg hva som er gjennomgått. Dette er langt fra en god løsning, fordi ingen vil kunne forstå stoffet basert på noen kryptiske diagrammer, uten å få dem forklart. Disse presentasjonene egner seg god som støtte til foredrag- eller samtaleundervisning, men ikke som lærestoff i seg selv. Ideelt sett burde det vel foreligge to eksemplarer av hver presentasjon - med og uten utfyllende skriftlige kommentarer. Her ligger vel en av utfordringene i forhold til å skille mellom blended learning og ren nettbasert undervisning - men mer om om det en annen gang...

Jeg har i det siste sett at flere foredragsholdere legger ut sine presentasjoner i bloggene sine etter endt seminar, og jeg må innrømme at jeg av og til har spurt meg selv hvem som er målgruppen for dette? Dersom målgruppen er deltakerne på seminaret kan jeg forstå poenget - for dem er dette å bertakte so met referat fra dagen i stikkordsform. For oss andre blogglesere stiller saken seg anderledes - vi mangler i stor grad bakgrunnsinformasjonen som skal til for å forstå innholdet i presentasjonene.

Så med dette i bakhodet valgte jeg å gjøre en del redigering i en presentasjon jeg hadde liggende sånn at den per i dag fremstår (forhåpentligvis) som en selvstendig enhet med informasjon om bruk av blits på kompaktkameraer:

Bruk av blits på kompaktkamera

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: flash photo)

Presentasjonen kan også sees på SlideShares sider.

Min bloggliste

2008-11-29T05:52:00.002+01:00

Jeg var på PPU-samling i går. Der fikk jeg en forespørsel i går om å dele lenker til blogger etc som er relevante for oss. Lat som jeg er gidder jeg ikke å skrive ned hele lista, så nå har jeg importert min bloggliste fra Google leser. Det er etterhvert blitt mye her, og jeg skal ikke påstå jeg leser alt - da ville jeg trolig ikke få tid til noe annet, men jeg skummer alle overskrifter og leser det som er interessant.

Er det noe som mangler på leselista mi? Gi meg beskjed!

Deling?

2008-11-23T19:21:00.005+01:00

Skal vi lærere dele opplegg og ideer fritt på internett? Og hvis vi skal det, er NDLA det rette stedet? Kan deling gi bedre differensiering i skolen? Debatten går heftig for tida, og jeg gjør meg som mange andre noen tanker...

Det er vel greit først som sist å stå frem som en stor tilhenger av deling - enten det skjer på internett, over kaffekoppen på lærerværelset eller en annen måte. Jeg hadde verken kapasitet eller kunnskap nok til å kunne tilby elevene mine et fullstendig læreverk basert på PPT'er og word-dokumenter da jeg var i jobb, og lærebøker prioriterte ikke skolen / avdelingen å kjøpe inn. det var en lykke å kunne "stjele" litt fra lærere med mer erfaring enn meg selv. Men samtidig ble dette en tvangstrøye, jeg måtte følge de oppleggene som lå der - selv om jeg ikke alltid var enig i fremstillingsmåten. Med tilgang til mer kvalitetssikret stoff på nett, ville kanske situasjonen blitt mer fleksibel.

Nå er jeg i en annen sistuasjon, jeg kan ikke lenger jobbe som lærer i et klasserom. Tanken har surret rundt muligheten for å undervise nettbasert, men hvis alle skal dele alle opplegg fritt, hvordan skal jeg da kunne leve av å tilby det samme? På den andre siden, jeg fikk ikke betalt for å utvikle læremidler som PPT'er og kompendier da jeg jobbet i skolen, hvorfor skal jeg motsette meg å legge ut det samme stoffet gratis på NDLA? Utdanningsforbundet tror visst at skolene betaler lærere for sånt - måtte de leve lykkelig i den troen... (Utdanningsforbundet fraråder deling) Jeg håper NDLA vokser seg stort nok til å bli et reelt nyttig verktøy, uten av jeg av den grunn vil kvitte meg med læreboka som oppslagsverk.

Jeg hadde en gang en lærer som sa at det viktigste var ikke å lære alt, men å vite hvor jeg kunne finne den informasjonen jeg trengte til en hver tid. Om fagstoffet kommer fra NDLA, en lærebok eller fra Wikipedia er for meg egentlig likegyldig, så lenge elevene oppfatter stoffet som nyttig og interessant.

Flere bloggere har i løpet av dagen kommet med utspill om at deling kan gi rom for en mer differensiert opplæring. (F.eks. one size fits all? og blogger lenket fra denne.) Differensiering står mitt hjerte nært, og jeg led stadig under dårlig samvittighet for ikke å kunne følge opp hver enkelt elev så mye som jeg ønsket. Graderte opplegg er en spennende idé, og noe jeg gjerne skulle ha prøvd ut selv. Men hvem bestemmer hvem som havner i på hvilket nivå? Om jeg som lærer plasserer en elev på et nivå, er ikke det å stemple eleven som svak eller sterk? Og hvis elevene slev velger, hvordan unngår jeg elever som velger letteste utvei av latskap heller en faglig motgang? Da har jeg mer tro på en valgfrihet hvor elevene får velge mellom ulike metoder, men på samme faglige nivå, som beskrevet av Ingunn.

Dette innlegget ble litt i hytt og pine, i grunnen litt sånn jeg oppfatter hele debatten. Det er vel sånn det blir når alle skal si litt om alt - "the curse and the blessing of the internet". Enten det blir NDLA eller et annet nettsted, så ser jeg frem til en noe mer strukturert samling av råd og tips om undervisningsopplegg tilpasset norske forhold. Jeg følger nå et 50-talls blogger om IKT og undervisning og får masse gode tips, men jeg må innrømme at det meste går inn det ene øyet og ut det andre...

Pedagogisk bruk av Web2.0

2008-11-21T13:40:00.005+01:00

Jeg har i de siste ukene jobbet med modul 3 i kurset Læringssystemer, pedagogikk, teknnologi og innholdsproduksjon ved HiST. Temaet har vært Web2.0; hvilke teknologier som finnes og hvordan disse kan utnyttes i undervisningen. Jeg har i tidligere innlegg beskrevet flere teknologier hver for seg, og til dels også kommentert bruken av disse pedagogisk. Dette innlegget var tenkt som en oppsummering av de ulike teknologiene jeg har blitt kjent med og noen tanker rundt pedagogisk bruk av disse, men etter å ha deltatt på seminaret om Best Online Collaboration Tools for Learning Corporate Learning Trends and Innovation 2008) har jeg innsett at det er umulig å gjennomgå alt som finnes. Jeg prøver meg heller på en samling gode eksempler på bruk av Web2.0 i undervisning.

For meg har det vært nesten sjokkartet å oppleve at det er så mange mennesker der ute som er interessert i bruk av ny teknologi i undervisningen. Selv har jeg i et par år jobbet på en skole hvor jeg følte meg uglesett da jeg ba elevene bruke online tutorials i stedet for å produsere mine egne Powerpoint-presentasjoner. Da jeg forsøkte å bruke et forum i It'sLearning for å bygge opp en mini-wiki sammen med elevene, fikk jeg etter en stund høre fra elevene at andre lærere hadde uttalt at de ikke skjønte poenget med opplegget - ikke akkurat det som skal til for å inspirere elevene til innsats... Desto mer inspirerende å se at det finnes et stort nettverk av engasjerte nettlærere der ute! :-)

Wiki og blogg
Wiki er, ved siden av blogg, kanskje den teknologien som flest ser på som lettest å ta i bruk i undervisningen. Det er lett å se at en wiki kan brukes til å oppfordre til samarbeid elevene i mellom ved å fordele temaer eller faguttrykk som skal defineres og diskuteres i innlegg i wikien. Nils Håkon jobber på MK på Skedsmo videregående og har brukt Wikispaces i Vg2 mediekommunikasjon med stort hell. Elevene brukte wikien aktivt som oppslagsverk, og kommenterer og diskuterer hverandres innlegg. Jeg tror det å lage en wiki kan være en god måte å lære på, men det er også mulig å gjenbruke wikien i senere klasser, f.eks. kan neste års klasse bygge ut wikien med animasjoner eller videoer. Etter hvert har elevene på flere klassetrinn et fullstendig oppslagsverk de kan bruke i lang tid fremover.

Bloggen er også tatt i bruk på en del skoler. For de fleste handler det nok om å besvare oppgaver satt av læreren. Denne bloggen er et godt eksempel i så måte, de fleste innleggene mine kommer som svar på oppgaver. for en del elever kan det være inspirerende å skulle skrive noe som andre skal lese, for andre kan det være så skummelt at det kan være hemmende på lærelysten. Et alternativ kan være å bruke bloggsystemer som bare er tilgjengelige for klassen, Ann-Kristin Steinsvik har beskrevet et pedagogisk opplegg hvor hun bruker 21Classes.

Ellers ser jeg at mange studenter har tatt i bruk blogg som en måte å oppsummere teori mens de studerer. Motivasjonen her er nok først og fremst å jobbe seg gjennom fagstoffet for egen del, men bloggene kan også komme ande til gode. Selv går jeg også på PPU ved HiAK, og har bl.a. brukt Albertine Aabergets PPU-blogg som informasjonskilde. (Aaberget har også en aktiv blogg hvor hun beskriver mange gode opplegg i egen undervisning.)

Mer om interessant lesning om pedagogisk bruk om wiki og blogg:

Open discussion on Web2.0 storytelling - en diskusjon i etterkant av artikkelen Web 2.0 Storytelling: Emergence of a New Genre av Bryan Alexander og Alan Levi
Tankefôr om disruptiv læring - innlegg på bloggen Tanketråder fra en lektors hverdag av Ingunn Kjøl Wiig
Work Literacy: Week 3: Blogs

Mikroblogging er så vidt jeg har forstått det siste store på markedet, med Twitter øverst på lista. Jeg har enda ikke funnet noen eksempler på mikroblogging bruk i undervisning i Norge, derimot har flere kommentert at de ikke helt skjønner poenget - jeg må innrømme hele konseptet virket absurd på meg da jeg logget meg inn ofr første gang for et par uker siden, men jeg ser jo at andre finner nyttig bruk av verktøyet, så det er vel bare å henge med å lære av andre. I bloggen It is Time to Tweak eLearning har "enzofsilva" samlet en del lenker om nettopp dette: Microblogging and Learning

Samarbeidsverktøy
I grunnen er jo hele konseptet bak Web2.0 samarbeid. Jeg velger likevel å samle noen typer verktøy under denne overskriften:

Prosjektstyringsverktøy vil i mine øyne være en god måte å strukturere hverdagen for en del elever som ikke helt har lært seg å styre egen tid. Dette beskriver jeg i et eget innlegg om hvor jeg bruker Zoho Projects som eksempel.

Tankekartverktøy som Mindomo og MindMeister har jeg stor tro på for å, om ikke løse, så i alle fall komme nærmere en løsning på et stort problem i skolen. På MK jobber elevene ofte i relativt store prosjekter. En stor utfordring for oss lærerne er at elevene får en idé og begynner å jobbe umiddelbart, for halvveis i prosjektet å se at de burde gjort ting annerledes. Vi har brukt mye tid å kreativitetsseminarer, og tvungen bruk av idemyldring. Dette er likevel begrenset vellykket, ikke minst fordi det er umulig å dra en hel klasse med i en felles idédugnad (noen tør ikke, andre er redde for å si noe dumt osv.) Tankekart på papir har vært brukt, men bare for enkeltelever eller små grupper. Å slippe alle elevene inn i samme tankekart samtidig, for å kunne legge til elementer nesten anonymt (navnet blinker akkurat i det endringen legges til) vil kunne være en måte å dra flere med i arbeidet. Jeg ser for meg at man viser tankekartet på storskjerm, og i tillegg på alle elevmaskinene, sånn at alle kan bygge videre på hverandres ideer. For å gi en "kick-start" kan læreren lage et skjelett å bygge ut i fra, som demonstrert i det tidligere kommentert seminaret Best Online Collaboration Tools for Learning. Her var hovedkategoriene på plass, mens resten av tankekartet ble bygget opp løpet av en drøy halvtime.

Dokumentdelingsverktøy er vel i første rekke utviklet for å brukes i næringslivet, men i for eksempel gruppearbeid der det skal leveres rapporter, kan jo systemer som GoogleDocs og ZohoDocs spare elevene masse "papirarbeid". Det foregår en diskusjon om hvorvidt lærere bør oppfordre sine elever til å bruke dette på bloggen Guttorm Hveem - IKT i læring i innlegget 18 års aldersgrense på Google accounts i Noreg?

Fildeling - video, PodCasts m.m.
Det ligger tusenvis av demonstrasjonsvideoer, podcast og andre nyttige ressurser som lærere kan ta i bruk i undervisningen. Det finnes vel knapt nok en så tøff jobb som å sette igang arbeidet i en klasse med tenåringer på mandag morgen. Å vise en video kan være en måte å vekke klassen, i tillegg til at det kan være faglig nyttig og inspirerende. Det å selv publisere eget arbeid og få tilbakemelding fra utenforstående er også god inspirasjon. Her er et eksempel på en film laget av elever på MK på Nesodden vgs.

Kommunikasjonsverktøy
MSN, Skype, andre chatte-, prate- og diskusjonsforum er nyttige verktøy i nettbasert undervisning, kanskje ikke fullt så naturlig å ta i bruk som en del av klasseromsundervisning - det er tross alt ikke noe poeng å skrive en melding når samarbeidspartneren sitter rett ved siden av. Selv har jeg som deltaker på nettbaserte kurs brukt diskusjonsforum og MSN mye i gruppearbeid med stort utbytte. Jeg har også god erfaring med konferanseverktøyet i It'sLearning, som fungerer som andre chatteprogrammer, men i tillegg tilbyr mulighet til å vise og samarbeide i dokumenter i samme vindu.

Går det an å gi en oppsummering av pedagogisk bruk av Web2.0?
- Jeg er faktisk svært usikker på det. Det er så mange muligheter der ute at en lærer alene rett og slett ikke har sjanse til å holde oversikten. Nye teknologier dukker opp i et sett, bare å vite hva som finnes vil være mer enn en fulltidsjobb, for ikke å snakke om å lære seg å bruke alt.

I tillegg tror jeg det er viktig å stoppe opp og tenke gjennom hvorfor vi ønsker å bruke et bestemt verktøy? Er det sånn at alt nytt er bra? Jeg leser i flere blogger at man tror at det å bruke dette eller det andre programmet kan være inspirerende for elevene. - Er det så enkelt at elevene blir inspirert av å se på en skjerm i stedet for en bok? Er vi ikke forbi det stadiet at datamaskinen er ny og spennende, jeg trodde alle ungdommer i dag tok den fullstendig for gitt jeg... Kanskje er det vi lærere synes er nytt og spennende hverdagskost for elevene våre? Så hva er det da vi ønsker å oppnå ved å ta i bruk all denne nye teknologien? Det blir vel opp til hver enkelt lærer, hvert enkelt fag og hver enkelt klasse hvilke behov vi har.

Jeg har vist noen eksempler her, det finnes mange flere. Utfordringen, sånn jeg ser det, er å klare å dele på kunnskapen om alt som finnes. Jeg savner et nettsted hvor lærere kan utveksle erfaringer med ulik teknologi og dele på gode opplegg tilpasset norske forhold. NDLA tilbyr etter hvert lærestoff på nett for en del fag, men når de presenterer tegneserier, hvorfor lenker de ikke også til ressurser som for eksempel GoAnimate?

Corporate Learning Trends and Innovation 2008

2008-11-17T18:38:00.003+01:00

Nå har jeg nettopp deltatt i et par seminarer om nettverktøy som en del av Corporate Learning Trends and Innovation 2008 som går denne uka. Vedlig interessant og innspirerende! Morsomt med å være live med hele verden :)

De to seminarene jeg har sett så langt:
25 Free Tools Every Learning Professional Should Have in their Toolbox
Best Online Collaboration Tools for Learning - her jobbet alle i felleskap på en oversikt over tilgjengelige teknologier i et tankekart på MindMeister. Det blir vidre diskusjoner rundt dette i morgen - jeg gleder meg!

YackPack

2008-11-11T14:50:00.002+01:00

YackPack er et program for å prate sammen over nett, synkront eller asynkront.

Personer som er logget inn i samme "Yack" (=samtale) kan snakke sammen på samme måte som med gode gamle Walki-talkier: Du holder knappen inne når du vil snakke og slipper for å høre hva andre sier. Når du har opprettet en konto kan du lage så mange "Yack'er" du vil, og invitere folk til å bli med i samtalen. Jeg er litt usikker på hvorfor man skulle velge å bruke YackPack i stedet for mer etablerte Skype eller MSN for synkrone konferansesamtaler. Et poeng kan være at det så vidt jeg har forstått bare er mulig for en person å snakke av gangen, det blir veldig lett til at man prater i munnen på hverandre i vanlige konferansesamtaler.

Det er også mulig å sende muntlige beskjeder til hverandre asynkront. Da kan den som mottar meldingene høre på dem når det passer. Jeg tror dette kan være nyttig for elever som har store skrivevansker: Å levere oppgaver muntlig har hittil vært ensbetydende med å så ansikt til ansikt med læreren, noe som kan være skummelt nok i seg selv. Å kunne snakke inn svar på oppgaver i eget tempo, og få tilbakemeldinger fra læreren på samme tid og måte som resten av klassen kan være positivt.

YackPack har laget en video hvor de snakker om hvordan produktet kan brukes i skolen. Et interessant bruksområde kan være fremmedspråkopplæringen, hvor hver enkelt elev kan får tilbakemelding på uttale m.m.

Det er også mulig å legge til en widget på f.eks. en blogg. Jeg er ikke helt sikker på nytteverdien av dette, men har forsøkt meg likevel. Dersom du har lyst til å se hvordan dette fungerer kan du prøve nederst til høyre på denne siden.

Noen tanker om RSS

2008-11-11T12:14:00.002+01:00

Jeg er relativt ny når det gjelder å bruke RSS, jeg har ikke trodd jeg har hatt noe behov for det før. Men da jeg begynte på faget Læringssystemer, pedagogikk, tekn. og innholdsprod ved HiST i høst og alle studentene skulle legge ut sine refleksjoner i bloggerfant jeg ut at det var på tide. Det ble rett og slett for tidkrevende å sjekke alles blogger hver dag, da er det bedre å få nye innlegg tilsendt automatisk.

Første forsøk var å laste ned en RSS-leser som ble lagt inn i nettleseren på den stasjonære maskina mi. Det fungerte forsåvidt greit, men siden jeg også bruker en bærebar maskin, ble det krøll i hvilke innlegg jeg hadde lest og ikke. Dermed ble det interessant å se på nettbaserte løsninger.

En medstudent på PPU tipset meg om Netvibes.com. Nils Håkon bruker ikke bare dette for sin egen del, men også i undervisningen: Siden alle elevene har egne blogger som de bruker i undervisningen og i tillegg skal følge med og kommentere hverandres blogger, kan det for bli uoversiktlig. Løsningen er en åpen Netvibes-side med oversikt over alle bloggene i klassen. Denne siden fungerer som en portal for både lærer og elever.

Selv ble jeg frustrert over at noe av funksjonaliteten i Netvibes var ustabil. Noen innlegg ble markert til ulest to døgn etter at jeg hadde lest dem - da er jo hele poenget borte! I tillegg tok det lang tid fra et blogginnlegg ble publisert til jeg fikk beskjed (lang tid er et relativ begrep på nett, les: ca et døgn). Oppsettet på siden med bokser som flyter rundt passet heller ikke mitt skjematiske hode, så nå er jeg over på Google Leser.

Google Leser er jeg så langt svært godt fornøyd med. Jeg har en venstremeny hvor jeg kan legge inn abonnementer i mapper etter tema, og et hovedvindu jeg leser i - oversiktlig og ryddig. Det tar toppen et par timer fra et innlegg publiseres til jeg har beskjed i leseren, og jeg ser rask (og riktig) hvilke innlegg som er lest. En funksjon jeg er blitt veldig glad i er "søk" - om jeg har lest noe interessant, men ikke husker hvor, er den til god hjelp.

Ulike lesere har ulike målgrupper. For meg personlig passer Google Leser bra, men som portal for en hel klasse vil jeg tro Netvibes gjør en bedre jobb. Det gjelder vel med RSS-lesere som med det meste, å lære verktøyene godt nok å kjenne til å velge ut det mest nyttige til den aktuelle situasjonen man befinner seg i.

Jeg slutter her... (på blogg.no)

2008-11-10T20:37:00.004+01:00

..og fortsetter på Blogger: ki-mj.blogspot.com/ Grunnen er ganske enkelt bedre funksjonalitet på Blogger :)

Ny blogg

2008-11-10T20:37:00.002+01:00

Hittil har jeg blogget på blogg.no, men nå har jeg sett meg lei på å høre om alle funksjoner som finnes her på Blogger som jeg ikke har tilgang til, så her er jeg. Er du interessert i å lese det jeg har skrevet tidligere kan du se på lmsped.blogg.no.

Zoho Projects

2008-11-03T14:36:00.001+01:00

Som en del av faget Læringssystemer, pedagogikk, tekn. og innholdsprod ved HiST skal vi studentene i fellesskap bygge opp en ressursbank over Web2.0 tjenester i vårt interne diskusjonsforum. Jeg velger å legge innleggene mine ut her i tillegg, dette er det første:

Zoho.com har en del av de samme tjenestene som Google, bl.a. kan man lage tekstdokumenter, regneark, presentasjoner, kalender o.s.v. Tjenestene er i utgangspunktet gratis, men det er mulig å betale for mer avanserte eller utvidede versjoner av noen av tjenestene. Den tjenesten jeg skal skrive om her er Zoho Projects.

Det finnes mange prosjektstyringsprogrammer, både på nett og på maskinnivå. Fordelen med å bruke en tjeneste som ligger på nett er at alle prosjektdeltakerne kan har tilgang når og hvor som helst. Det er heller ikke til å komme utenom at det kan være dyrt å kjøpe for eksempel MS Office Projects. Zoho Projects er delvis gratis, d.v.s. at hver bruker kan opprette et prosjekt gratis og invitere andre deltakere til prosjektet. Dersom man vil opprette flere prosjekter koster det penger - med mindre du oppretter en ny bruker ;) Betalversjonene gir også tilgang til noe mer funksjonalitet.

Det er noen funksjoner jeg krever av et prosjektstyringsprogram:

Det må være mulig å legge til flere brukere.
Det må være mulig å legge til møter og møtedeltakere.
Det må være mulig å legge til oppgaver og tidsfrister for disse.
Det må være mulig å dele dokumenter.
Det må være mulig å få en oversikt over hvem som er ansvarlig for hvilke oppgaver.
Det bør være mulig å legge inn milepæler, og tilordne oppgaver til disse.
Det bør være mulig å sende beskjeder om oppgaver, møter og lignende til aktuelle deltakere.

Andre ting som er "kjekt å ha" er:

Mulighet til å registrere timeforbruk.
Mulighet til å legge inn beskjeder prosjektdeltakerne i mellom.
Mulighet til å ta ut rapporter.

Zoho Projects tilbyr alt dette i et lettfattelig og oversiktlig brukergrensesnitt. Når man logger seg inn på siden får man opp "dashboard" som med en rask kikk gir oversikt over hva som er planlagt av møter og lignende i kommende uke, nylig opplastede dokumenter, siste innlegg og kommentarer i diskusjonsforumet og en liste over de siste aktivitetene i prosjektet.

Nye oppgaver, oppgavelister, milepæler, møter, deltakere eller foruminnlegg m.m. legges raskt inn ved et enkelt klikk på lenken "Quick Create" øverst til høyre i bildet. Det er også mulig for eksempel å krysse av for at møtedeltakere skal motta en e-post som varsler om møtet umiddelbart og som en påminnelse før møtet. Alternativt kan du bruke menyen på toppen av sida til å komme inn på oversikter over de ulike funksjonene. Her er et eksempel på min "My home":

Ulike fargekoder angir om fristen er utgått, nært forestående eller lenger frem i tid. Jeg kan også registrere om en aktivitet delvis er utført (%). Det er i øyeblikket ikke lagt inn noen milepæler eller møter.

Pedagogisk bruk av prosjektstyringsprogrammer
Med KL06 kom et nytt fag inn i videregående opplæring: Prosjekt til fordypning. Faget skal gi eleven mulighet til å fordype seg i interesseområder på et høyere nivå enn i de andre timene, for eksempel kan Vg1 elever velge fagmål fra Vg2 eller Vg3 læreplanen. Eleven skal jobbe etter en prosjektmetode. Det er en stor utfordring for mange elever å selv skulle planlegge og disponere egen tid. Selv har jeg vært med på å utvikle word-maler som elevene kunne skulle bruke til prosjektplanlegging. Dette har fungert heller dårlig; elevene fyller ut skjemaene, leverer en kopi til lærer og så ligger word-dokumentet der ubrukt resten av perioden.

Jeg tror mange elever vil finne det mer motiverende å bruke et prosjektstyringsprogram som for eksempel Zoho Projects. Mens et word-dokument fort blir et statisk dokument på en enkelt datamaskin vil en sånn nettside være levende, og dermed forhåpentligvis mer motiverende å bruke. Jeg tror også mange elever vil se nytten av å kunne skrive timelister - en av de største kildene til krangel innad i gruppene er at noen elever opplever at andre elever gjør mindre enn dem selv, og at det dermed er urettferdig at de skal få like mye av æren (og like gode karakterer). Ved å skrive timelister kan dette dokumenteres og dermed tas opp på en ryddig måte.

På Medier og kommunikasjon som jeg har erfaring fra jobber elevene mye i prosjekter også i andre fag, jeg regner med at det også gjelder andre fagområder. Jeg tror derfor Zoho Projects vil være et godt verktøy i mange fag.

Det finnes som nevnt mange andre prosjektstyringsprogrammer på nett. Jeg har ikke selv testet ut så mange av disse, men kan vise til artikkelen Top 10 Best Free Online Projects Management Application Services som gir Zoho Projects på andreplass.

Delicious.com - igjen

2008-11-02T12:34:00.000+01:00

Jeg har den siste uka testet ut litt flere funksjoner på Delicious.com.

Først og fremst har jeg begynt å bygge et nettverk. En utfordring her er jo at jeg ikke går rundt og vet brukernavnene til de personene jeg tror det ville være interessant utveksle resurser med, men det går jo an å gjette litt. Mange bruker samme brukernavn flere steder, og da er det jo bare å prøve seg frem. Selv har jeg etter hvert gjort en del av mine bokmerker offentlige (delicious.com/klumpen) og noen har da valgt å få se på dem og :)

Det neste spørsmålet er stiller meg er om dette er noe kan jeg kan ha nytte av i egen undervisning? Jeg tror det er litt avhengig av modenheten i den aktuelle elevgruppa. På den ene sida kan det være enklest å bruke lenkesamlingen i It'sLearning, så ligger alt samlet og det er lettere å få oversikt for elevene. Det gir meg også til en kontrollmulighet å kunne se hvilke elever som i det minste har vært inne på sida som viser den aktuelle lenka. på den andre sida kan det jo være nyttig for elevene å lærer å bruke sosiale bokmerker, det å lære seg å "tagge" fornuftig kan i seg selv være nyttig kunnskap. Jeg tror også terskelen for at elever publiserer egne lenker de mener er aktuelle er lavere på Delicious.com enn i It'sLearning, spesielt dersom vi legger til "bookmarkleten" i nettleseren på skolemaskinene. En annen fordel med å bruke noe som ligger åpen på internett er muligheten til å se på temaer tverrfaglig (i motsetning til lenker på enkelte fagsider) og kontinuitet i form av å ha tilgang til de samme lenkene hele skolegangen og evt. senere i nye studier og jobb (i It'sLearning mister elevene stort sett tilgang etter endt skoleår).

Et alternativ er jo å bruke en kombinasjon av lenker i It'sLearning og i Delicious.com: Dersom det er nettsteder med viktig obligatorisk fagstoff publiseres lenken til disse begge steder, dersom det er lenker til fordypningsstoff, artikler som ligger litt på siden av tema o.l. publiseres disse bare på Delicious.com. Dette er jo en metode som krever gangske mye av læreren, men som kan gi et stort utbytte dersom man har aktive og interesserte elever.

Erfaringer med digitale tester så langt

2008-10-27T10:06:00.002+01:00

Erfaringer med digitale tester så langt

27.okt.2008 kl.10:06 i Blogg
Én kommentar

Jeg har nå hatt en digital test laget i It'slearning liggende ute for utprøving på fagsidene til Læringssystemer, pedagogikk, tekn. og innholdsprod ved HiST i ca tre uker. Dette innlegget blir en oppsummering av tanker og erfaringer med bruk av digitale tester så langt, og refleksjoner over kommentarene jeg har fått fra mine medstudenter.

Refleksjoner rundt egen test:
Jeg valgte å lage en test om bildekunnskap for elever på medier og kommunikasjon. De personene som har forsøkt seg på testen er medstudenter med til dels helt andre fagfelt, noe som nok har satt visse begrensninger i forhold til å kunne få tilbakemeldinger på innholdet i testen. (Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å prøve ut testen på den faktiske målgruppen.)

På den tekniske siden var jeg opptatt av å prøve ut de ulike spørsmålsmulighetene som er tilgjengelige i den nye testfunksjonen i It'sLearning. Jeg har fått en del kommentarer på at noen av finn par oppgavene ble vanskelige å svare på fordi noen av alternativene ikke vistes på skjermen (se figur til høyre). Dette kunne kanskje rette opp til en viss grad ved å gjøre bildene mindre. På den andre side er det begrenset hvor små bilde bør være, det skal jo være mulig å gjenkjenne bestemte teknikker og kjennetegn. I eksempelet her er nok Guernica av Picasso gjengitt for lite til at man kjenner det igjen uten å være svært kunstinteressert.

Hva er mulighetene for å bruke digitale tester i min egen undervisning?
I utgangspunktet tenkte jeg på digitale tester som rene flervalgstester som kunne brukes til å teste elevenes evne til å pugge teori, først og fremst lære seg definisjoner på faguttrykk. Arbeidet med digitale tester de siste ukene har gitt meg innsikt i andre bruksområder:

Ulike spørsmålstyper og -formuleringer gir mulighet til å teste mer enn bare ren gjengivelse av faktakunnskaper, jmf. innlegget mitt Eksempel på et testspørsmål jeg er ganske fornøyd med ;).
Tester kan brukes både formativt og summativt. Å gi oppgaver som elevene må jobbe med, f.eks. finne kilder i på nett eller i bøker for å svare på kan være mer motiverende for en del elever enn å bare få beskjed om å gjøre oppsummeringsspørsmål i boka. ?Mange elever i dag stritter i mot bare læreren nevner at de skal åpne boka! Spesielt elever med lese- og skrivevansker er ofte mye mer motivert til å jobbe med datamaskin enn med en tradisjonell fagbok.
Muligheten til å legge inn kommentarer i forbindelse med hver spørsmål gjør at at tester også godt kan brukes til å formidle fagstoff. Jeg ser for meg spesielt å bruke forklarende tester i forbindlese med repetisjon av fagstoff: Dersom eleven svarer rett på et spørsmål får hun en bekreftelse på dette, er svaret feil får hun enten en tekst som forklarer hva som er rett eller en henvisning til hvor man kan lese mer om temaet. (Dette vil jeg skrive mer om og eksemplifisere i en PPU-oppgave i løpet av vinteren. Jeg vil publisere den her når den er klar.)

Konklusjon?
Det her vært spennende å se på nye muligheter for bruk av digitale tester, jeg har helt klart fått mange nye ideer jeg gleder meg til å ta i bruk på egne elever. Spesielt er jeg interessert i å jobbe videre med å utvikle metoder for å få elever som har "leseskrekk" og som synes teori er kjedelig til å bli mer engasjerte. Forhåpentlig kan jeg ved hjelp av digitale tester og andre teknikker få dem til å forstå at teorien er et nyttig og nødvendig hjelpemiddel når de skal utvikle egne medieprodukter i fremtiden.

Én kommentar

Svend Andreas Horgen

18.nov.2008 kl.12:47

Fin oppsummering og flott at du er interessert i å lære mer om digitale tester! Et lite tips på tampen: På min egen blogg legger jeg jevnlig ut en del tips i en egen tipsserie: gjemmesiden.blogspot.com/search/label/Tipsserie1

Du har sett en del av dette før fra lærestoffet, men det kan også komme en del interessante kommentarer. Følg med om du vil.

Fant en video med et interessant foredrag

2008-10-23T15:25:00.000+02:00

Videoen varer en drøy time, men den er verdt å se for alle som er interessert i Web2.0 teknologier brukt i undervisningen.

A Portal to Media Literacy av Dr. Michael Wesch:

Web2.0? - Oppsummering: Sunn skepsis eller paranoia?

2008-10-23T11:39:00.000+02:00

Jeg kunne ha skrevet om mange flere Web2.0 teknologier, men jeg synes det begynner å utvikle seg et mønster. Jeg er skeptisk til sikkerheten, jeg er usikker på hvem som får tilgang til informasjonen jeg legger ut om meg selv og hva de kan gjøre med det. Spørsmålet blir vel hvor grensa mellom en sunn skepsis og paranoia går?

Jeg husker da jeg satt på skolen i mattetimene og skulle løse oppgaver. Matte var favorittfag og jeg var blant de beste i klassen. Likevel, det verste jeg visste var når læreren begynte å gå rundt i klasserommet og se på hva vi jobbet med. Jeg svettet, ble kvalm og la meg over kladde boka så han ikke skulle se. Tanken på at noen skulle se om jeg gjorde noe feil var rett og slett grusom. Jeg måtte se om jeg fikk det til, sjekke fasit og evt. finne ut selv hva som var feil før noen fikk "kikke meg over skuldra". Senere, da jeg gikk på universitetet, ble vi tvunget til å kommentere hverandres arbeider underveis, jeg hata det, men det er jo ikke tvil om at det ga mye god læring. Og nå sist får jeg altså beskjed om å legge ut alle refleksjonene mine i en blogg som ikke bare er tilgjengelig for de andre studentene i gruppa, men hvem som helst!

OK, jeg innrømmer at i hvert fall noe av dette grenser noe paranoia, og for å være ærlig er jeg ganske stolt av meg selv som klarer å holde denne bloggen gående! Men for å komme tilbake til poenget: Balansegangen mellom å hive seg på alt nytt og kult, og frenestisk holde fast på det trygge og gamle kjente er vanskelig. Jeg vet rett og slett ikke hvor grensa går, men jeg er ganske sikker på at den går på forskjellige steder for forskjellige mennesker. Jeg er også ganske sikker på at grensene flytter selg hele tida; det er bare noen få år siden mora mi ikke ville skrive personlige hilsener på e-post, nå holder hun kontakt med de fleste vennene sine på den måten. Selv tror jeg at jeg vil fortsette å være noe tilbakeholden, samtidig som jeg alltid er nysgjerrig på nye ting. Om jeg blir en fast blogger, eller om jeg bytter ut MSOffice med GoogleDocs gjenstår å se.

Web2.0? - Sosiale bokmerker

2008-10-22T12:38:00.000+02:00

Delicious.com er noe jeg fant for bare noen dager siden, så jeg har ikke brukt den så mye, men så langt er jeg svært positiv til opplegget.

Det første jeg gjorde var å sette i gang med storopprydning i favorittene mine: Jeg hadde en gammel bærbar PC, en ny stasjonær PC og inntil nylig hadde jeg en bærbar Mac på jobben. Jeg har tidligere eksportert og importert favoritter fra gamle til nye maskiner, men siden jeg nå har hatt så mange jeg har brukt parallelt så har det blitt en del dobbeltføring. Som om ikke det var nok har jeg brukt forskjellige nettlesere, og har favoritter både i IE, FireFox og Opera. For å si det mildt - det var ikke helt enkelt å finne frem til hvor jeg hadde tatt vare på hvilken favoritt når jeg trengte det. Så da jeg oppretten en konto på delicious.com og fikk spørsmål om jeg ville laste opp favorittene mine dit var saken klar. Jeg gikk gjennom alle maskinene, lastet opp favoritter - og kunne velge å ikke laste opp på nytt de som lå der fra før :) Resultatet var en liste på drøyt 200 lenker.

Neste stopp var å gå gjennom - jeg reduserte kjapt til drøyt 100 lenker ved å slette alle de lenkene som var lagt til av forkjellige tjenere, nettlesere o.s.v. Deretter gjorde jeg en tabbe: Jeg gikk gjennom alle lenkene for å tagge dem - og det gjorde jeg med norske ord. Ser i ettertid at det ville vært fornuftig å bruke engelsk (eller aller helst begge deler), men det får bli i neste runde...

Nå kunne jeg selvfølgelig velge å laste alt dette ned til de enkelte maskinene igjen, men siden jeg bruker så mange forskjellige så tror jeg faktisk det er enklere å bare forholde seg til at alle ligger på Delicious.com.

Så langt har jeg bare forholdt meg til mine egne favoritter, og det er jo ikke særlig sosialt. Jeg merker at det er faktisk ikke alt jeg vil dele med andre. F.eks. har jeg lagt til mannen min i mitt nettverk. Hvis jeg finner et nettsted med en god ide til julegave til ham, så vil jeg jo ikke at han skal se at jeg har lagt det nettstedet til som favoritt. Derfor er i utgangspunktet alle mine favoritter personlige, jeg har ikke lagt noen ut for deling enda, jeg får gå gjennom lista mi og se hva jeg er villig til at folk skal få vite at jeg er interessert i. Men sett nå at jeg finner et nettsted med en gaveidè til svigers'. Den lenke vil jeg jo dele med mannen min, men ikke med svigerfar som også kan være i nettverket. Kan jeg dele noen lenker med bare noen andre? Det har jeg ikke funnet ut av enda, så hvis noen har et tips...

Når det gjelder faglige lenker så er det jo noe helt annet. Jeg kjenner etter hvert flere lærere som jobber md samme fagfelt som meg. Hvis vi kan dele på det vi finner av ressurser på nett, så sparer vi jo masse tid :) Det gjenstår bare å finne frem til alle brukernavnene alle har, så jeg kan få lagt dem til i nettverket mitt.

Web2.0? - Google

2008-10-21T16:45:00.000+02:00

Google er så stort at det fortjener et eget innlegg.

Søkemotoren til Google er verdt så mye alene at jeg ikke klarer å forholde meg til så store summer. Hvorfor? Fordi reklame kan rettes rett mot de forbrukerne som er interessert i et produkt. Kan forsåvidt være nyttig det - jeg har flere ganger funnet frem til nyttige leverandører ved å følge til sponsed lenkene som dukker opp når jeg søker etter noe.

Noe helt annet er at Google også kan lese e-posten min, (Gmail) og velge ut reklamemeldinger som kan knyttes til temaer jeg skriver om i private hilsener til venner. Jeg synes jeg får nok spam som det er, og jeg er ikke så sikker på om jeg liker at andre kan lese det jeg skriver.

De siste dagene har jeg kikke litt på GoogleDocs. Må innrømme at det høres fantastisk ut å ha tilgang til alle dokumentene mine fra en hvilken som helst maskin, selv om jeg synes funksjonaliteten nok er ganske begrenset foreløpig. Men jeg lurer på en ting: Kan Google søke gjennom disse dokumentene sånn som med e-posten min? (Fant ikke noe dokumentasjon om dette i farta.) Hva kan de eventuelt bruke denne informasjonen til, kan de f.eks. selge den til andre?

Jeg regner med jeg trenger å fikle mer i Google for å kunne uttale meg om alle de andre funksjonene. Jeg forsøkte i dag å opprette en "Site" - den kunne jeg enten la ligge helt åpen eller bare innvitere folk til. Det jeg ikke fant ut av var om det var mulig å gi en "Group" tilgang til en site? Og kan diskusjonsforum brukes i en "Site"? Hva med kalenderen, kan den være tilgjengelig på en site, uten å ligge åpen for alle?

Jeg ser mange muligheter her, men foreløpig er dette en teknologi jeg er skeptisk til både i forhold til personvern og funksjonalitet. Hvem vet, litt mer fikling og jeg kan bli frelst :)

Web2.0? - Sosiale nettverk

2008-10-21T15:35:00.000+02:00

Facebook er vel den største, og i alle fall den jeg kjenner best, selv om jeg har konto på LinkedIn, NettBy og andre i tillegg. Det er morsomt, ikke minst å få svar på "jeg lurer på hva hun som spilte hovedrollen i klasserevyen driver med nå" og "hva med han kjekke på fotballaget på college i USA"? Jeg har fått kontakt med mange mennesker jeg ikke har sett på mange år, det er jo hyggelig. Jeg har sett bilder av barn og ektefeller jeg ikke vistte eksisterte. Og her kommer den ekle følelsen av å gi fra meg all kontroll igjen. Alle bilder som publiseres på Facebook blir automatisk Facebooks eiendel, fotografen gir fra seg copyrighten. Hvilket i praksis betyr at Facebook kan selge bildene vidre til hvem som helst, og jeg ikke har et pip jeg skulle ha sagt om bildet av barna på stranda dukker opp på en side for barnepornografi. Vel, det er kanskje å trekke det langt, men hva med fremtidige arbeidsgivere til mine elever? Jeg har sett fyllebilder som ikke akkurat vekker tillit...

Selv legger jeg ikke ut bilder på Facebook. Jeg har et bilde i profilen min, det holder. Men det betyr jo ikke at jeg er trygg på at det ikke kommer bilder som andre har tatt av meg ut på nettet. Hvem som helst kan jo "tagge" meg i et bilde de har lagt ut - og det er jo bare å innse at det trolig finnes bilder der ute i verden jeg ikke ønsker at alle skal få se... For en stund siden hadde en elev tatt et bile på en skoletur og publisert det med navnetagger. Jeg synes bildet fikk meg til å se ut som en feit hvalross. Det var ikke noe vondt ment fra elevens side, for det var jo tydelig at vi hygget oss, men likevel ikke særlig god følelse at alle de vennene jeg ikke har sett på mange år skal tro det er sånn jeg ser ut.

Jeg kommer nok ikke til å stenge Facebook kontoen min med det første, men det er med en viss skepsis jeg jeg ser at andre legger ut om alt og ingen ting og tilsynelatende ikke en gang tenker på hva Facebook får igjen for å tilby denne tjenesten gratis.

Web2.0? - Blogg

2008-10-21T15:29:00.001+02:00

For å begynne med det nærmeste: bloggen. Det er ingen hemmelighet at jeg er ganske ny i bloggosfæren, denne bloggen ble jeg tvunget til å sette i gang med i forbindelse med kurset "Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon" ved HiST for noen uker siden. Jeg merker at jeg synes det er litt skummelt at hvem som helst kan følge med i hvordan jeg løser oppgavene mine - tenk om jeg skriver noe helt teit? Samtidig har jeg ingen problemer med å se nytteverdien av å lese andres blogger om de sammen temaene, idé- og erfaringsutveksling er gode og inspirerende metoder innenfor undervisning.

Så kan jeg bruke blogging i egen undervisning? Det er ikke tvil om at en del elever vil ha godt av å bli utfordret til å lage noe andre kan se, det er lettere å tenke "at jeg gidder ikke legge mer arbeid i oppgaven enn at jeg får godkjent" når det bare er læreren som skal lese besvarelsen. For selvsikre elever er nok dette en god metode, men hva med de mer usikre? En ting er at svake elever skjelden liker at andre ser at de er svake, å blottlegge sine svakheter for klassen (eller hele verden for den saks skyld) ser jeg for meg at kan gjøre en vanskelig situasjon værre, i værste fall kan eleven velge å ikke levere noe i det hele tatt for å slippe eventuelle kommentarer på dårlig arbeid. En annen ting er at man risikerer mobbing av elever som skriver noe andre ikke er enige i. Om noen ble ledd ut nå de svare noe galt tidligere, kunne læreren ta det opp med klassen. Læreren kan nok holde et øye med kommentarene på de bloggene som direkte knyttet til faget, men kommentarer kan også komme i chatte-rom eller gjennom andre Web2.0 teknologier. Denne typen mobbing er vanskeligere å oppdage, og "umulig" å stoppe.

Det er heller ikke til å komme vekk i far at bloggen i utgangspunktet er skriftlig, hva med elever med lese- og skrivevansker? Det er ikke gøy at andre ler at alle "trykkleifene", det kan overskygge innholdet i teksten. En løsning er kanskje å si at elevene kan bruke videoblogg, det vil gi tilrettelegging for de som har spesielle behov, uten at det gjøres et stort poeng ut av dette i klassen.

Web2.0? - Intro

2008-10-21T15:29:00.000+02:00

Web2.0. Bare uttrykket er nok til å fremkalle stjerner i øynene på en del av mine teknofrelste, engasjerte og fremtidsrettede lærerkollegaer. Åpenhet rundt læring, deling av ressurser, gjenbruk, inspirasjon, digital kompetanse og mer aktive elever. -Fint det, men jeg kjenner at en liten uro dypt nede i magen rører på seg.

Et fellestrekk med alle Web2.0. teknologiene jeg har lært meg å bruke er at jeg i større eller mindre grad må legge ut informasjon om meg selv på nettet. Vil jeg egentlig at Netvibes skal vite hvilke nettsider jeg synes er spennende å følge med på? Hvordan vet jeg at et bilde jeg legger ut av meg selv på Facebook ikke blir brukt i en reklame for tobakk i Argentina? Hvem, om noen, kan egentlig lese de dokumentene jeg lagrer på GoogleDocs?

Er det på tide å sette på bremsene og ta en kikk på hva vi driver med, eller er det sånn at alt nytt er kult og derfor et godt tillegg til undervisningen når vi skal prøve å nå frem til tenåringer? Ikke vet jeg, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det å sette noen ord på "papiret" ofte rydder litt opp i sånne udefinerte følelser. Så i noen innlegg fremover kommer mitt forsøk på en liten opprydning i mitt eget hode i forhold til Web2.0 teknologier jeg har kommet bort de siste årene.

Underveisvurdering i K06 - kan digitale tester være til hjelp?

2008-10-17T15:14:00.000+02:00

I Forskrift til Opplæringsloven heter det:

Vurdering
§ 4?4 Undervegsvurdering og sluttvurdering
Elevar skal ha undervegsvurdering og sluttvurdering. Undervegsvurderinga ska
l hjelpe til å fremje læring, utvikle kompetansen til eleven og gi grunnlag for tilpassaopplæring. Undervegsvurdering kan ein gi både med og utan karakter.
Sluttvurderinga skal gi informasjon om nivået til eleven ved avslutninga av opplæringa i faget.

Underveisvurdering har vært en stor utfordring for skolene å gjennomføre i praksis, ikke minst p.g.a. kravet om dokumentasjon. De fleste lærere jeg kjenner føler at de gir elevene tilbakemeldinger, veiledning og formidler hvordan de ligger an i faget jevnt og trutt hele året. Dette foregår som regel muntlig, ved at lærer beveger seg rundt i klasserommet og kommenterer og diskuterer elevenes arbeid underveis.

Kravet til dokumentasjon har gjort at denne tilbakemeldingen må foregå skriftlig, noe mange oppfatter som en stor ekstra byrde. Lærere som underviser i flere klasser kan ha opptil et par hundre elever de skal forholde seg til, å skrive utdypende tilbakemeldinger til hver enkelt vil ta mange arbeidstimer som lærere generelt ikke har. På vår skole er det derfor utviklet en database med faste fraser av typen "viser stor innsats i timen" og "har middels måloppnåelse" som lærerne velger ut fra for hver elev en gang hvert semester. Elevenes utbytte av dette er diskutabelt, for å si det mildt. I praksis er tallkarakterene bare døpt om til fraser - alle elever som ligger an til 5 får et sett fraser, alle med 4 et annet o.s.v.

I det siste har jeg lest og forsøkt å lære meg mer om funksjonene og mulighetene i de digitale testmulighetene som ligger i LMS'ene, i mitt tilfelle It'sLearning. Jeg lurer på om det kunne være mulig å benytte denne teknologien for å gi bedre tilbakemeldinger til hver elev, og i tillegg lette arbeidsbyrden for lærerne?

Det er mulig å lage tester hvor man etter hvert spørsmål får en kort tilbakemelding avhengig av hva man har svart. Dersom vi utvikler tester som kan kjøres f.eks. halvveis i semesteret som tester kunnskapen om gjennomgått stoff hos elevene, og så gir dem tilbakemelding om hva som må leses / læres bedre innen hvert fagområde (sidehenvisninger o.l.), så innbiller jeg meg at det er mer nyttig for hver enkelt elev, enn å få vite at han eller hun har "middels måloppnåelse i faget". Fra lærerens side er det etter gjennomført test mulig å ta ut statistikker og rapporter, noe som skulle dekke kravet for dokumentasjon uten for mye arbeid.

Jeg innser at det vil kreve et stort arbeid fra lærerne i utvikling av en sånn test, både i forhold til å lage gode spørsmål, svaralternativer og tilbakemeldinger, og for de fleste av oss en læringsprosess i forhold til denne relativt nye teknologien. Til gjengjeld kan testen trolig brukes flere ganger, evt. inngå i en spørsmålsdatabase hvor man henter ut et relevant sett med spørsmål hvert år.

Før hadde vi Kopinoravtalen...

2008-10-14T13:11:00.001+02:00

Hva har vi nå?

Som lærer kunne man etter visse retningslinjer kopiere fra bøker til bruk i undervisninga. Jeg kunne f.eks. bruke et bilde fra en kunstbok som eksempel i kunsthistorieundervisninga med god samvittighet, fordi skolen betalte sine avgifter til Kopinor.

Nå er det selvfølgelig enklere å finne digitale kopier av bildet på nettet, ta en kopi og lime det inn i det aktuelle dokumentet, men da bryter jeg åndsverksloven.

Jeg underviser på medier og kommunikasjon, og har ansvar for at elevene skal få respekt for lover og regler innenfor fagfeltet. Åndsverkloven står sentralt, i tillegg til VærVarsom-plakaten o.l.

Burde jeg ikke gå foran som et godt eksempel her? Hvor går egentlig grensa for hva som er lov? Jeg føler det blir vanskelig å si til elevene at de kan hente bilder fra nettet hvis de skal levere en oppgave som et word-dokument til meg, men hvis de skal legge den samme oppgave ut på f.eks. en blogg så er det et lovbrudd.

Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekket ut om det er kommet noen nye retningslinjer på dette feltet - det kan jo være det finnes noe jeg ikke har fått med meg. Det er kanskje verdt å sjekke?

Én kommentar

Kirsti

16.okt.2008 kl.11:25

Og som svar på mine spørsmål kom det dalende en e-post i dag... Info kan finnes på www.kopinor.no/avtaler/avtaleomraa...videregaaende_skoler
Kirsti

Eksempel på et testspørsmål jeg er ganske fornøyd med ;)

2008-10-14T12:56:00.000+02:00

Etter at jeg hadde publisert testen min kom jeg på et spørsmål innen kamerateknikk som jeg selv var ganske fornøyd med:

Se nøye på bildet "Isrose" (Fotograf K72).
Bildet er tatt med håndholdt kamera og uten bruk av blits. (Det er lagt vannmerke på bildet i ettertid.)
Hvilken av disse innstillingene er brukt til å ta dette bildet?
Alt 1: f = 7.1, 1/60 sek
Alt 2: f = 13, 1/125 sek
Alt 3: f = 22, 1/500 sek

For å løse denne oppgaven må elevene ført gjenkjenne at bildet har liten dybdeskarphet, og deretter finne ut hvilken av alternativene som vil gi dette resultatet. Det krever at de vet hvordan et kamera skal stilles inn, og hvordan en slik innstilling kan skrives på formel.
(For de som lurte: Svaret er alternativ 1, fordi liten dybdeskarphet krever stor blenderåpning, og f = 7.1 er den største blenderåpningen.)

Det er vanskelig å lage gode digitale tester!

2008-10-14T12:54:00.001+02:00

Nå synes jo jeg det er vanskelig å lage alle former for prøver, så det er kanskje ikke annet å forvente... Enten prøven skal deles ut til elevene på papir, via et word-dokument på PC'en eller som en test i LMS'et, så er det å utforme gode pedagogiske spørsmål en av de største utfordringene jeg har som lærer.

En ting er å teste om elevene har fått med seg faktakunnskap; Nevn tre store representanter for nasjonalromantikken, uavhengig av sjanger? En helt annen ting er å teste om de har skjønt hva som var filosofien bak nasjonalromantikken, og om de vil kunne kjenne igjen en bilde eller en historie som nasjonalromantisk uten å vite hvem som har produsert det. Og for å bevege oss helt opp til toppen av Blooms taksonomi: kan de bruke teknikker, symboler og virkemidler fra nasjonalromantikken for å få frem bestemte budskap i sine egne produkter?

Jeg har den siste uka sittet og testet ut de forskjellige spørsmålstypene som finnes i testfunksjonen i It'sLearning. Jeg må innrømme at jeg er imponert over hvor mye bedre den nye versjonen er, det er virkelig mange og spennende muligheter her. Ikke minst det at man kan legge til ressurser i form av bilder, film etc. Utfordringen ligger i å bruke de riktige spørsmålstypene til det temaet man skal teste.

Selv synes jeg kanskje det å lage flervalgsoppgaver er det tøffest, fordi det er så vanskelig å finne "gode gale svar". Hvis jeg i tillegg ønsker å stille spørsmål som krever at elevene må resonnere seg frem til rett løsning så merker jeg at de gale alternativene ofte avslører seg selv ved enten å være usannsynlige eller bare rett og slett teite (les: dårlige forsøk på å være "morsomme"). Av de nærmere 20 spørsmålene jeg kom opp med i arbeidet med testen er det vel bare et par tre stykker jeg føler tester noe mer enn rene faktakunnskaper.

Én kommentar

Kirsti

26.okt.2008 kl.13:12

Jeg hører rykter om at Blooms taksonomi er foreldet - i hvert fall at det diskuteres i de pedagogiske fagmiljøene...

Kan digitale tester brukes i vår undervisning?

2008-10-05T17:13:00.001+02:00

Hvis jeg ikke trodde det gikk an å bruke digitale tester på en måte som ga mer effektiv og pedagogisk undervisning enn den undervisningen vi driver i dag, ville jeg neppe valgt å bruke dette semesteret på å studere temaet nettbasert undervisning. Jeg ser for meg mange muligheter, men også begrensninger i bruken av digitale tester. Jeg skal ta for meg noen her:

Som jeg nevnte i innlegget Testing og vurdering av elever i dag mener jeg at formativ vurdering er et av de virkelig svake punktene i vår undervisning. Jeg har tidligere også beskrevet et undervisningsopplegg, hvor det først gjennomgås masse teori, og så får elevene en større praktisk oppgave. (Et typisk fotoopplegg) Jeg ser for meg at det ville være fint å legge inn en test på om elevene har fått med seg teorien før vi går i gang med det praktiske arbeidet. Dette vil være en god pekepinn for lærerene, som da kan fange opp eventuelle problemområder, men først og fremst tror jeg dette kunne hjelpe elevene å sette mer fokus på vesentlige elementer i undervisningen.

Det er flere typer tester som kan være aktuelle på dette punket:

En "vanlig" flervalgstest som tester om elevene har lært og fått forståelse for nye faguttrykk. "Gloseprøve"
- Eksempel: Hva er en sammensatt tekst?
  Alternativ 1: Et tekst hvor flere personer har skrevet litt hver.
  Alternativ 2: Et medieprodukt som består av flere typer tekster (bilde, skrift, lyd).
  Alternativ 3: En avisartikkel.
En "åpent svar" test hvor elevene må reflektere over stoffet som er gjennomgått. "Stil"
- Eksempel: Finn en artikkel som består av både bilde og skrift (sammensatt tekst) i en nettavis. Skriv en analyse av denne. Legg vekt på å bruke de faguttrykkene og teknikkene du har lært i denne perioden. Omfang: 300-500 ord.
En test hvor elevene blir tvunget til å bruke teorien i idéarbeidet til den praktiske oppgaven ved å sette produktet de skal lage inn i en historisk, kulturell og sosial kontekst.
- Du skal neste uke lage en fotoserie med tema "Høst". Nedenfor ser du eksempler på noen ulike tolkninger at temaet. Kan du kople blide med kunstnerisk retning? (Finn par spørsmål i It'sLearning.)
- Bildet til høyre har tittel "Høst". I en analyse av bildet, hvilke av disse utsagnene er henholdsvis en konnotasjon, en denotasjon og en assosiasjon? (Fyll inn blank spørsmål i It'sLearning.)
  - Solnedgang
  - Varm kakao
  - Grantre
  - Alderdom
  - Kulde
  - Mørkere kvelder
  - Sorg

Pedagogisk sett er nok testtype 3 den mest "riktige". Den krever at elevene tenker gjennom stoffet og at de klarer å omsette teori i praktisk bruk, den bringer oss høyt opp i Bloom taksonomi. De andre treffer nok lenger nede på skalaen.

Jeg ser likevel en fare med å bare gi oppgaver som tester høyt oppe på Bloom taksonomi: De elevene som faktisk ikke er "best i klassen" kan miste motet dersom de ikke klarer "noen ting". En test som spør etter rene faktakunnskaper, hvor svarene lett kan finnes i en lærerbok, en PPT eller på nettet kan derfor virke mer motiverende.

En løsning her er å gi elevene selv et valg: De som ønsker en grei forståelse av stoffet kan gjøre en test (obligatorisk), de som ønsker å fordype seg noe mer, kan ta en test i tillegg. En gulrot kan være at å få bestått på den vanskelige testen kan telle positivt på semesterkarakteren. (- Vi kan like godt akseptere det; det er karakteren som er målet for de fleste elevene!)

Andre bruksområder for disse testene kan være:

å stoppe opp midt i en prosjektperiode og bruke en time på å kjøre en test. På den måten minner vi elevene på å bruke teorien i en periode hvor de har lett for å fokusere bare på produksjon.
å legge ut en test en ukes tid før en muntlig presentasjon, sånn at elevene kan repetere stoffet før summativ vurdering.
å gi en summativ prøve på sutten av et semester som repetisjon og la denne virke positivt eller negativt på elever som ligger "på vippen" i forhold til semesterkarakter.
og sikker en hel haug andre eksempler....

Testing og vurdering av elever i dag

2008-09-29T12:35:00.000+02:00

På medier og kommunikasjon (VGS) hvor jeg jobber, foregår eksamen ved at elevene får et "oppdrag", lager et produkt og så presenterer dette muntlig for sensor og eksaminator. Som et resultat av dette er også prøver og vurderinger i løpet av året lagt opp på liknende måter.

Dette er en form for summativ vurdering som gir elevene mulighet til å vise helhetlig tenkning rundt produktet de presenterer: De må fortelle hva budskapet og hvem målgruppen er, og hvilke tekniske og designmessige løsninger de har valgt for å nå denne målgruppen. Det er relativt enkelt å sette opp kriterier i forhold til karaktersetting og Blooms taksonomi for slike løsninger: Ren gjengivelse av hva som er gjort teknisk i den ene enden til å trekke inn elementer fra alle fagene (mediedesign, -kommunikasjon og -produksjon) og vise hvordan disse jobber sammen for å fremme budskapet i den andre. Det legges også vekt på å bruke riktig fagterminologi.

Når det gjelder formativ vurdering er dette etter min mening et svakt punkt hos oss. Det har vist seg at ikke alle elever klarer å disponere tilmål tid, og det er derfor innført frister for innlevering av skisser o.l. Dette har en ren administrativ årsak, og det som leveres blir i liten grad vurdert. Formativ vurdering foregår derfor nesten utelukkende ved at lærer veileder elever som spør om hjelp underveis i arbeidet. Fordelene med dette er at elevene får personlig veiledning tilrettelagt status i arbeidet og det nivået de er på. Ulempen er først og fremst at elever som ikke tør "å rekke opp hånda" (redde for å stille dumme spørsmål, ikke kult å trenge hjelp o.s.v.) ikke får den hjelpen de har behov og krav på. Læreren kan til en viss grad veie opp dette med å henvende seg til alle elevene etter tur, men det krever ofte mer tid enn avsatt.

I de kommende innlegg vil jeg se på mulige sistuasjoner der automatiserte prøver kan brukes som del av denne undervisningen på medier og kommunikasjon til formativ og summativ vurdering.

Bruk av LMS for å forbedre undervisingen

2008-09-25T15:43:00.003+02:00

I tidligere innlegg har jeg stort sett diskutert enkeltfunksjoner i LMS (It'sLearning) og hvordan de kan brukes til å forbedre undervisningen av foto i den videregående skolen, studieretning for medier og kommunikasjon. Det er ikke tvil om at det ligger mange muligheter i de ulike LMS'ene som kan gjøre hverdagen for både lærere og elever både lettere og bedre. Jeg tror likevel vi skal ta oss tid til å reflektere over noen av grunnene til at disse funksjonene ikke blir tatt i brukt i større grad enn de blir.

Den didaktiske relasjonsmodellen kan være nyttig å se på i så måte. Dersom vi endrer arbeidsmåten vil dette påvirke de fleste andre elementene i modellen:

Målet vil være det samme - elevene skal få de kunnskaper som fagplanene beskriver.
Elevene i klassen vil være de samme - men måten de reagerer på undervisningen kan endres.
Vurderingen vil påvirkes - for eksempel med automatiserte tester.
Innholdet kan bli mer uoversiktlig for elevene og læreren, dersom man tar i bruk eksterne kilder fra nettet - det blir umulig å følge opp alle lenkene alle elevene kan finne på å følge.
Det må settes nye rammer - når og hvordan skal kommunikasjon mellom elever og lærere foregå?

Jeg har forståelse for at lærere med lang erfaring i skolen stiller spørsmål om hvorfor man skal endre undervisningsopplegg som fungerer godt fra før. "Why fix something that ain't broken?" Svaret blir vel: "The times they are a-changin'". Dagens elever er vokst opp med data og internett på en måte ingen tidligere generasjon er. De vet knapt nok om noen annen måte å lete frem informasjon på enn å søke på Google - ingen av mine elever er i stand til å finne frem en bok på egenhånd på biblioteket! Og siden utviklinga neppe lar seg bremse (og i alle fall ikke reverseres) så må vi bare henge med i svingene, og ta i bruk de mulighetene vi har til å nå frem til målgruppa vår, nemlig elevene.

Et annet viktig punkt å ta med i betraktningen når vi vurderer hvorvidt lærerne er flinke til å ta i bruk ny teknikk er at det tar tid å lære nye ting. Det er travelt å være lærer! I en jobb hvor mange mener tida ikke strekker til som det er, og konstant føler at de ikke klarer å følge opp elevene så godt som de burde, er det ikke lett å sette av tid til kompetanseutvikling for seg selv. Når du har ti ting som skal ordnes og tid til en, er det klart det er lettest å ty til arbeidsmåter som er kjente, i stedet for å bruke tid på å lære seg ny teknikk og tenke ut nye pedagogiske metoder. Her tror jeg skoleledelsen må inn med systematisert opplæring, ellers drukner behovet for å sette seg inn i LMS?enes muligheter i faglig oppdatering, oppfølging av elever med spesielle behov og skolens stadig økende krav til dokumentasjon.

Det er klart at lærere må bli flinkere til å ta i bruk andre sider at LMS'ene enn de rent administrative, men jeg tror vi skal være litt tilbakeholdne med å bli for kritiske til de lærerne som ikke klarer dette i den grad elevene forventer. Det er krevende nok å være lærer, om ikke du skal utsettes for at "alle" mener du ikke er flink nok.

Én kommentar

Svend Andreas Horgen

08.okt.2008 kl.13:39

Veldig god oppsummering av dine øvrige innlegg. Alt i alt, veldig spennende lesing og gode refleksjoner du har gjort deg!

Et eksempel på bruk av eksterne læremidler

2008-09-23T15:35:00.002+02:00

Våre elever bruker FinalCut for å redigere video. Det foreligger på skolen en PPT som kort beskriver de enkleste funksjonene i programmet. På nettstedet til Apple er det lagt ut svært gode "tutorials" for bruk av FinalCut. Disse er laget av folk som helt sikkert har mer erfaring og kunnskap om stoffet enn meg som lærer. Ved å legge ut lenke til mine elever til dette nettstedet oppnår jeg blant annet:

Jeg sparer meg selv for mye arbeid med å lage en god PPT, og kan bruke tida til andre ting.
Elevene får tilgang til gode ressurser, både for grunnleggende ferdigheter og fordypningsstoff for de som er interessert.
Elevene får i tillegg øvelse i engelsk, noe som støtter målet om mer tverrfaglighet i skolen.

Motforestillinger mot en slik løsning:

"Hvis vi gir fra oss kontroll over hva elevene lærer kan vi risikere at de spør om noe vi ikke kan. Dermed kan vi fremstå som dumme og miste autoritet."
"En lærer som bare henter inn stoff fra andre kilder fremstår som lat, og er et dårlig eksempel."
"En lærer som ikke kan lage gode læremidler selv fremstår som lite dyktig."
"Det er vanskelig for elevene å forholde seg til fagstoff på engelsk."
"Når elevene laster ned videoer sprenges kapasiteten på nettverket."

Jeg lar disse påstandene stå uimotsagt i denne omgang, det holder å si at jeg mener det ligger en viss frykt for nye og ukjente metoder blant mange lærere, og at det til tider kan hindre god utvikling.

3 kommentarer

Nils Håkon Nordberg

25.sep.2008 kl.09:04

En annen fin ting med tutorials på nettet er at elevene lærer i sitt eget tempo. Noen har behov for å se ting et par ganger, andre må holde på litt mer, kanskje be om hjelp. Fellesundervisning i programvare følger alltid tempoet til den svakeste eleven, og fungerer dårlig. Med tutorials frigjøres læreren til å kunne gå rundt og hjelpe.

Kirsti

25.sep.2008 kl.15:45

Visste jo det var noe jeg glemte. Godt poeng!

Svend Andreas Horgen

08.okt.2008 kl.13:36

En ulempe som du ikke nevnte, er at lærestoffet kan forsvinne. Hvis Apple fjerner videoene, så mister du mye av ditt opplegg. Etter min mening er dette det mest negative med å gjøre slik.

De andre punktene du lister opp som negative, forstår jeg for så vidt, og det er gode punkter. Likevel har jeg bare dette å si: en lærer skal heve seg over slike fordommer! De som eventuelt skulle klage (av kollegaer) på at en lærer gjør bruk av nyttige flotte ressurser på nett, bør tenke seg om hva de selv gjør. Ingen kan etter min mening påstå at lærere som bruker andre ressurser, er late. Jeg tror likevel du har rett: Mange lærere vegrer seg mot å bruke annet stoff på grunn av slike fordommer.

Jeg har selv søkt en del etter stoff, og erfart at det faktisk er veldig tidkrevende og vanskelig å finne godt stoff. Jeg tror at det å vite hva som fins på nett og erkjenne at dette aktviserer, motiverer og engasjerer elevene, er en stadig viktigere kompetanse for dagens lærere. De som lykkes fremover, er det som klarer dette. Ikke utelukkende, men absolutt et pluss å kunne bruke slikt stoff. Selv fikk jeg nesten lyst til å melde meg på kurset ditt om filming, da opplegget virker veldig bra!