Meg og mitt

Jeg begynner å skjønne hvorfor det er så mange mamma-bloggere der ute! Hele verden frykter sunamier, etterskjelv og atomkatastrofe, og jeg er mer opptatt av antallet bæsjebleier vi har skifta den siste uka. Må innrømme det føles litt enspora innimellom. Ingen tvil om at det er verdt det, men nå merker jeg faktisk at jeg begynner å få behov for å komme meg ut en gang i mellom.

I går var jeg på barselgruppe. Der var det flere av damene som sa at de godt kunne tenke seg å bli hjemmeværende på heltid, de hadde egentlig ikke lyst til å begynne på jobb igjen, men syntes det var helt greit å gå hjemme og ta seg av barn og husarbeid. Selv holder jeg på å gå på veggene. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang venta så intenst på at snøen og isen skulle forsvinne så jeg kan gå litt mer tur. (På det føret som er når får jeg for vondt i ryggen når vogna sklir hit og dit.) Jeg vil grave frem fotoutstyret og virkelig jobbe litt med gode motiver. Jeg vil fikse opp i den rotete hagen og få orden på resten flyttelasset. Og ikke minst: Jeg vil at varmen skal komme og ta vekk en del av smertene så hverdagen blir litt lettere!!!