Dette er en form for summativ vurdering som gir elevene mulighet til å vise helhetlig tenkning rundt produktet de presenterer: De må fortelle hva budskapet og hvem målgruppen er, og hvilke tekniske og designmessige løsninger de har valgt for å nå denne målgruppen. Det er relativt enkelt å sette opp kriterier i forhold til karaktersetting og Blooms taksonomi for slike løsninger: Ren gjengivelse av hva som er gjort teknisk i den ene enden til å trekke inn elementer fra alle fagene (mediedesign, -kommunikasjon og -produksjon) og vise hvordan disse jobber sammen for å fremme budskapet i den andre. Det legges også vekt på å bruke riktig fagterminologi.
Når det gjelder formativ vurdering er dette etter min mening et svakt punkt hos oss. Det har vist seg at ikke alle elever klarer å disponere tilmål tid, og det er derfor innført frister for innlevering av skisser o.l. Dette har en ren administrativ årsak, og det som leveres blir i liten grad vurdert. Formativ vurdering foregår derfor nesten utelukkende ved at lærer veileder elever som spør om hjelp underveis i arbeidet. Fordelene med dette er at elevene får personlig veiledning tilrettelagt status i arbeidet og det nivået de er på. Ulempen er først og fremst at elever som ikke tør "å rekke opp hånda" (redde for å stille dumme spørsmål, ikke kult å trenge hjelp o.s.v.) ikke får den hjelpen de har behov og krav på. Læreren kan til en viss grad veie opp dette med å henvende seg til alle elevene etter tur, men det krever ofte mer tid enn avsatt.
I de kommende innlegg vil jeg se på mulige sistuasjoner der automatiserte prøver kan brukes som del av denne undervisningen på medier og kommunikasjon til formativ og summativ vurdering.
Svend Andreas Horgen
08.okt.2008 kl.13:39