Den didaktiske relasjonsmodellen kan være nyttig å se på i så måte. Dersom vi endrer arbeidsmåten vil dette påvirke de fleste andre elementene i modellen:
- Målet vil være det samme - elevene skal få de kunnskaper som fagplanene beskriver.
- Elevene i klassen vil være de samme - men måten de reagerer på undervisningen kan endres.
- Vurderingen vil påvirkes - for eksempel med automatiserte tester.
- Innholdet kan bli mer uoversiktlig for elevene og læreren, dersom man tar i bruk eksterne kilder fra nettet - det blir umulig å følge opp alle lenkene alle elevene kan finne på å følge.
- Det må settes nye rammer - når og hvordan skal kommunikasjon mellom elever og lærere foregå?
Et annet viktig punkt å ta med i betraktningen når vi vurderer hvorvidt lærerne er flinke til å ta i bruk ny teknikk er at det tar tid å lære nye ting. Det er travelt å være lærer! I en jobb hvor mange mener tida ikke strekker til som det er, og konstant føler at de ikke klarer å følge opp elevene så godt som de burde, er det ikke lett å sette av tid til kompetanseutvikling for seg selv. Når du har ti ting som skal ordnes og tid til en, er det klart det er lettest å ty til arbeidsmåter som er kjente, i stedet for å bruke tid på å lære seg ny teknikk og tenke ut nye pedagogiske metoder. Her tror jeg skoleledelsen må inn med systematisert opplæring, ellers drukner behovet for å sette seg inn i LMS?enes muligheter i faglig oppdatering, oppfølging av elever med spesielle behov og skolens stadig økende krav til dokumentasjon.
Det er klart at lærere må bli flinkere til å ta i bruk andre sider at LMS'ene enn de rent administrative, men jeg tror vi skal være litt tilbakeholdne med å bli for kritiske til de lærerne som ikke klarer dette i den grad elevene forventer. Det er krevende nok å være lærer, om ikke du skal utsettes for at "alle" mener du ikke er flink nok.
Svend Andreas Horgen
08.okt.2008 kl.13:39