Fibromyalgi: Mine usynlige smerter

The Return Journey

Blogger fra Moss sykehus denne gangen. Jeg har nettopp drukket to beger med druesukker - det smaker helt pyton og hjelper definitivt ikke på kvalmen! Nå er det bare å sitte her og vente i to timer... Glukosebelastning er noe dritt, men det er vel greit å passe på blodsukkeret i disse dager. Får bare håpe det ikke er noe svangerskapsdiapetes på gang!

Men dette skulle ikke være noe syteinnlegg om det å være gravid og alle plagene som følger med det, jeg skulle skrive om boka jeg begynte på mens jeg fortsatt bodde på Ås, og som ble avsluttet her i Moss for noen uker siden:

Maeve Binchy er dronninga av "short stories"! På skolen lærte jeg at "short stories" var engelsk for "novelle", men etter flere bøker av Binchy så har jeg kommet frem til at det egentlig ikke stemmer helt - i hvert fall ikke hvis jeg legger til grunn alle de spesifikke kriteriene for en novelle som norsklæreren ramsa opp. Binchy skriver vel heller noe jeg vil kalle korte historier, nesten som små romaner over bare noen få sider. Hun har gitt ut flere bøker med sånne historier. Noen, som Quentins og Whitethorn Woods har en grunnhistorie, og så mange små historier som flettes inn i hverandre men også kan stå helt for seg selv. Victoria Line Central Line og denne siste, The Return Journey betår av historier som ikke har noen sammenheng seg i mellom, utover et vagt tema.

I The Return Journey handler alle historiene på et eller annet vis om å finne tilbake til sine røtter. I løpet av bare noen sider blir vi kjent med mennesker som står overfor valg i livet, enten det er å forlate sin alkoholiserte ektemann eller å forholde seg til et navn som i alle år har vært grunnlag for mobbing.

Fordelen med sånne bøker er at det er helt greit å lese en historie og så legge boka fra seg og slukke lyset for kvelden, man mister ikke nattesøvn fordi det er for spennende. På den andre sida kan det også være litt dumt, det er liksom ingenting som lokker deg til å plukke opp boka igjen for å se hvordan ting utvikler seg vidre.

Uansett, Maeve Binchy er er en av de forfatterne jeg vet at jeg alltid vil kose meg med. Hun beskriver ofte menneskeskjebner som er vonde, men på en varm måte som gjør at man føler seg positiv etterpå, ikke nedbrutt over alt det vonde i verden.

Kanskje er det dette som er grunnen til at hun på norsk er blitt trivallitteratur? Jeg lurte i mange å på hvorfor bøkene hennes ikke var oversatt til norsk, og da de endelig kom for et par år siden så ble jeg veldig overrasket over å finne dem i bladhylla sammen med legeromanene og erotikken. Mange styrer jo unna disse hyllene av prinsipp, og bare papirkvaliteten på disse bøkene signaliserer jo billig og dårlig kvalitet. Nå innrømmer jeg gjerne at jeg leser en Harlequinn-roman innimellom, det er underholdning på linje med såpeoperaer på tv, men å putte Binchy i denne kategorien føler i alle fall jeg blir helt feil!

Tittel: The Return Journey
Forfatter: Maeve Binchy
Startet: 1.7.10
Avsluttet: 26.7.10
Språk: engelsk
Format: pocket

P.S. Fikk ikke iPhone til å kople meg på nett, så innlegget lastes opp hjemme i ettertid. Har fått beskjed om at det ikke er antydning til svangerskapsdiabetes - jippi!!!

Flytting og handicap

Drøyt fire uker etter at vi overtok vårt nye hus rekke kreftene endelig til et nytt blogginnlegg. Hittil har jeg brukt alt jeg har av energi - det er skremmende lite for tida, til å pakke ut og rydde. Skal ikke påstå vi er i havn, men nå går det i alle fall an å finne både sofakrok og spisebord uten å klatre over femten pappesker.

Sånn så en del av rosehagen vår ut ved innflytting.
Spørsmålet er vel om den overlever neste sommer
- jeg har mildt sagt ikke grønne fingre...

Vi planlegger å pusse opp en del. det gjør vel nesten alle som flytter noe sted. Vi, d.v.s, mannen, har gått løs på det som skal bli barnerom med tid og stunder. Vi planlegger vel å bo der alle tre de første månedene, så da kan vi jo være optimister og tro at vi klarer å pusse opp voksensoverommet mens babyen sover i naborommet.

Det er frustrerende å være så lite til hjep som jeg er for tida. Et dagsarbeid består av å tømme og fylle oppvaskmaskina, pluss å brette sammen klær fra en vask (med vaskerom i kjelleren har mannen måttet ta over selve vaskinga). Er jeg i riktig god form kanskje jeg klarer å finne plass til et kakefat eller noen bøker i tillegg.

Handle er en opplevelse i seg selv. Enten humper jeg rundt på krykker, og kommer halvveis gjennom Rema før smertene er så ille at jeg ikke klarer å fokusere på hva jeg trenger å kjøpe, eller så dytter mannen meg rundt i en gammel knirkende rullestol fra hjelpemiddellageret. Egentlig burde alle oppleve en dag i rullestol! Det er sprøtt så anderledes ting oppleves fra den vinkelen. En ting er at jeg ser hva som ligger i frysedisken, eller ikke får tak i varer, sånt går det an å enten få hjelp til. Noe annet er det å bli behandlet så anderledes. Selv om det er jeg som spør om prisen på en vare på Jernia, så er det mannen betjeningen gir svaret til. En dag her skulle jeg betale på Jula, vi hadde kjøpt noen støpler og et par nye leselamper. Dama bak kassa ble så forvirra at hun sto og virra med hodet i flere sekunder før hun klarte å gi meg prisen, mens hun kastet fordømmende blikk mot min kjære som overlot slike viktige oppgaver som å taste inn bankkoden til en handicappet.

Lege, jordmor og alle blader og bøker sier det er viktig å trene mens jeg er gravid. Kroppen trenger styrke for å komme gjennom fødselen. Samtidig så er beskjeden klar: ikke gjør aktiviteter som trigger smerter i bekkenet. Jeg klarer ikke gjør begge deler! Det gjør jo vondt bare å gå noen få hundre meter, selv med krykker. Og ikke en gang jeg blir svett og anpusten av det! Hvis jeg prøver å gå et par hundre meter etter at smertene har satt inn derimot... Jeg har fått vite at det finnes vanntreningsgrupper for damer med bekkenløsning her i Moss, de starter visst opp denne eller neste uke. Varmtvann pleier jo å være godt for fibromyalgikroppen min, så jeg har et lite håp om at det skal hjelpe litt.

Jeg har plassert min blogg i Moss på norske bloggkart.