Flytting og handicap

Drøyt fire uker etter at vi overtok vårt nye hus rekke kreftene endelig til et nytt blogginnlegg. Hittil har jeg brukt alt jeg har av energi - det er skremmende lite for tida, til å pakke ut og rydde. Skal ikke påstå vi er i havn, men nå går det i alle fall an å finne både sofakrok og spisebord uten å klatre over femten pappesker.

Sånn så en del av rosehagen vår ut ved innflytting.
Spørsmålet er vel om den overlever neste sommer
- jeg har mildt sagt ikke grønne fingre...

Vi planlegger å pusse opp en del. det gjør vel nesten alle som flytter noe sted. Vi, d.v.s, mannen, har gått løs på det som skal bli barnerom med tid og stunder. Vi planlegger vel å bo der alle tre de første månedene, så da kan vi jo være optimister og tro at vi klarer å pusse opp voksensoverommet mens babyen sover i naborommet.

Det er frustrerende å være så lite til hjep som jeg er for tida. Et dagsarbeid består av å tømme og fylle oppvaskmaskina, pluss å brette sammen klær fra en vask (med vaskerom i kjelleren har mannen måttet ta over selve vaskinga). Er jeg i riktig god form kanskje jeg klarer å finne plass til et kakefat eller noen bøker i tillegg.

Handle er en opplevelse i seg selv. Enten humper jeg rundt på krykker, og kommer halvveis gjennom Rema før smertene er så ille at jeg ikke klarer å fokusere på hva jeg trenger å kjøpe, eller så dytter mannen meg rundt i en gammel knirkende rullestol fra hjelpemiddellageret. Egentlig burde alle oppleve en dag i rullestol! Det er sprøtt så anderledes ting oppleves fra den vinkelen. En ting er at jeg ser hva som ligger i frysedisken, eller ikke får tak i varer, sånt går det an å enten få hjelp til. Noe annet er det å bli behandlet så anderledes. Selv om det er jeg som spør om prisen på en vare på Jernia, så er det mannen betjeningen gir svaret til. En dag her skulle jeg betale på Jula, vi hadde kjøpt noen støpler og et par nye leselamper. Dama bak kassa ble så forvirra at hun sto og virra med hodet i flere sekunder før hun klarte å gi meg prisen, mens hun kastet fordømmende blikk mot min kjære som overlot slike viktige oppgaver som å taste inn bankkoden til en handicappet.

Lege, jordmor og alle blader og bøker sier det er viktig å trene mens jeg er gravid. Kroppen trenger styrke for å komme gjennom fødselen. Samtidig så er beskjeden klar: ikke gjør aktiviteter som trigger smerter i bekkenet. Jeg klarer ikke gjør begge deler! Det gjør jo vondt bare å gå noen få hundre meter, selv med krykker. Og ikke en gang jeg blir svett og anpusten av det! Hvis jeg prøver å gå et par hundre meter etter at smertene har satt inn derimot... Jeg har fått vite at det finnes vanntreningsgrupper for damer med bekkenløsning her i Moss, de starter visst opp denne eller neste uke. Varmtvann pleier jo å være godt for fibromyalgikroppen min, så jeg har et lite håp om at det skal hjelpe litt.

Jeg har plassert min blogg i Moss på norske bloggkart.