torsdag 19. november 2009
Nostalgi og visjoner
Da jeg begynte på skolen var bokstavene spennende – og uforståelige. En nyutdannet og engasjert lærer ville neppe ha klart å gjøre en lesehest ut av meg på egenhånd. Da var det å ha en spesialpedagog til mor, med tilgang til lettleste Ole Aleksander-hefter og en uendelig tålmodighet det som gjorde utslaget.
Hadde jeg vært født 20 – 30 år senere ville diagnosen lesevansker hengt over meg fra tidlig skolealder. Rundt 1980 var der få som tenkte i de baner, og lydbøker var for blinde, knapt nok det. Da jeg nådde midtveis i barneskolen var lesing blitt en hobby. I åttende klasse måtte jeg bevege meg over i voksenavdelinga på det lokale biblioteket – fordi jeg hadde lest alt de hadde i ungdomsavdelinga. Tenk om jeg hadde fått en diagnose som sa at jeg ikke kunne lese! Som fortalte meg at det å finne frem til informasjon gjennom bøker var noe som var forbeholdt andre, noe jeg ikke ville verken like eller klare særlig godt. Ikke missforstå, det er ikke sånn at jeg mener elever med lesevansker ikke bør få hjelp på skolen. Men jeg har sett nok elever i videregående som har fått høre at de ikke kan bli gode til å lese, og som derfor heller ikke prøver. De har sluppet unna å skrive stil (oh, min stakkars familie som måtte være i samme hus som meg den gangen) og de får høre at de trenger ikke lese i fagboka si, det holder å høre etter i timen. Er det rart de ikke gjør det mer enn middelmådig i noen som helst fag?
Du lurer kanskje på hva dette har med nostalgi og visjoner å gjøre? Vel, jeg har bestilt min Kindle. Leseinteressen har fulgt meg gjennom livet, og svært få ting gjør meg mer lykkelig enn å spasere mellom hyllemeter med bøker i store bokhandler og biblioteker. Jeg elsker lukta av en ny bok, det å brekke åpen permen for første gang fyller meg med en forventning jeg ikke kan sammenlikne med noe annet. Jeg får ikke den samme gleden av å surfe rundt på Amazon. Så hvorfor være blant disse nerdene som hiver boka på skraphaugen og hiver seg over ny teknologi før noen vet hva den vil gi oss? For det første er jeg som andre har kommenter før meg opptatt av at det å lese digitalt i stedet for på papir faktisk kan være det største som har hendt litteraturen siden Gutenberg fant opp trykkekunsten. Som lesehest kan jeg rett og slett ikke sitte på gjerdet (Sitter hester på gjerder?) og ikke få med meg denne viktige utviklingen. Men enda mer vesentlig er mulighetene jeg ser for bruken av denne teknologien.
La meg gå tilbake til mine egne skoledager. Bøker var noe man leste i. Med muligheten som ligger innebygget i Kindle til faktisk å høre teksten i tillegg til å lese den, så åpner det for at også elever som strever med å få bokstavene til å gi mening kan få med seg innholdet. For ikke å snakke om at det faktisk er allment kjent blant pedagoger at det er like mange elever der ute som lærer best auditativ som visuelt, hvorfor skal ikke disse elevene også få tilgang til å høre fagstoffet? Det er de per i dag forhindret fra.
Et annet element er hvordan jeg selv har havnet utenfor arbeidslivet. De første tegnene på at noe var galt dukket opp før jeg forlot grunnskolen. Rygg og nakke tålte rett og slett ikke vekten av alle bøkene som skulle slepes til og fra skolen hver dag. Bare i matte, et fag som i utgangspunktet ikke skulle kreve så mye lesing hadde vi teoribok, arbeidsbok, kladdebok og innføringsbok. Gang det opp med antallet fag hver dag, og du ender opp med et anselig antall bøker. Og bøkene var ikke små. I det siste har den siste boka i Twilight-serien blitt omdiskutert i media fordi den er så tykk – den er fortsatt bare halvparten så stor som leseboka jeg hadde på videregående...
Dette bringer meg til min egen situasjon: Jeg har de siste årene til tider hatt så vondt i armer og skuldre at det å holde en bok åpen rett og slett ikke har vært mulig. Bøker, i alle fall noen, er tunge! Jeg leser hjemme i sofaen, på toget på vei til behandling og når jeg reiser på ferie. I det siste har jeg måttet vurdere hva jeg kunne ta med meg av underholdning på turen avhengig av dagsformen, om jeg ville være i stand til å bære med meg mer enn ei lita flis av ei pocketbok – det er ikke sånn jeg ønsker å velge ut litteraturen jeg vil lese. Med et lesebrett kan jeg ha med meg så mange bøker jeg vil, uten at det veier noe mer – hvilken lykke!
Nå gjenstår det jo å se om disse visjonene og drømmene går i oppfyllelse, min Kindle er ikke forventet levert før om noen dager. I mellomtida koser jeg meg med å kikke opp i en etter hvert fyldig bokhylle her hjemme og tenker på et sitat jeg leste nylig av Georg Brandes på et handlenett: «Bøkene er våre beste venner, selv når de vender oss ryggen.» Jeg må innrømme jeg tviler på om en kikk gjennom boklista mi på Kindle vil gi den samme tilfredsstillelsen...
P.S. Til de av dere som for lengst har tatt i bruk deres Kindle: Gode boktips tas i mot med stor takk! Jeg savner å kunne lese bakpå coveret når jeg skal velge ut neste tur inn i fantasiens verden :)
P.P.S. Jeg har på et eller annet vi greid å skrive et innlegg som er like relevant på skolebloggen som på helsebloggen min. Innlegget krysspubliseres derfor her og på kimj.blogspot.com.
onsdag 28. oktober 2009
Uførelivets parallelverden – noen tanker fra meg…
Jeg er redd dette blir et ganske surmaga innlegg fra min side. De siste par dagene har jeg blitt beskyldt for å ikke forstå hvordan det er å være trygdet og syk, noen har t.o.m. ønsket meg sykere!
Det hele startet med at jeg ble tipset om et "fantastisk" blogginnlegg, nemlig Uførelivets parallelverden skrevet av Valgerd. Ikke bare i en av bloggene jeg følger, men i to ble dette innlegget anbefalt, og da måtte jeg jo lese. Valgjerd skriver bl.a. "Med få ord kan jeg beskrive uførelivet som hardt, ensomt og urettferdig. Kjedelig er vel også et dekkende ord." Det har hun sikkert rett i.
Det jeg reagerte på da jeg leste innlegget var at det ikke fantes snev av lys. Selv har jeg også blitt satt utenfor samfunnet, jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av å miste venner, savne å gå på jobb o.s.v. Men jeg har innsett at det å bo i et sosialdemokrati som faktisk gjør at jeg kan gå hjemme og stelle helsa gir meg mange muligheter. Da jeg forgjeves prøvde å klamre meg til jobben, da jeg brukte alt jeg hadde av energi på å smile til folk og si at "jo da, det går bra", det var da jeg mista vennene mine, fordi jeg krabba hjem og rett i seng etter jobb.
Det tok tid å innstille seg på å avslutte en karriere som bare så vidt hadde begynt, men jeg bestemte meg for at når kroppen ikke ville stå opp, så finner jeg frem en god bok eller ser noe hyggelig på TV. Når ryggen er så vond at jeg ikke kan sitte oppreist ved middagsbordet, så flytter jeg måltidet inn på stua i sofakroken, noe som kan være ganske hyggelig, ikke bare for meg, men også for dem jeg deler måltidet med; De får nemlig gleden av en hyggelig prat, i stedet for at jeg bare sitter og holder tilbake tårene og slipper ut et og annet stønn.
Helge er en av dem som har diskutert en del med meg på kommentarfeltet i Valgjerds blogg. Hans siste melding så langt lyder som følger:
" Kirsti
Takk for svar!
Du skriver "Enten [kan man] sutre og grine over at det er så synd på meg som er i denne situasjonen, eller velge å gjøre det beste ut av det".
I sum vil jeg si at dette i klartekst betyr at man skal "ta seg sammen".
Jeg skjønner at du ikke er enig.
Hilsen Helge"
Vel Helge - du har tydeligvis bestemt deg for at jeg mener noe annet enn jeg skriver, det er lite jeg kan gjøre med det... Men for å forsøke enda en gang å forklare hva jeg vil frem til: Det var ikke da jeg "tok meg sammen" at mitt liv med fibromyalgi ble bedre – det var tvert i mot da jeg sluttet å prøve så hardt, at verden begynte å se lysere ut! Ved å gi slipp først og fremst på mine egne forventinger til hva jeg skulle klare, men også slutte å bry meg om hva andre tenkte om hva jeg gjorde med livet mitt, har jeg klart å snu ting rundt.
Et eksempel: Før jeg ble syk hadde jeg flere hobbyer som jeg likte å bruke tid på, bl.a. scrap-booking. Jeg hadde ikke en gang lagt merke til at jeg hadde sluttet å gjøre ting som gjorde meg glad. I sommer merket jeg for første gang på flere år at jeg hadde lyst til ta frem albumet og kose meg med å rydde i gamle bilder.
En annen kommentar rettet til meg fra en anonym innsender:
"Jeg tror vinklingen "å gi utrykk for at man er syk i mange sammenhenger" kommer ganske automatisk hvis man blir møtt med "du er jo frisk. Skjerp deg og lev livet". Når man ikke er frisk.
I motsetning til de som blir møtt med "det du lider av må være forferdelig vondt, vanskelig og hardt. Fy søren så flink du er som klarer det du klarer" - hvorpå det er lett å innta holdningen "joda takk, jeg må jo forsøke å leve livet etter beste evne tross alt"."
Jeg er helt enig i dette, men jeg tror også påvirkningen går den andre veien. Dersom jeg sier at "i dag var jeg fryktelig vondt å gå en tur, men du verden så flott høstvær det var", så er det neppe noen som svarer at "nå må du skjerpe deg".
Til Valgjerd: selv om du påstår at bloggen din er "en av Norges minst leste blogger", så har du nå fått oppfordringer både om å skrive bok og snakke med stortingsrepresentanter. Ikke missforstå, det er flott at du har fått et stort publikum. Jeg håper bare du velger å bruke disse mulighetene til å vise at uførelivet ikke bare er negativt. Ja, vi har mange utfordringer, men det er også mulig å fokusere på det positive, som at Norge tross alt er et land hvor vi får økonomisk støtte når vi blir syke. Eller som Hollie skrev i en diskusjon i Fibromyalgi-forum om det å ha barn når man er syk for en tid tilbake:
"Selvfølgelig er det ting jeg ikke har kunnet gjøre med eller for barnet mitt pga sykdommen. Jeg har ikke kunnet stå på slalomski, gått på skøyter mm. Noen ganger har jeg vært for dårlig til å være med på kino, bake boller eller være med å se en håndballkamp.(…)
Men det jeg har kunnet gjøre med eller for barnet mitt er faktisk ganske mye. Jeg har, fordi jeg er ufør, kunnet være hjemme med barnet mitt veldig mye, noe som også har ført til at vi alltid har hatt ett spesiellt godt forhold. Barnet slapp også å komme hjem til tomt hus etter skolen. På de dagene da kroppen min ikke orket stort fant vi på koselige hjemme ting som å lese, leke med trolldeig mm. Utrolig mye en også kan gjøre mens en ligger på sofaen ;0)"
Det handler ikke om å "skjerpe seg" eller "ta seg sammen", det handler om å gjøre det beste ut av en til tider vanskelig situasjon!
fredag 23. oktober 2009
tirsdag 20. oktober 2009
– Og hva driver du med da?
Selv om jeg rusler rundt her hjemme alene mesteparten av tida, så hender det jo at jeg møter på nye folk, og som vanlig folkeskikk foreskriver, så begynner sånne møter stort sett med at man sier hva man heter. Neste setning er omtrent like sikker: – Og hva driver du med da?
For å bli kjent med folk spør vi etter ting vi kan bruke for å identifisere dem, vi forsøker å finne rett merkelapp på rett person. For de aller fleste av oss, meg selv inkludert for bare et par år siden, så er identiteten vår nært knyttet til hvilket yrke vi har. "De ukjente" på NRK1 på lørdagene er bare et av mage TV-program som er basert på nettopp dette, av visse personligheter jobber i visse yrker – de har snudd teorien opp ned.
Hva skjer når man ikke lenger er i jobb? Jeg ønsker ikke at fibromyalgien skal være det første folk forbinder med meg, dermed har jeg nå et problem. For ikke kan jeg svare at jeg er fotograf eller lærer – jeg jobber jo ikke lenger. Og hvis jeg sier at jeg er på rehabilitering, så må jo nødvendigvis neste spørsmål bli hvorfor? Og da er jeg inne i en situasjon hvor sykdommen plutselig identifiserer hvem jeg er. Jeg kunne si at jeg er "hjemmeværende", men det bringer frem mentale bilder av perfekte 50-tallshusmødre, og siden jeg knapt nok klarer å holde hybelkaninene i sjakk, og oppvasken til tider står på benken i flere dager før jeg er i stand til å putte dem i oppvaskmaskina, så føles det feil.
Jeg begynte å gruble over dette etter et tilfeldig møte, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare: Hvem er jeg – nå?
tirsdag 6. oktober 2009
I dag er jeg sliten og lykkelig!
Jeg har vært på Rikshospitalet på siste kontroll på "Fibromyalgiprosjektet". For to år siden var jeg sammen med ca 40 andre i Tyrkia i fire uker på "treningsleir". I etterkant har vi vært inne på kontroll en del ganger, for å se om vi har hatt bedre utbytte enn den gjengen som var på Skogli, og i da var altså siste sjekk.
Jeg hadde reaksjon på færre tenderpunkter enn noen gang tidligere (med unntak av avreisedagen i Tyrkia). Jeg gikk 712 meter på 6 minutter! Da jeg for dro til Tyrkia, gikk jeg bare 540 meter. Selv om det har vært en økning hele veien viser statistikken at det er det siste året jeg har hatt den største fremgangen, og det må jo bety at jeg nå har funnet en måte å takle denne sykdommen på.
For meg er oppskriften skremmende enkel: Tren litt hver dag, og ta hensyn til dagsformen. For det meste går jeg turer, da jeg etter et rehab-opphold som hadde gjort meg dårligere og en påfølgende influensa i mars i år begynte å trene systematisk, klarte jeg ikke gå mer enn noen hundre meter av gangen. På det meste i sommer gikk jeg 7 km! Nå er det høst, og kroppen protesterer litt mer på aktiviteten. Det har gjort at jeg har strevd med motivasjonen de siste ukene, men å se i dag at det faktisk hjelper over tid, ga et skikkelig kick!
Nå håper jeg bare at dette studiet kan bevise at folk med FM har godt av et opphold i varmere strøk om vinteren, sånn at også vi kan søke på behandlingsreiser til utlandet via rikshospitalet som så mange drømmer om.
torsdag 24. september 2009
Neurologic signs common with fibromyalgia
Jeg fant en interessant artikkel på bloggen til Hege "Tired of Me" i dag: Neurologic signs common with fibromyalgia, skrevet av Michelle Rizzo for Reuters.
At fibromyalgi ikke bare sitter i hodet, er vel noe jeg i likhet med de fleste andre so har diagnosen har ment lenge, og jeg har inntrykk av at de fleste innen helsevesenet i Norge begynner å innse at vi ikke later som vi har vondt, men det er jo alltid spennende når noen ser på mulige grunner til at vi har denne sykdommen. Jeg har vært hos nevrolog selv, jeg ble testet for epilepsi. Det interessante med artikkelen er at mange av de nevrologiske symptomene de påviser at FM-pasienter har, nettopp var grunnen til at jeg måtte testes for epilepsi. Siden jeg ikke hadde epilepsi, så ble jeg definert som "frisk, men med uforklarlige nevrologiske symptomer".
Jeg håper noen der ute i verden finner ut at de vil forske mer på dette. For min egen del mest fordi jeg er lei av å knuse alle glassene vi har i huset fordi jeg ikke har den samme koordinasjonen og styrken i hendene jeg hadde før. For et par uker siden gikk jeg ut og kjøpte plastkrus, etter å ha ligget på alle fire og plukket glasskår tre ganger på under ei uke. Jeg er som de fleste andre moderne kvinner, jeg liker pent servise, så dersom noen kan finne ut en måte å gjøre det trygt for meg overlate plasten til småungene så ser jeg frem til det!
tirsdag 22. september 2009
- Eller etter lek og moro, kommer smerte og utmattelse for min del.
Vi var på ferie i forrige uke, en uke på hytte i Danmark. Jeg hadde passa på å være så uthvilt som det er mulig å være for en med FM å være på høsten, om må si jeg overrasket både meg selv om mannen med å holde et rimelig høyt aktivitetsnivå hele uka. Vi var på sightseeing, spilte golf (riktignok på kortbaner), sykle tur og shoppa – og jeg var med på alt. I tillegg hadde vi basseng på hytta, og jeg tok minst en 20 min trening / lek-og-moro økt hver dag – det var kanskje noe av det som holdt smertene i sjakk, men jeg ble ikke akkurat mindre sliten av det.
Da ferja kom inn til Göteborg på lørdag ettermiddag var det som om noen skrudde på en bryter et sted i kroppen min – jeg slokna og sov hele veien hjem. Siden har det bare gått en vei – nedover. At jeg skulle bli sliten var vel egentlig ganske forventa, men i dag har smertene også meldt seg for fullt. Det er utrolig frustrerende å bli så slått ut etter bare noen dager med moro. På den andre siden: for et år siden var jeg knapt i stand til å være med på helgehandel, så det er jo et megafremskritt å holde ut nesten ei hel uke!
Dette har fått meg til å gruble litt de siste dagene: Allerede på videregående hadde jeg behov for mer søvn enn de fleste, jeg pleide å komme meg gjennom uka, for så å sove ut i helgene – noe som ikke akkurat gjorde meg til den store festløven… Da jeg etter hvert begynte å jobbe, hadde jeg dager da tårene presset seg frem da jeg satt på bussen om morgenen. Jeg greide stort sett å trekke pusten og roe meg ned før jeg kom på jobb, men det var ikke noe morsomt. Den gangen lurte jeg av og til på om jeg var deprimert uten å vite det – hvorfor skulle jeg ellers bare få en enorm trang til å grine på en helt alminnelig hverdag? Nå har jeg skjønt at tårene var et symptom på utmattelse.
Det neste spørsmålet som dukker opp er om det betyr at jeg har hatt fibromyalgi helt siden i tenårene? Smerter har jeg hatt bestandig, det er ikke sjelden jeg har latt være å fortelle noen om hodepine, knevondt og kvalme. Legene fant jo ingen grunn til noen av de ulike plagene, og noen hypokonder hadde jeg absolutt ikke lyst til å bli stemplet som. Så jeg limte på meg smilet i løpet av uka, og låste meg inne på soverommet i helgene for å ta meg inn igjen. Sånn fungerer selvfølgelig ikke i lengden, og i ettertid ser jeg jo at det trolig har gjort at jeg med årene bare ble verre, men det kan jeg ikke gå og være frustrert over. Situasjonen er som den er, og jeg har lært å leve med den. Jeg vet at å slite meg ut en uke på ferie gjør at det blir tungt neste uke – men det er verdt det!
My FMS
Jeg får vel starte denne bloggen på same mate som alle andre; med å spore meg selv hvorfor? Hva har jeg så si, har jeg noe på hjertet som andre kan ha glede eller nytte av? Jeg satt opp dette domenet på vårparten, og har grublet litt til og fra rundt disse spørsmålene siden. Til syvende og sist kokte vel alt ned til at jeg trenger et ste hvor jeg kan få utløp for de gleder, sorger, frustrasjoner og utfordringer el liv med fibromyalgi gir. Lenge tenkte jeg at jeg ville begynne å skrive en dagbok – det er tross alt ikke alle tanker og følelser jeg har behov for å dele meg verden, men jeg ser den støtten og oppmuntringen andre som skrive liknede blogger får, og tenker at akkurat det kan jeg også tenke meg. Og når jeg sitter og grubler over ting og graver meg ned i problemene, så kan det å få andres synspunkter kanskje drive meg et steg fremover.
Dessuten trenger jeg et sted å samle opp all informasjonen jeg finner om FM, alle tips om treningsmetoder, alle forskningsresultater og behandlingsmuligheter. På en blogg kan jeg ikke bare samle opp alle lenkene, jeg kan også ta vare på mine egne tanker rundt det jeg leser.
Det er viktig for meg at alle leserne av denne bloggen er inneforstått med at jeg ikke prøve å lage et nettsted om fibromyalgi generelt. Dette handler om mine erfaringer, mine tanker og følelser. Om andre setter pris på å lese det jeg skriver er det jo flott, men jeg gjør dette først og fremst for meg selv. Det vil være perioder jeg verken orker eller har lyst til å skrive noe, og da lar jeg være. Det kan være andre perioder hvor jeg har så mye på hjertet at jeg må bremse meg selv for ikke å slite meg ut. Sånn er livet mitt nå.
søndag 14. juni 2009
Jeg logger av
Uansett er det nå sommer, kroppen min trives med varmere vær og jeg har bestemt meg for å prøve å lære meg å tegne! Ikke nok med det, jeg har tenkt å skru av alle automatiske oppdateringer fra Twitter, Facebook, DailyMile, LinkedIn, Skype, MSN og RSS-leseren - med andre ord: jeg logger av for denne sesongen. Jeg vurderer t.o.m. å grave frem en gammel sorthvitt filmrull og la digtalkameraet ligge. Eller i hvert fall få selskap i bagen av et analogkamera. Det er mulig abstinensene gjør det umulig å ikke klikke innom en gang i blant, men jeg prøver meg på et analogt liv de neste ukene.
Jeg ønsker alle en riktig god sommer!!!
torsdag 28. mai 2009
The teacher is indeed wise..
if he does not bid you enter the house of wisdom, but rather leads you to the threshold of your own mind. (Lett omskrevet etter Gibran, 1923)
Et tema jeg har grublet mye over de siste månedene er hvorfor så mange nettbaserte og nettstøttede kurs bruker en så gammeldags undervisningsmetode. Selv har jeg studert både ved HiST og HiO nettbasert, og det som går igjen i nesten alle fag er leksjoner som består av et pdf-dokument og noen oppgaver som skal besvares og sendes inn for godkjenning. I praksis er jo dette ren forelesningsundervisning på skjerm – eller i realiteten på papir fordi "alle" skriver ut pdf'ene i stedet for å lese på skjerm. Og så skal vi som studenter gulpe opp det samme stoffet i besvarelse av oppgaver etterpå (noen krever riktignok noe egen refleksjon i tillegg).
Jeg kom for ei ukes tid siden over en blogg der Tom stiller spørsmålet: Are Your E-Learning Courses Pushed or Pulled? Det var som om han hadde vært inne i hodet mitt… Jeg tror læringen er mye bedre dersom studentene selv er aktivt med i informasjonsinnsamlingen, ikke bare får alt servert på sølvfat. Det er vel knapt nok en lærer i Norge som i sine pedagogikkstudier ikke nikket bekreftende da de leste i Hiim og Hippe at det er bedre med vekstmodellen enn med påfyllingsmodellen. Alle artikler og bøker jeg har lest om nettbasert undervisning trekker frem samarbeidslæring i en eller annen form. Bruk av ny teknologi skal gjøre det lettere å differensiere og sørge for tilrettelagt undervisning. Hvorfor er det så vanskelig å sette ut i praksis det "alle" er enige om i teorien?
Jeg har et par teorier:
- Folk som lager nettbaserte kurs tar stort sett betalt for det. Dermed føler man også at man må gi studentene noe for pengene. Løsningen blir å spy ut mest mulig relevant lærestoff, med andre ord skrive lange leksjoner.
- Jeg tror også det er en forventning blant elever/studenter om at de skal få servert stoffet. Selv har jeg hørt elever si "Kan ikke du bare fortelle meg hva jeg trenger å vite da?" – jeg hadde delt ut lenke til opplæringsvideoer elevene selv måtte jobbe med.
- Men mest av alt tror jeg rett og slett hele utdanningssystemet vårt er gjennomsyret av en holdning om at læreren er ansvarlig for å finne ut hva elevene/studentene må lære og sørge for å formidle det på en oversiktlig måte. Prosjekt, gruppearbeid og problembasert metode er i utgangspunktet ikke ryddig og systematisk.
- Og så kommer vi jo ikke utenom at det å legge ut en pdf er atskilling mindre arbeids- og tidskrevende en å ta i bruk metoder.
Dette ble fryktelig pessimistisk, jeg vet det finnes eksempler på de som klarer å lage gode pedagogiske opplegg på nett – det er bare så innmari langt mellom dem…
torsdag 23. april 2009
Hvor langt skal vi strekke oss?
Ingen innlegg på to måneder, og nå to på to dager - må gjøre noe med denne skippertaksmentaliteten. Men det er jo sånn at ting har en tendens til å balle på seg. Forrige innlegg førte til en diskusjon mellom med og Carina på hennes blogg som etter hvert førte oss over på et nytt tema - et tema jeg har fundert ganske mye på i det siste: Hvordan få elevene til å se relevansen i det som undervises? Eller hvor langt skal vi strekke oss for å gjøre teorien spennende? For jeg tror egentlig ikke det er hvorvidt elevene har tilgang til Facebook m.m. som avgjør om de følger med, jeg tror det har mye mer å si hva som foregår i klasserommet. Dersom det som foregår på tavla er spennende nok, så forsvinner fristelsen til å gjøre noe annet.
I "Fagopplæring for fremtida" (NOU 2008-18) går utvalget inn for en klarere yrkesretting av fellesfagene for elever som går på yrkesfaglige studieretninger. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig for en som har bestemt seg for å bli murer å se relevansen i å lære seg annen grads likninger, men at det å sette opp et budsjett kan være nyttig for en fremtidig jobb. På den andre sida er jeg litt skeptisk til at alt skal være yrkesrelatert. Jeg hører til dem som fortsatt har tro på at det er fornuftig å ha en viss kjennskap til Ibsen og Shakespare uansett hva man skal jobbe med. Det handler for meg om å kjenne vår egen kulturhistorie, og ikke minst kjenne bakgrunnen for mange av de mer moderne historiene. West Side Story og Grease bygger på Romeo og Julie, High School Musical på West Side Story osv. - det finnes utallige filmer og serier som bygger på det samme temaet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å se disse uten å kjenne Shakespare, men man går ofte glipp av poenger om man ikke gjør det. (Selv er jeg drittlei av alle henvisningene til The Brady Bunch i alle amerikanske serier, nettopp fordi jeg ikke har de rette referanserammene.) Kanskje kan nettopp det å vise til disse sammenhengene gjøre det mer spennende å lese Shakespare?
Som medielærer er jeg sjokkert over at elevene på MK går gjennom videregående uten en eneste time i samfunnsfag, historie og religion. Hvordan skal de i kunne delta aktivt i samfunnsdebatten som representanter for den 4. statsmakt hvis de aldri har lært noe om de tre andre statsmaktene? Eller som Leif kvitret om i dag:" To av elevene mine skrev tolkning av Vise om byen Hiroshima, men de hadde ett problem: De hadde ikke hørt (?) om atombomben."
I flere år nå har enhetsskolen vært idealet for norsk utdanning, nå virker det som pendelen er på vei tilbake mot en ren yrkesutdanning igjen. Et av favoritteamene til min PPU-lærer er at pedagogikken egentlig ikke har utviklet seg siden antikken, pendelen har bare svingt frem og tilbake. Kanskje det er på tide å undersøke om det er mulig å komme opp med noen helt nye ideer?
Som en liten påminnelse om at Facebook ikke er roten til alt ondt, avslutter jeg med et sitat fra lederen i FB-gruppa "E-learning Professionals", Nick Shackleton-Jones. Dette er tydeligvis et aktuelt tema også utenfor Norges grenser:
"Be honest - what do you remember from your school days?
I have asked this question many times, with many different groups and the results are surprisingly consistent: friends, playtime, unusual lessons, enthusiastic teachers, embarrassing things, being sent to the headmaster, school trips, first kisses, school lunches and the occasional thing that they learned and used since. One guy said he will always remember the teacher who told him 'You will never achieve anything ...'
How do we explain this pattern? How can we understand what makes a teacher inspirational? It seems pretty clear that traditional androgogy is way off the mark - Kolb, Learning Styles, Bruner really say very little about how humans actually learn - a process governed more by emotion than information. I would argue that learning and the role of emotion is one of two key themes in learning today. The second is the shifting balance between learning and referencing (or between formal and informal learning). In a world where things are changing fast it just doesn't make sense to learn stuff when you can look it up instead. But the implications reach further - many of us work in organisations designed for slow-moving times, where age=experience=power - organisations which just aren't adapting quickly enough."
(En liten unnskyldning på slutten: Carina, det var ikke meninga å "oute" deg, jeg leste innlegget ditt på d&b, men valgte å lenke direkte til bloggen din, dermed ble navnet du hadde brukt på d&b det jeg skrev. Sorry!)
onsdag 22. april 2009
Min vår: trening, pollenallergi, IKT og pedagogikk
Her har det vært dødt lenge nå - det er faktisk over to måneder siden forrige innlegg. Hva det skyldes? Vel, først var jeg på rehabilitering en måned og så ble jeg forkjøla og slått 100 % ut. Men den siste måneden? Jeg har liksom ikke hatt noe å si, og var det en ting jeg sverget på da jeg startet denne bloggen så var det at jeg ikke skulle skrive bare for å skrive, jeg vil ha noe å si. En annen ting var at jeg ikke skulle la det å skrive bli et stressmoment, og dermed har andre ting som ferdigstilling av utviklingsarbeid på PPU kommet foran. Det handlet forresten om opplæring av lærere i ny teknologi. Nå har jeg bare eksamen igjen, så er jeg kvalifisert lærer - uten planer om noen gang å stå i et klasserom igjen. Men som lærer skal jeg nok jobbe, jeg må bare finne den arbeidsgiveren som vil gi meg jobb som nettbasert veileder eller lignende.
Men til saken: Hva har jeg på hjertet i dag? Selv om jeg ikke har skrevet så mye, så har det vært ting og tang jeg har villet kommentere og her kommer en oppsummering av mine tanker de siste ukene (noe er nok gammelt nytt):
Nesodden vgs i Bedre skole nr 1-2009: Skolen jeg fortsatt er ansatt ved (selv om jeg ikke har jobbet det på over et år) forteller om sin strategi for PC-bruk. Jeg rakk å legge merke til at artikkelen ble grundig diskutert på IKT og skole under tittelen "Endelig en artikkel om IKT i skolen jeg liker :-)". Selv fikk jeg vel dokumentert det jeg hele tiden hadde følt som ansatt, at på Nesodden skal datamaskinen være til administrasjon og tekstbehandling – og så til PhotoShop for oss på MK. Jeg forsøkte meg på et par andre metoder med ispedd web2.0-teknologi da jeg ble ansatt høsten 2006 – nå skjønner jeg endelig hvorfor det var så vanskelig å få elevene til å tenke i de baner – det styres ovenfra. Ikke rart de var negative til bruk av online tutorials – det førte jo til en hel masse styr fordi alle videoer blir blokkert av nettverket. "Ungdommens spillkultur har ingenting i undervisningen å gjøre. PC-en skal være et arbeidsverktøy for lærere og elever, og da blir det vesentlig at man ikke gir slipp på kontrollen, sier Mette Moland." For meg blir dette en for enkelt fremstilling. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at elevene skal bruke skoletiden til å spille, men samtidig tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å sperre dem ute fra YouTube og andre nettsteder som kan være gode kilder til nyttig informasjon. For meg er det viktigste å sette elevene i stand til selv å vurdere hva som er viktig, ikke bare fortelle dem hva jeg mener er viktig.
Dette bringer meg over på et mer dagsaktuelt tema. Carina Tangeraas har fått mye oppmerksomhet de siste dagene etter at hun som første (i alle fall som vi har hørt fra) elev har meldt seg inn i d&b og hevet seg inn i debatten rundt PC-bruk i skolen. Jeg synes selvfølgelig, i likhet med alle andre som har kommentert dette, at det er flott med elever som engasjerer seg. Det betyr ikke at jeg er enig i alt hun skriver. Min største motforestilling går på at hun oppfordrer lærere lit å be elevene om å slå av datamaskinene. For meg er en datamaskin så mye mer enn en notatblokk. Kanskje er det fordi jeg vil bruke så lite som mulig av foredrag i timene mine, "Learning-by-doing" er en viktig rettesnor når jeg underviser. Og ja, Carina påpeker noe viktig når hun sier at vi bør sørge for en bedre opplæring innen kildekritikk. Jeg er av den grunnoppfattning at det viktigste er at eleven "lærer å lære", altså at de lærer å finne informasjon når de trenger den. Dette har for min del røtter helt tilbake til da jeg selv gikk på barneskolen, allerede i 3. - 4. - klasse lærte vi å søke opp informasjon i kartoteket på det lokale biblioteket. Når oppgaver skulle skrives brukte jeg ikke bare den historieboka vi hadde fått utdelt på skolen, men også min mors fra 1950-tallet, leksikon o.s.v. Dette resulterte i at jeg ble nødt til å drive kildekritikk, og sile ut hva som var relevant informasjon. Etter hvert som jeg har kommet høyere opp i utdanningsinstitusjonene har jeg merket at jeg har hatt et fortrinn fremfor mange av mine medstudenter, nettopp fordi jeg lang erfaring med å finne nyttig, relevant og troverdig informasjon. Da jeg startet som lærer ønsket jeg å finne metoder som ville gi elevene mine en tilsvarende opplevelse. I tillegg til den personlige gevinsten, vil det for mine elever som skal jobbe i mediebransjen, være en av de viktigste egenskapene de kan ha med seg. I tillegg til de kildene jeg ble lært opp til å bruke er det i dagens samfunn naturlig å ta i bruk internett som kilde.
Carina tar også opp et annet moment: Hvem er det egentlig som har ansvar for at elvene lærer noe på skolen? Det er ikke tvil om at mange hadde hatt et mye større utbytte av timene dersom læreren hadde kunne brukt tid på hver enkelt – det har jeg selv sett de gangene jeg har klart å gjennomføre det. Men er det en fordel at elevene blir vant til at noen hele tida sjekker om de jobber, passer på at de leverer oppgaver i tide og ikke bruker tida på andre ting når fristen virker behagelig langt unna? Er ikke en del av oppgaven til oss i videregående opplæring å forberede elevene på den tida som kommer etter at russebilen er parkert? Ingen sitter og passer på deg på universitet eller jobb. På den andre sida kan vi ikke gi opp og bare si at de får ta ansvar for egen læring – ingen har noen gang lært dem å ta ansvar, det er det vi som må gjøre. Selv har jeg tro på å finne undervisningsmetoder som frigjør lærertid til nettopp en-til-en veiledning. Og nettopp her er det datamaskina kan være nyttig. Lag for eksempel en formativ undersøkelse i It'sLearning, Svend Andreas har lagt ut oppskrifta på Gjemmesiden, og bruk den tida du ellers ville brukt foran tavla eller til retting til å snakke med elevene enkeltvis. Eller bruk andre web2.0-teknologier som aktiverer elevene og gir deg som lærer bedre tid.
Men som sagt, jeg jobber ikke i skolen lengre, og det blir litt dumt av meg å sitte her å formane andre hvordan de skal undervise. Da har jeg mer tro på å drive opplæring av lærere, så kan folk ta i bruk det de føler for selv. En annen ting som har vært diskutert mens jeg har vært i min selvpålagte dvale er Karlsen-rapporten "Fagopplæring for fremtida" (eller NOU 2008-18 om du vil) som totalt utelater dataopplæring som et tema for nyutdannede lærere. Jeg personlig mener det burde være obligatorisk at lærerstudenter samarbeider om oppgaver i GoogleDocs eller lignende og blogger offentlig om sine refleksjoner underveis. Utviklingsarbeidet jeg arbeidet med i vinter har gjort det helt klart for meg at det er et stort behov blant lærer for opplæring i ny teknologi, om ikke annet for å sette dem i stand til å skjønne den verden dagens elever vokser opp i. Det er kanskje ikke nødvendig at alle lærere er aktive på Facebook hver dag, men jeg tror det kan være nyttig å skjønne hva digitale nettsamfunn betyr for de unge, og det skjønner man først når man selv prøver ut teknologien.
Mange lærere er fortsatt redde for å ikke fremstå allvitende – i alle fall på sitt fagfelt. I et klasserom hvor elevene kan finne frem til informasjon om hva som helst med bare noen tastetrykk vil lærerne før eller siden måtte innse at de ikke kan ha full kontroll over hva elevene lærer om et tema. Utfordringen blir i mine øyne å utnytte dette til egen fordel ved å utnytte mulighetene, heller enn å forsøke å sette grenser for hva eleven skal lære. Fokus må legges på elevenes evne til å lære å lære, heller enn å bare godta det læreren forteller.
Det finnes per i dag flere høgskoler som tilbyr lærere etterutdanningskurs innenfor bruk av digitale verktøy. Det som i mine øyne er en mangel ved mange av disse kursene er at de i for stor grad fokuserer på de tekniske mulighetene, og ikke trekker inn pedagogiske diskusjoner. Et annet problem er at kursene legger opp til at deltakerne allerede har en del kunnskap om bruk av LMS, Web2.0 osv. Flere av deltakerne på seminaret jeg holdt i januar ville få store problemer med å henge med fra starten, fordi "enkle" handlinger som å opprette en bruker på et nettsted er ukjent for mange. Skal vi få med de med minst bakgrunn, må kursene legges opp sånn at det ikke bare er entusiaster som medlemmene i d&b som vil være med, men at tilbudet blir attraktivt for alle – det handler om tilrettelegging av undervisningen. Jeg tror det er viktig å trekke lærerutdanningene mer inn i dette arbeidet, både fordi de som fortsatt er under utdanning ofte er mer åpne for nye muligheter, og fordi det er lettere å ta i bruk arbeidsformer man selv opplever at fungerer. Dersom det gis god opplæring vil disse lærerne lettere kunne ta i bruk liknende metoder i egne klasserom.
Oj, dette ble et langt innlegg, det spørs om noen gidder å lese så mye. Jeg har sakset en del fra rapporten og refleksjonsnotatet jeg skrev i forbindelse med utviklingsarbeidet. Om ikke annet så har jeg vist at det jeg har jobbet med som PPU-student kan relateres til dagsaktuell debatt. Jeg skal prøve å ikke la det gå to måneder til neste innlegg, men til fredag begynner eksamen og da spørs det vel om ikke jeg forsvinner inn i min egen lille refleksjonsverden igjen J Så i tilfelle jeg ikke skulle si noe på en stund: Jeg ønsker alle lærere lykke til med retting og sensorarbeid, og alle elever lykke til med avsluttende oppgaver og prøver. Husk å nyt våren innimellom – med varme, blomster og pollenallergi!
lørdag 14. februar 2009
Fotografering på Oslo Fashion Week
Skulle du få lyst til å se flere bilder jeg har tatt, kan du besøke K72.
fredag 30. januar 2009
Det måtte jo gå sånn...
- Jeg er i bunn og grunn fotograf.
- Jeg er annengenrasjons skillsmissebarn, fra min mors første av fire ekteskap.
- I går ble jeg for første gang omtalt som "skravlejentene i hjørnet"! Etter årevis som "hun stille bakerst i klasserommet" er jeg faktisk ganske stolt!
- Den kvelden / natta Digiloo-digilei vant GranPrix var jeg tilskuer på nattorienteringsløpet 10-mila i Sverige - svensker er rare dyr!
- Jeg har ikke iPhone! Jeg bruker HTC Diamond og ergodt fornyd med det, siden jeg for tida ikke har noen Mac, og det er like greit å holde seg til et operativsystem. (Men bare så det er sagt, jeg har et godt forhld til Mac'en også.)
- Jeg har seilt "Student Nationals" i UK.
- Jeg er tonedøv, men synger likevel - i hvertfall når jeg er alene. Jeg har t.o.m. undervist i lyd på vgs.
tirsdag 27. januar 2009
7 things...
Saken er altså at jeg er her på OJK for fire uker rehabilitering, uten den daglige kontakten med familien og venner og mine "ting og tang" der hjemme og det er lett å til tider føle seg litt utenfor samfunnet. Når jeg da heller ikke blir inkludert i nettsamfunnet så må jeg kjempe litt med meg selv for å ikke ta dette personlig.
En del av opplegget her er også opplæring i form av foredrag og diskusjoner. Et tema som går igjen er kognitiv tenking. Så dette er mitt forsøk på å sette denne teorien ut i praksis. Jeg kan velge hvordan jeg reagerer fløelsesmessig, ved å bestemme meg for hvordan jeg tenker på saken. Sånn jeg ser det er det to muligheter her:
- "Ingen" leser bloggen min, og de få som gjør det synes ikke den er så god at de gidder å tagge meg så andre får se hvem jeg er.
- Jeg her ikke skrevet noe på en stund, det er lenge siden folk har hørt fra meg. (nettopp fordi jeg er her). Derfor har jeg rett og slett ikke vært den første de tenkte på - det er nå en gang sånn at vi husker best det som dukker opp hver dag.
Jeg kunne trekke linjene vidre til hvordan elever som oppleverå utelukkes av nettsafunnet reagerer, og hvordan vi som lærere bør jobbe med dette, men det overlater jeg til hver og en å fundere vidre over. Selv går jeg ut og finner noen andre "innsatte" å tilbringe resten av kvelden sammen med :)
torsdag 8. januar 2009
Hvem skriver for hvem? -om kildekritikk og litt til...
"Metodene er utviklet for å bearbeide konfliktsituasjoner og for å utfordre elevene til å bli mer bevisste på sin egen atferd – slik at de over tid selv tar ansvaret for å endre atferd." heter det i omtalen på coveret og nettsidene til Gyldendal Akademisk. Det høres jo ikke så dumt ut, men når jeg vet at forfatteren selv har hatt så godt som ingen kontakt med sin egen datter siden hun ble konfirmert på midten av 80-tallet, setter det saken i et annet lys. Hvorfor skal jeg ta i mot råd om konflikthåndtering fra en som ikke en gang klarer å løse konfliktene i sin nærmeste familie?
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lest mer en et og annet avsnitt i boka, og det jeg har lest virker i og for seg fornuftig. Likevel er jeg svært skeptisk til metodene, p.g.a. det jeg vet om forfatterens privatliv. Det gir meg litt å gruble over:
- Hva vet jeg egentlig om andre forfattere som skriver om pedagogikk (og all annen faglitteratur for den del)? Jeg har alltid vært opptatt av kildekritikk, men jeg må innrømme at dersom en bok er publisert på et velrennomert forlag, så tar jeg det meste for god fisk.
- Har forlagene noe ansvar for å sjekke bakgrunnen til forfattere de gir ut bøker av? Og er det egentlig riktig å vurdere privatlivet til folk når de uttaler seg om fagstoff?
- I dette tilfellet er det mine private referaserammer som gjør at jeg opplever boka annerledes enn mine medstudenter. Som lærere, tenker vi egentlig over enkeltelevenes referanserammer når vi presenterer stoff? Da jeg studerte på 90-tallet var "referanserammer" det store å ta hensyn til, nå snakker alle om "målgruppe". Det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, og jeg tror det er viktig av lærere (og andre) er seg bevisst den forskjellen.