torsdag 23. april 2009

Hvor langt skal vi strekke oss?

Ingen innlegg på to måneder, og nå to på to dager - må gjøre noe med denne skippertaksmentaliteten. Men det er jo sånn at ting har en tendens til å balle på seg. Forrige innlegg førte til en diskusjon mellom med og Carina på hennes blogg som etter hvert førte oss over på et nytt tema - et tema jeg har fundert ganske mye på i det siste: Hvordan få elevene til å se relevansen i det som undervises? Eller hvor langt skal vi strekke oss for å gjøre teorien spennende? For jeg tror egentlig ikke det er hvorvidt elevene har tilgang til Facebook m.m. som avgjør om de følger med, jeg tror det har mye mer å si hva som foregår i klasserommet. Dersom det som foregår på tavla er spennende nok, så forsvinner fristelsen til å gjøre noe annet.

I "Fagopplæring for fremtida" (NOU 2008-18) går utvalget inn for en klarere yrkesretting av fellesfagene for elever som går på yrkesfaglige studieretninger. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig for en som har bestemt seg for å bli murer å se relevansen i å lære seg annen grads likninger, men at det å sette opp et budsjett kan være nyttig for en fremtidig jobb. På den andre sida er jeg litt skeptisk til at alt skal være yrkesrelatert. Jeg hører til dem som fortsatt har tro på at det er fornuftig å ha en viss kjennskap til Ibsen og Shakespare uansett hva man skal jobbe med. Det handler for meg om å kjenne vår egen kulturhistorie, og ikke minst kjenne bakgrunnen for mange av de mer moderne historiene. West Side Story og Grease bygger på Romeo og Julie, High School Musical på West Side Story osv. - det finnes utallige filmer og serier som bygger på det samme temaet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å se disse uten å kjenne Shakespare, men man går ofte glipp av poenger om man ikke gjør det. (Selv er jeg drittlei av alle henvisningene til The Brady Bunch i alle amerikanske serier, nettopp fordi jeg ikke har de rette referanserammene.) Kanskje kan nettopp det å vise til disse sammenhengene gjøre det mer spennende å lese Shakespare?

Som medielærer er jeg sjokkert over at elevene på MK går gjennom videregående uten en eneste time i samfunnsfag, historie og religion. Hvordan skal de i kunne delta aktivt i samfunnsdebatten som representanter for den 4. statsmakt hvis de aldri har lært noe om de tre andre statsmaktene? Eller som Leif kvitret om i dag:" To av elevene mine skrev tolkning av Vise om byen Hiroshima, men de hadde ett problem: De hadde ikke hørt (?) om atombomben."

I flere år nå har enhetsskolen vært idealet for norsk utdanning, nå virker det som pendelen er på vei tilbake mot en ren yrkesutdanning igjen. Et av favoritteamene til min PPU-lærer er at pedagogikken egentlig ikke har utviklet seg siden antikken, pendelen har bare svingt frem og tilbake. Kanskje det er på tide å undersøke om det er mulig å komme opp med noen helt nye ideer?

Som en liten påminnelse om at Facebook ikke er roten til alt ondt, avslutter jeg med et sitat fra lederen i FB-gruppa "E-learning Professionals", Nick Shackleton-Jones. Dette er tydeligvis et aktuelt tema også utenfor Norges grenser:

"Be honest - what do you remember from your school days?

I have asked this question many times, with many different groups and the results are surprisingly consistent: friends, playtime, unusual lessons, enthusiastic teachers, embarrassing things, being sent to the headmaster, school trips, first kisses, school lunches and the occasional thing that they learned and used since. One guy said he will always remember the teacher who told him 'You will never achieve anything ...'

How do we explain this pattern? How can we understand what makes a teacher inspirational? It seems pretty clear that traditional androgogy is way off the mark - Kolb, Learning Styles, Bruner really say very little about how humans actually learn - a process governed more by emotion than information. I would argue that learning and the role of emotion is one of two key themes in learning today. The second is the shifting balance between learning and referencing (or between formal and informal learning). In a world where things are changing fast it just doesn't make sense to learn stuff when you can look it up instead. But the implications reach further - many of us work in organisations designed for slow-moving times, where age=experience=power - organisations which just aren't adapting quickly enough."

(En liten unnskyldning på slutten: Carina, det var ikke meninga å "oute" deg, jeg leste innlegget ditt på d&b, men valgte å lenke direkte til bloggen din, dermed ble navnet du hadde brukt på d&b det jeg skrev. Sorry!)

2 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Kjenner du ikke til Shakespeare, er ikke bare du fattigere, men samfunnet du lever i er fattigere enn det burde være.

    Utfordringen er - går det i det hele tatt an å tvinge noen til å lære noe om Shakespeare?

    SvarSlett