Min vår: trening, pollenallergi, IKT og pedagogikk

Her har det vært dødt lenge nå - det er faktisk over to måneder siden forrige innlegg. Hva det skyldes? Vel, først var jeg på rehabilitering en måned og så ble jeg forkjøla og slått 100 % ut. Men den siste måneden? Jeg har liksom ikke hatt noe å si, og var det en ting jeg sverget på da jeg startet denne bloggen så var det at jeg ikke skulle skrive bare for å skrive, jeg vil ha noe å si. En annen ting var at jeg ikke skulle la det å skrive bli et stressmoment, og dermed har andre ting som ferdigstilling av utviklingsarbeid på PPU kommet foran. Det handlet forresten om opplæring av lærere i ny teknologi. Nå har jeg bare eksamen igjen, så er jeg kvalifisert lærer - uten planer om noen gang å stå i et klasserom igjen. Men som lærer skal jeg nok jobbe, jeg må bare finne den arbeidsgiveren som vil gi meg jobb som nettbasert veileder eller lignende.

Men til saken: Hva har jeg på hjertet i dag? Selv om jeg ikke har skrevet så mye, så har det vært ting og tang jeg har villet kommentere og her kommer en oppsummering av mine tanker de siste ukene (noe er nok gammelt nytt):

Nesodden vgs i Bedre skole nr 1-2009: Skolen jeg fortsatt er ansatt ved (selv om jeg ikke har jobbet det på over et år) forteller om sin strategi for PC-bruk. Jeg rakk å legge merke til at artikkelen ble grundig diskutert på IKT og skole under tittelen "Endelig en artikkel om IKT i skolen jeg liker :-)". Selv fikk jeg vel dokumentert det jeg hele tiden hadde følt som ansatt, at på Nesodden skal datamaskinen være til administrasjon og tekstbehandling – og så til PhotoShop for oss på MK. Jeg forsøkte meg på et par andre metoder med ispedd web2.0-teknologi da jeg ble ansatt høsten 2006 – nå skjønner jeg endelig hvorfor det var så vanskelig å få elevene til å tenke i de baner – det styres ovenfra. Ikke rart de var negative til bruk av online tutorials – det førte jo til en hel masse styr fordi alle videoer blir blokkert av nettverket. "Ungdommens spillkultur har ingenting i undervisningen å gjøre. PC-en skal være et arbeidsverktøy for lærere og elever, og da blir det vesentlig at man ikke gir slipp på kontrollen, sier Mette Moland." For meg blir dette en for enkelt fremstilling. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at elevene skal bruke skoletiden til å spille, men samtidig tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å sperre dem ute fra YouTube og andre nettsteder som kan være gode kilder til nyttig informasjon. For meg er det viktigste å sette elevene i stand til selv å vurdere hva som er viktig, ikke bare fortelle dem hva jeg mener er viktig.

Dette bringer meg over på et mer dagsaktuelt tema. Carina Tangeraas har fått mye oppmerksomhet de siste dagene etter at hun som første (i alle fall som vi har hørt fra) elev har meldt seg inn i d&b og hevet seg inn i debatten rundt PC-bruk i skolen. Jeg synes selvfølgelig, i likhet med alle andre som har kommentert dette, at det er flott med elever som engasjerer seg. Det betyr ikke at jeg er enig i alt hun skriver. Min største motforestilling går på at hun oppfordrer lærere lit å be elevene om å slå av datamaskinene. For meg er en datamaskin så mye mer enn en notatblokk. Kanskje er det fordi jeg vil bruke så lite som mulig av foredrag i timene mine, "Learning-by-doing" er en viktig rettesnor når jeg underviser. Og ja, Carina påpeker noe viktig når hun sier at vi bør sørge for en bedre opplæring innen kildekritikk. Jeg er av den grunnoppfattning at det viktigste er at eleven "lærer å lære", altså at de lærer å finne informasjon når de trenger den. Dette har for min del røtter helt tilbake til da jeg selv gikk på barneskolen, allerede i 3. - 4. - klasse lærte vi å søke opp informasjon i kartoteket på det lokale biblioteket. Når oppgaver skulle skrives brukte jeg ikke bare den historieboka vi hadde fått utdelt på skolen, men også min mors fra 1950-tallet, leksikon o.s.v. Dette resulterte i at jeg ble nødt til å drive kildekritikk, og sile ut hva som var relevant informasjon. Etter hvert som jeg har kommet høyere opp i utdanningsinstitusjonene har jeg merket at jeg har hatt et fortrinn fremfor mange av mine medstudenter, nettopp fordi jeg lang erfaring med å finne nyttig, relevant og troverdig informasjon. Da jeg startet som lærer ønsket jeg å finne metoder som ville gi elevene mine en tilsvarende opplevelse. I tillegg til den personlige gevinsten, vil det for mine elever som skal jobbe i mediebransjen, være en av de viktigste egenskapene de kan ha med seg. I tillegg til de kildene jeg ble lært opp til å bruke er det i dagens samfunn naturlig å ta i bruk internett som kilde.

Carina tar også opp et annet moment: Hvem er det egentlig som har ansvar for at elvene lærer noe på skolen? Det er ikke tvil om at mange hadde hatt et mye større utbytte av timene dersom læreren hadde kunne brukt tid på hver enkelt – det har jeg selv sett de gangene jeg har klart å gjennomføre det. Men er det en fordel at elevene blir vant til at noen hele tida sjekker om de jobber, passer på at de leverer oppgaver i tide og ikke bruker tida på andre ting når fristen virker behagelig langt unna? Er ikke en del av oppgaven til oss i videregående opplæring å forberede elevene på den tida som kommer etter at russebilen er parkert? Ingen sitter og passer på deg på universitet eller jobb. På den andre sida kan vi ikke gi opp og bare si at de får ta ansvar for egen læring – ingen har noen gang lært dem å ta ansvar, det er det vi som må gjøre. Selv har jeg tro på å finne undervisningsmetoder som frigjør lærertid til nettopp en-til-en veiledning. Og nettopp her er det datamaskina kan være nyttig. Lag for eksempel en formativ undersøkelse i It'sLearning, Svend Andreas har lagt ut oppskrifta på Gjemmesiden, og bruk den tida du ellers ville brukt foran tavla eller til retting til å snakke med elevene enkeltvis. Eller bruk andre web2.0-teknologier som aktiverer elevene og gir deg som lærer bedre tid.

Men som sagt, jeg jobber ikke i skolen lengre, og det blir litt dumt av meg å sitte her å formane andre hvordan de skal undervise. Da har jeg mer tro på å drive opplæring av lærere, så kan folk ta i bruk det de føler for selv. En annen ting som har vært diskutert mens jeg har vært i min selvpålagte dvale er Karlsen-rapporten "Fagopplæring for fremtida" (eller NOU 2008-18 om du vil) som totalt utelater dataopplæring som et tema for nyutdannede lærere. Jeg personlig mener det burde være obligatorisk at lærerstudenter samarbeider om oppgaver i GoogleDocs eller lignende og blogger offentlig om sine refleksjoner underveis. Utviklingsarbeidet jeg arbeidet med i vinter har gjort det helt klart for meg at det er et stort behov blant lærer for opplæring i ny teknologi, om ikke annet for å sette dem i stand til å skjønne den verden dagens elever vokser opp i. Det er kanskje ikke nødvendig at alle lærere er aktive på Facebook hver dag, men jeg tror det kan være nyttig å skjønne hva digitale nettsamfunn betyr for de unge, og det skjønner man først når man selv prøver ut teknologien.

Mange lærere er fortsatt redde for å ikke fremstå allvitende – i alle fall på sitt fagfelt. I et klasserom hvor elevene kan finne frem til informasjon om hva som helst med bare noen tastetrykk vil lærerne før eller siden måtte innse at de ikke kan ha full kontroll over hva elevene lærer om et tema. Utfordringen blir i mine øyne å utnytte dette til egen fordel ved å utnytte mulighetene, heller enn å forsøke å sette grenser for hva eleven skal lære. Fokus må legges på elevenes evne til å lære å lære, heller enn å bare godta det læreren forteller.

Det finnes per i dag flere høgskoler som tilbyr lærere etterutdanningskurs innenfor bruk av digitale verktøy. Det som i mine øyne er en mangel ved mange av disse kursene er at de i for stor grad fokuserer på de tekniske mulighetene, og ikke trekker inn pedagogiske diskusjoner. Et annet problem er at kursene legger opp til at deltakerne allerede har en del kunnskap om bruk av LMS, Web2.0 osv. Flere av deltakerne på seminaret jeg holdt i januar ville få store problemer med å henge med fra starten, fordi "enkle" handlinger som å opprette en bruker på et nettsted er ukjent for mange. Skal vi få med de med minst bakgrunn, må kursene legges opp sånn at det ikke bare er entusiaster som medlemmene i d&b som vil være med, men at tilbudet blir attraktivt for alle – det handler om tilrettelegging av undervisningen. Jeg tror det er viktig å trekke lærerutdanningene mer inn i dette arbeidet, både fordi de som fortsatt er under utdanning ofte er mer åpne for nye muligheter, og fordi det er lettere å ta i bruk arbeidsformer man selv opplever at fungerer. Dersom det gis god opplæring vil disse lærerne lettere kunne ta i bruk liknende metoder i egne klasserom.

Oj, dette ble et langt innlegg, det spørs om noen gidder å lese så mye. Jeg har sakset en del fra rapporten og refleksjonsnotatet jeg skrev i forbindelse med utviklingsarbeidet. Om ikke annet så har jeg vist at det jeg har jobbet med som PPU-student kan relateres til dagsaktuell debatt. Jeg skal prøve å ikke la det gå to måneder til neste innlegg, men til fredag begynner eksamen og da spørs det vel om ikke jeg forsvinner inn i min egen lille refleksjonsverden igjen J Så i tilfelle jeg ikke skulle si noe på en stund: Jeg ønsker alle lærere lykke til med retting og sensorarbeid, og alle elever lykke til med avsluttende oppgaver og prøver. Husk å nyt våren innimellom – med varme, blomster og pollenallergi!