torsdag 23. april 2009

Hvor langt skal vi strekke oss?

Ingen innlegg på to måneder, og nå to på to dager - må gjøre noe med denne skippertaksmentaliteten. Men det er jo sånn at ting har en tendens til å balle på seg. Forrige innlegg førte til en diskusjon mellom med og Carina på hennes blogg som etter hvert førte oss over på et nytt tema - et tema jeg har fundert ganske mye på i det siste: Hvordan få elevene til å se relevansen i det som undervises? Eller hvor langt skal vi strekke oss for å gjøre teorien spennende? For jeg tror egentlig ikke det er hvorvidt elevene har tilgang til Facebook m.m. som avgjør om de følger med, jeg tror det har mye mer å si hva som foregår i klasserommet. Dersom det som foregår på tavla er spennende nok, så forsvinner fristelsen til å gjøre noe annet.

I "Fagopplæring for fremtida" (NOU 2008-18) går utvalget inn for en klarere yrkesretting av fellesfagene for elever som går på yrkesfaglige studieretninger. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig for en som har bestemt seg for å bli murer å se relevansen i å lære seg annen grads likninger, men at det å sette opp et budsjett kan være nyttig for en fremtidig jobb. På den andre sida er jeg litt skeptisk til at alt skal være yrkesrelatert. Jeg hører til dem som fortsatt har tro på at det er fornuftig å ha en viss kjennskap til Ibsen og Shakespare uansett hva man skal jobbe med. Det handler for meg om å kjenne vår egen kulturhistorie, og ikke minst kjenne bakgrunnen for mange av de mer moderne historiene. West Side Story og Grease bygger på Romeo og Julie, High School Musical på West Side Story osv. - det finnes utallige filmer og serier som bygger på det samme temaet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å se disse uten å kjenne Shakespare, men man går ofte glipp av poenger om man ikke gjør det. (Selv er jeg drittlei av alle henvisningene til The Brady Bunch i alle amerikanske serier, nettopp fordi jeg ikke har de rette referanserammene.) Kanskje kan nettopp det å vise til disse sammenhengene gjøre det mer spennende å lese Shakespare?

Som medielærer er jeg sjokkert over at elevene på MK går gjennom videregående uten en eneste time i samfunnsfag, historie og religion. Hvordan skal de i kunne delta aktivt i samfunnsdebatten som representanter for den 4. statsmakt hvis de aldri har lært noe om de tre andre statsmaktene? Eller som Leif kvitret om i dag:" To av elevene mine skrev tolkning av Vise om byen Hiroshima, men de hadde ett problem: De hadde ikke hørt (?) om atombomben."

I flere år nå har enhetsskolen vært idealet for norsk utdanning, nå virker det som pendelen er på vei tilbake mot en ren yrkesutdanning igjen. Et av favoritteamene til min PPU-lærer er at pedagogikken egentlig ikke har utviklet seg siden antikken, pendelen har bare svingt frem og tilbake. Kanskje det er på tide å undersøke om det er mulig å komme opp med noen helt nye ideer?

Som en liten påminnelse om at Facebook ikke er roten til alt ondt, avslutter jeg med et sitat fra lederen i FB-gruppa "E-learning Professionals", Nick Shackleton-Jones. Dette er tydeligvis et aktuelt tema også utenfor Norges grenser:

"Be honest - what do you remember from your school days?

I have asked this question many times, with many different groups and the results are surprisingly consistent: friends, playtime, unusual lessons, enthusiastic teachers, embarrassing things, being sent to the headmaster, school trips, first kisses, school lunches and the occasional thing that they learned and used since. One guy said he will always remember the teacher who told him 'You will never achieve anything ...'

How do we explain this pattern? How can we understand what makes a teacher inspirational? It seems pretty clear that traditional androgogy is way off the mark - Kolb, Learning Styles, Bruner really say very little about how humans actually learn - a process governed more by emotion than information. I would argue that learning and the role of emotion is one of two key themes in learning today. The second is the shifting balance between learning and referencing (or between formal and informal learning). In a world where things are changing fast it just doesn't make sense to learn stuff when you can look it up instead. But the implications reach further - many of us work in organisations designed for slow-moving times, where age=experience=power - organisations which just aren't adapting quickly enough."

(En liten unnskyldning på slutten: Carina, det var ikke meninga å "oute" deg, jeg leste innlegget ditt på d&b, men valgte å lenke direkte til bloggen din, dermed ble navnet du hadde brukt på d&b det jeg skrev. Sorry!)

onsdag 22. april 2009

Min vår: trening, pollenallergi, IKT og pedagogikk


Her har det vært dødt lenge nå - det er faktisk over to måneder siden forrige innlegg. Hva det skyldes? Vel, først var jeg på rehabilitering en måned og så ble jeg forkjøla og slått 100 % ut. Men den siste måneden? Jeg har liksom ikke hatt noe å si, og var det en ting jeg sverget på da jeg startet denne bloggen så var det at jeg ikke skulle skrive bare for å skrive, jeg vil ha noe å si. En annen ting var at jeg ikke skulle la det å skrive bli et stressmoment, og dermed har andre ting som ferdigstilling av utviklingsarbeid på PPU kommet foran. Det handlet forresten om opplæring av lærere i ny teknologi. Nå har jeg bare eksamen igjen, så er jeg kvalifisert lærer - uten planer om noen gang å stå i et klasserom igjen. Men som lærer skal jeg nok jobbe, jeg må bare finne den arbeidsgiveren som vil gi meg jobb som nettbasert veileder eller lignende.

Men til saken: Hva har jeg på hjertet i dag? Selv om jeg ikke har skrevet så mye, så har det vært ting og tang jeg har villet kommentere og her kommer en oppsummering av mine tanker de siste ukene (noe er nok gammelt nytt):

Nesodden vgs i Bedre skole nr 1-2009: Skolen jeg fortsatt er ansatt ved (selv om jeg ikke har jobbet det på over et år) forteller om sin strategi for PC-bruk. Jeg rakk å legge merke til at artikkelen ble grundig diskutert på IKT og skole under tittelen "Endelig en artikkel om IKT i skolen jeg liker :-)". Selv fikk jeg vel dokumentert det jeg hele tiden hadde følt som ansatt, at på Nesodden skal datamaskinen være til administrasjon og tekstbehandling – og så til PhotoShop for oss på MK. Jeg forsøkte meg på et par andre metoder med ispedd web2.0-teknologi da jeg ble ansatt høsten 2006 – nå skjønner jeg endelig hvorfor det var så vanskelig å få elevene til å tenke i de baner – det styres ovenfra. Ikke rart de var negative til bruk av online tutorials – det førte jo til en hel masse styr fordi alle videoer blir blokkert av nettverket. "Ungdommens spillkultur har ingenting i undervisningen å gjøre. PC-en skal være et arbeidsverktøy for lærere og elever, og da blir det vesentlig at man ikke gir slipp på kontrollen, sier Mette Moland." For meg blir dette en for enkelt fremstilling. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at elevene skal bruke skoletiden til å spille, men samtidig tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å sperre dem ute fra YouTube og andre nettsteder som kan være gode kilder til nyttig informasjon. For meg er det viktigste å sette elevene i stand til selv å vurdere hva som er viktig, ikke bare fortelle dem hva jeg mener er viktig.

Dette bringer meg over på et mer dagsaktuelt tema. Carina Tangeraas har fått mye oppmerksomhet de siste dagene etter at hun som første (i alle fall som vi har hørt fra) elev har meldt seg inn i d&b og hevet seg inn i debatten rundt PC-bruk i skolen. Jeg synes selvfølgelig, i likhet med alle andre som har kommentert dette, at det er flott med elever som engasjerer seg. Det betyr ikke at jeg er enig i alt hun skriver. Min største motforestilling går på at hun oppfordrer lærere lit å be elevene om å slå av datamaskinene. For meg er en datamaskin så mye mer enn en notatblokk. Kanskje er det fordi jeg vil bruke så lite som mulig av foredrag i timene mine, "Learning-by-doing" er en viktig rettesnor når jeg underviser. Og ja, Carina påpeker noe viktig når hun sier at vi bør sørge for en bedre opplæring innen kildekritikk. Jeg er av den grunnoppfattning at det viktigste er at eleven "lærer å lære", altså at de lærer å finne informasjon når de trenger den. Dette har for min del røtter helt tilbake til da jeg selv gikk på barneskolen, allerede i 3. - 4. - klasse lærte vi å søke opp informasjon i kartoteket på det lokale biblioteket. Når oppgaver skulle skrives brukte jeg ikke bare den historieboka vi hadde fått utdelt på skolen, men også min mors fra 1950-tallet, leksikon o.s.v. Dette resulterte i at jeg ble nødt til å drive kildekritikk, og sile ut hva som var relevant informasjon. Etter hvert som jeg har kommet høyere opp i utdanningsinstitusjonene har jeg merket at jeg har hatt et fortrinn fremfor mange av mine medstudenter, nettopp fordi jeg lang erfaring med å finne nyttig, relevant og troverdig informasjon. Da jeg startet som lærer ønsket jeg å finne metoder som ville gi elevene mine en tilsvarende opplevelse. I tillegg til den personlige gevinsten, vil det for mine elever som skal jobbe i mediebransjen, være en av de viktigste egenskapene de kan ha med seg. I tillegg til de kildene jeg ble lært opp til å bruke er det i dagens samfunn naturlig å ta i bruk internett som kilde.

Carina tar også opp et annet moment: Hvem er det egentlig som har ansvar for at elvene lærer noe på skolen? Det er ikke tvil om at mange hadde hatt et mye større utbytte av timene dersom læreren hadde kunne brukt tid på hver enkelt – det har jeg selv sett de gangene jeg har klart å gjennomføre det. Men er det en fordel at elevene blir vant til at noen hele tida sjekker om de jobber, passer på at de leverer oppgaver i tide og ikke bruker tida på andre ting når fristen virker behagelig langt unna? Er ikke en del av oppgaven til oss i videregående opplæring å forberede elevene på den tida som kommer etter at russebilen er parkert? Ingen sitter og passer på deg på universitet eller jobb. På den andre sida kan vi ikke gi opp og bare si at de får ta ansvar for egen læring – ingen har noen gang lært dem å ta ansvar, det er det vi som må gjøre. Selv har jeg tro på å finne undervisningsmetoder som frigjør lærertid til nettopp en-til-en veiledning. Og nettopp her er det datamaskina kan være nyttig. Lag for eksempel en formativ undersøkelse i It'sLearning, Svend Andreas har lagt ut oppskrifta på Gjemmesiden, og bruk den tida du ellers ville brukt foran tavla eller til retting til å snakke med elevene enkeltvis. Eller bruk andre web2.0-teknologier som aktiverer elevene og gir deg som lærer bedre tid.

Men som sagt, jeg jobber ikke i skolen lengre, og det blir litt dumt av meg å sitte her å formane andre hvordan de skal undervise. Da har jeg mer tro på å drive opplæring av lærere, så kan folk ta i bruk det de føler for selv. En annen ting som har vært diskutert mens jeg har vært i min selvpålagte dvale er Karlsen-rapporten "Fagopplæring for fremtida" (eller NOU 2008-18 om du vil) som totalt utelater dataopplæring som et tema for nyutdannede lærere. Jeg personlig mener det burde være obligatorisk at lærerstudenter samarbeider om oppgaver i GoogleDocs eller lignende og blogger offentlig om sine refleksjoner underveis. Utviklingsarbeidet jeg arbeidet med i vinter har gjort det helt klart for meg at det er et stort behov blant lærer for opplæring i ny teknologi, om ikke annet for å sette dem i stand til å skjønne den verden dagens elever vokser opp i. Det er kanskje ikke nødvendig at alle lærere er aktive på Facebook hver dag, men jeg tror det kan være nyttig å skjønne hva digitale nettsamfunn betyr for de unge, og det skjønner man først når man selv prøver ut teknologien.

Mange lærere er fortsatt redde for å ikke fremstå allvitende – i alle fall på sitt fagfelt. I et klasserom hvor elevene kan finne frem til informasjon om hva som helst med bare noen tastetrykk vil lærerne før eller siden måtte innse at de ikke kan ha full kontroll over hva elevene lærer om et tema. Utfordringen blir i mine øyne å utnytte dette til egen fordel ved å utnytte mulighetene, heller enn å forsøke å sette grenser for hva eleven skal lære. Fokus må legges på elevenes evne til å lære å lære, heller enn å bare godta det læreren forteller.

Det finnes per i dag flere høgskoler som tilbyr lærere etterutdanningskurs innenfor bruk av digitale verktøy. Det som i mine øyne er en mangel ved mange av disse kursene er at de i for stor grad fokuserer på de tekniske mulighetene, og ikke trekker inn pedagogiske diskusjoner. Et annet problem er at kursene legger opp til at deltakerne allerede har en del kunnskap om bruk av LMS, Web2.0 osv. Flere av deltakerne på seminaret jeg holdt i januar ville få store problemer med å henge med fra starten, fordi "enkle" handlinger som å opprette en bruker på et nettsted er ukjent for mange. Skal vi få med de med minst bakgrunn, må kursene legges opp sånn at det ikke bare er entusiaster som medlemmene i d&b som vil være med, men at tilbudet blir attraktivt for alle – det handler om tilrettelegging av undervisningen. Jeg tror det er viktig å trekke lærerutdanningene mer inn i dette arbeidet, både fordi de som fortsatt er under utdanning ofte er mer åpne for nye muligheter, og fordi det er lettere å ta i bruk arbeidsformer man selv opplever at fungerer. Dersom det gis god opplæring vil disse lærerne lettere kunne ta i bruk liknende metoder i egne klasserom.

Oj, dette ble et langt innlegg, det spørs om noen gidder å lese så mye. Jeg har sakset en del fra rapporten og refleksjonsnotatet jeg skrev i forbindelse med utviklingsarbeidet. Om ikke annet så har jeg vist at det jeg har jobbet med som PPU-student kan relateres til dagsaktuell debatt. Jeg skal prøve å ikke la det gå to måneder til neste innlegg, men til fredag begynner eksamen og da spørs det vel om ikke jeg forsvinner inn i min egen lille refleksjonsverden igjen J Så i tilfelle jeg ikke skulle si noe på en stund: Jeg ønsker alle lærere lykke til med retting og sensorarbeid, og alle elever lykke til med avsluttende oppgaver og prøver. Husk å nyt våren innimellom – med varme, blomster og pollenallergi!