"Metodene er utviklet for å bearbeide konfliktsituasjoner og for å utfordre elevene til å bli mer bevisste på sin egen atferd – slik at de over tid selv tar ansvaret for å endre atferd." heter det i omtalen på coveret og nettsidene til Gyldendal Akademisk. Det høres jo ikke så dumt ut, men når jeg vet at forfatteren selv har hatt så godt som ingen kontakt med sin egen datter siden hun ble konfirmert på midten av 80-tallet, setter det saken i et annet lys. Hvorfor skal jeg ta i mot råd om konflikthåndtering fra en som ikke en gang klarer å løse konfliktene i sin nærmeste familie?
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lest mer en et og annet avsnitt i boka, og det jeg har lest virker i og for seg fornuftig. Likevel er jeg svært skeptisk til metodene, p.g.a. det jeg vet om forfatterens privatliv. Det gir meg litt å gruble over:
- Hva vet jeg egentlig om andre forfattere som skriver om pedagogikk (og all annen faglitteratur for den del)? Jeg har alltid vært opptatt av kildekritikk, men jeg må innrømme at dersom en bok er publisert på et velrennomert forlag, så tar jeg det meste for god fisk.
- Har forlagene noe ansvar for å sjekke bakgrunnen til forfattere de gir ut bøker av? Og er det egentlig riktig å vurdere privatlivet til folk når de uttaler seg om fagstoff?
- I dette tilfellet er det mine private referaserammer som gjør at jeg opplever boka annerledes enn mine medstudenter. Som lærere, tenker vi egentlig over enkeltelevenes referanserammer når vi presenterer stoff? Da jeg studerte på 90-tallet var "referanserammer" det store å ta hensyn til, nå snakker alle om "målgruppe". Det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, og jeg tror det er viktig av lærere (og andre) er seg bevisst den forskjellen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar