Nostalgi og visjoner

Da jeg begynte på skolen var bokstavene spennende – og uforståelige. En nyutdannet og engasjert lærer ville neppe ha klart å gjøre en lesehest ut av meg på egenhånd. Da var det å ha en spesialpedagog til mor, med tilgang til lettleste Ole Aleksander-hefter og en uendelig tålmodighet det som gjorde utslaget.




Hadde jeg vært født 20 – 30 år senere ville diagnosen lesevansker hengt over meg fra tidlig skolealder. Rundt 1980 var der få som tenkte i de baner, og lydbøker var for blinde, knapt nok det. Da jeg nådde midtveis i barneskolen var lesing blitt en hobby. I åttende klasse måtte jeg bevege meg over i voksenavdelinga på det lokale biblioteket – fordi jeg hadde lest alt de hadde i ungdomsavdelinga. Tenk om jeg hadde fått en diagnose som sa at jeg ikke kunne lese! Som fortalte meg at det å finne frem til informasjon gjennom bøker var noe som var forbeholdt andre, noe jeg ikke ville verken like eller klare særlig godt. Ikke missforstå, det er ikke sånn at jeg mener elever med lesevansker ikke bør få hjelp på skolen. Men jeg har sett nok elever i videregående som har fått høre at de ikke kan bli gode til å lese, og som derfor heller ikke prøver. De har sluppet unna å skrive stil (oh, min stakkars familie som måtte være i samme hus som meg den gangen) og de får høre at de trenger ikke lese i fagboka si, det holder å høre etter i timen. Er det rart de ikke gjør det mer enn middelmådig i noen som helst fag?




Du lurer kanskje på hva dette har med nostalgi og visjoner å gjøre? Vel, jeg har bestilt min Kindle. Leseinteressen har fulgt meg gjennom livet, og svært få ting gjør meg mer lykkelig enn å spasere mellom hyllemeter med bøker i store bokhandler og biblioteker. Jeg elsker lukta av en ny bok, det å brekke åpen permen for første gang fyller meg med en forventning jeg ikke kan sammenlikne med noe annet. Jeg får ikke den samme gleden av å surfe rundt på Amazon. Så hvorfor være blant disse nerdene som hiver boka på skraphaugen og hiver seg over ny teknologi før noen vet hva den vil gi oss? For det første er jeg som andre har kommenter før meg opptatt av at det å lese digitalt i stedet for på papir faktisk kan være det største som har hendt litteraturen siden Gutenberg fant opp trykkekunsten. Som lesehest kan jeg rett og slett ikke sitte på gjerdet (Sitter hester på gjerder?) og ikke få med meg denne viktige utviklingen. Men enda mer vesentlig er mulighetene jeg ser for bruken av denne teknologien.




La meg gå tilbake til mine egne skoledager. Bøker var noe man leste i. Med muligheten som ligger innebygget i Kindle til faktisk å høre teksten i tillegg til å lese den, så åpner det for at også elever som strever med å få bokstavene til å gi mening kan få med seg innholdet. For ikke å snakke om at det faktisk er allment kjent blant pedagoger at det er like mange elever der ute som lærer best auditativ som visuelt, hvorfor skal ikke disse elevene også få tilgang til å høre fagstoffet? Det er de per i dag forhindret fra.




Et annet element er hvordan jeg selv har havnet utenfor arbeidslivet. De første tegnene på at noe var galt dukket opp før jeg forlot grunnskolen. Rygg og nakke tålte rett og slett ikke vekten av alle bøkene som skulle slepes til og fra skolen hver dag. Bare i matte, et fag som i utgangspunktet ikke skulle kreve så mye lesing hadde vi teoribok, arbeidsbok, kladdebok og innføringsbok. Gang det opp med antallet fag hver dag, og du ender opp med et anselig antall bøker. Og bøkene var ikke små. I det siste har den siste boka i Twilight-serien blitt omdiskutert i media fordi den er så tykk – den er fortsatt bare halvparten så stor som leseboka jeg hadde på videregående...




Dette bringer meg til min egen situasjon: Jeg har de siste årene til tider hatt så vondt i armer og skuldre at det å holde en bok åpen rett og slett ikke har vært mulig. Bøker, i alle fall noen, er tunge! Jeg leser hjemme i sofaen, på toget på vei til behandling og når jeg reiser på ferie. I det siste har jeg måttet vurdere hva jeg kunne ta med meg av underholdning på turen avhengig av dagsformen, om jeg ville være i stand til å bære med meg mer enn ei lita flis av ei pocketbok – det er ikke sånn jeg ønsker å velge ut litteraturen jeg vil lese. Med et lesebrett kan jeg ha med meg så mange bøker jeg vil, uten at det veier noe mer – hvilken lykke!




Nå gjenstår det jo å se om disse visjonene og drømmene går i oppfyllelse, min Kindle er ikke forventet levert før om noen dager. I mellomtida koser jeg meg med å kikke opp i en etter hvert fyldig bokhylle her hjemme og tenker på et sitat jeg leste nylig av Georg Brandes på et handlenett: «Bøkene er våre beste venner, selv når de vender oss ryggen.» Jeg må innrømme jeg tviler på om en kikk gjennom boklista mi på Kindle vil gi den samme tilfredsstillelsen...




P.S. Til de av dere som for lengst har tatt i bruk deres Kindle: Gode boktips tas i mot med stor takk! Jeg savner å kunne lese bakpå coveret når jeg skal velge ut neste tur inn i fantasiens verden :)




P.P.S. Jeg har på et eller annet vi greid å skrive et innlegg som er like relevant på skolebloggen som på helsebloggen min. Innlegget krysspubliseres derfor her og på kimj.blogspot.com.