– Og hva driver du med da?

Selv om jeg rusler rundt her hjemme alene mesteparten av tida, så hender det jo at jeg møter på nye folk, og som vanlig folkeskikk foreskriver, så begynner sånne møter stort sett med at man sier hva man heter. Neste setning er omtrent like sikker: – Og hva driver du med da?


For å bli kjent med folk spør vi etter ting vi kan bruke for å identifisere dem, vi forsøker å finne rett merkelapp på rett person. For de aller fleste av oss, meg selv inkludert for bare et par år siden, så er identiteten vår nært knyttet til hvilket yrke vi har. "De ukjente" på NRK1 på lørdagene er bare et av mage TV-program som er basert på nettopp dette, av visse personligheter jobber i visse yrker – de har snudd teorien opp ned.


Hva skjer når man ikke lenger er i jobb? Jeg ønsker ikke at fibromyalgien skal være det første folk forbinder med meg, dermed har jeg nå et problem. For ikke kan jeg svare at jeg er fotograf eller lærer – jeg jobber jo ikke lenger. Og hvis jeg sier at jeg er på rehabilitering, så må jo nødvendigvis neste spørsmål bli hvorfor? Og da er jeg inne i en situasjon hvor sykdommen plutselig identifiserer hvem jeg er. Jeg kunne si at jeg er "hjemmeværende", men det bringer frem mentale bilder av perfekte 50-tallshusmødre, og siden jeg knapt nok klarer å holde hybelkaninene i sjakk, og oppvasken til tider står på benken i flere dager før jeg er i stand til å putte dem i oppvaskmaskina, så føles det feil.


Jeg begynte å gruble over dette etter et tilfeldig møte, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare: Hvem er jeg – nå?