Hva blir du sliten av?

Noen mennesker blir slitne av å gå langt, andre føler en tur i skogen gir dem energi. Noen mennesker sliter seg ut om de skal forholde seg til mange mennesker på en gang, andre synes en real fest er den beste måten å kole av på. Vi er forskjellige!

Mange synes det som vi før kalte papirarbeid er noe av det mest slitsomme og stressende de kan gjøre. Sjekke e-post, holde oversikt over lister, skrive brev osv. er et mareritt for mange. For meg er dette faktisk avkobling. Å skrive er for meg en måte å sortere tanker på. Når jeg kan kanalisere tanker og følelser fra hodet, ned i skuldrene, videre ut i armer og hender og ned i tastaturet så rensker det opp i systemet. Tanker jeg ellers kan ligge timevis om natta å gruble over kan sorteres og "settes på papir". På den måten klarner jeg opp i kaoset og kommer meg videre.

Jeg har slitt med en kraftig forkjølelse i et par uker nå, og en av tingene jeg ble liggende å gruble over var at Moss kommune har lagt ned tilbudet om barselgrupper. Jeg har hørt og lest flere som synes dette er synd, og tanken om å organisere noe selg har vært luftet bl.a. i diskusjonsforum på nett. Så lå jeg der og tenkte at det hjelper jo lite at vi sitter og klager, noen må ta initiativ til å sette dette i gang. Jeg opprettet bloggen mossbarsel.blogspot.com og en tilhørende e-postadresse og la ut lenke på forum for gravide, Facebook osv. I tillegg sende jeg en henvendelse til jordmor om å informere på noen gruppesamtaler som skal arrangeres for gravide.

Når er det sånn at jeg vet jeg har lett for å ta på meg for mye, og jeg vet jeg har vært ekstremt utslitt i gjennom graviditeten, og jeg regner med å bli minst like gåen nåe nattevåk med amming og bleieskift setter i gang. Derfor understreket jeg konsekvent at dette med å starte barselgruppe ikke er noe jeg kan gjøre alene, jeg trenger andre som kan ta i et tak. Tilbakemeldingene har så langt vært positive, men selvfølgelig vil ingen rekke opp hånda og gjøre noe selv...

Poenget mitt er heller ikke at folk ikke gidder å hjelpe til. Det jeg ble mest overrasket over var jordmors kommentar da jeg var på kontroll. Hun mente nemlig at utmattelsen min måtte være delvis påtatt, siden jeg hadde energi til å ta initiativ til dette. Tidligere har hun faktisk ment at jeg var så utslitt at det var mulig jeg måtte sette i gang fødselen tidligere, for å ikke slite meg helt ut. Jeg prøvde meg på at det nok er vilje og ikke energi som driver meg, men det forsvant litt i andre ting.

Først etterpå slo det meg at hun trolig hører til den gruppen mennesker som synes papirarbeid er noe slit. At det faktisk er med å gi meg energi er trolig helt absurd for henne.

Jeg har lest om bloggere som har ME, som har fått problemer med Nav, fordi Nav mener at hvis de kan blogge så burde de også kunne jobbe på kontor. Jeg antar det er den samme tankegangen som råder grunnen. Hvorfor er det sånn at fordi mange ikke liker papirarbeid, så klarer de ikke å skjønne at det faktisk er andre som liker det???

Det er høst!

Vanligvis kommer høsten snikende på meg bakfra, litt mer stivhet for hver natt, litt mer ryggvondt og litt mer utmattelse for hver dag. Takket være et fantastisk vær noen uker i september ble høsten i min kropp utsatt, bare for brått og brutalt slå meg i bakken i løpet av et par dager.

Jeg våkner stiv og vond (hvis jeg har fått sove i det hele tatt) og er trøtt og sliten hele dagen. Jeg er høygravid, og alle forventer at jeg skal være sliten. Dette er noe annet, på toppen. Jeg kjenner det igjen nå, det har vært sånn hver høst så lenge jeg kan huske, jeg har bare ikke visst hva det var. De siste årene, siden jeg fikk fibromyalgidiagnosen i 2007, har jeg i det minste skjønt hva som skjer.

I fjor brukte jeg våren og sommeren på å trene meg opp, fra å bli sliten av å gå i postkassa til å kunne trave avgårde i flere kilometer. Så kom høsten. Jeg kjempet for å holde formen oppe, for å fortsette med turene og få en bedre vinter. Det fungerte, men bare til en viss grad. Lengden og varigheten på hver tur ble kortere, smertene økte og jeg følte meg sliten. Langt i fra så ille som året før, jeg hadde mer å gå på. Men frustrasjonen var der - hva er poenget med målbevisst trening når gradestokken og uværskyene likevel styrer formen?

I år har hormoner og bekkenløsning gjort meg ute av stand til å gå turer og utnytte sommeren som jeg burde for å bygge meg opp til en ny høst og vinter. Jeg har klart å karre meg i bassenget to ganger i uka siden det åpnet i slutten av august, det hjelper litt. Men i det store og det hele er jeg i værgudenes vold, de får herje med meg som de vil. Neste år derimot, da skal jeg trille meg Moss rundt og være i toppform når høsten setter inn - det er i alle fall planen!!!

Flytting og handicap

Drøyt fire uker etter at vi overtok vårt nye hus rekke kreftene endelig til et nytt blogginnlegg. Hittil har jeg brukt alt jeg har av energi - det er skremmende lite for tida, til å pakke ut og rydde. Skal ikke påstå vi er i havn, men nå går det i alle fall an å finne både sofakrok og spisebord uten å klatre over femten pappesker.

Sånn så en del av rosehagen vår ut ved innflytting.
Spørsmålet er vel om den overlever neste sommer
- jeg har mildt sagt ikke grønne fingre...

Vi planlegger å pusse opp en del. det gjør vel nesten alle som flytter noe sted. Vi, d.v.s, mannen, har gått løs på det som skal bli barnerom med tid og stunder. Vi planlegger vel å bo der alle tre de første månedene, så da kan vi jo være optimister og tro at vi klarer å pusse opp voksensoverommet mens babyen sover i naborommet.

Det er frustrerende å være så lite til hjep som jeg er for tida. Et dagsarbeid består av å tømme og fylle oppvaskmaskina, pluss å brette sammen klær fra en vask (med vaskerom i kjelleren har mannen måttet ta over selve vaskinga). Er jeg i riktig god form kanskje jeg klarer å finne plass til et kakefat eller noen bøker i tillegg.

Handle er en opplevelse i seg selv. Enten humper jeg rundt på krykker, og kommer halvveis gjennom Rema før smertene er så ille at jeg ikke klarer å fokusere på hva jeg trenger å kjøpe, eller så dytter mannen meg rundt i en gammel knirkende rullestol fra hjelpemiddellageret. Egentlig burde alle oppleve en dag i rullestol! Det er sprøtt så anderledes ting oppleves fra den vinkelen. En ting er at jeg ser hva som ligger i frysedisken, eller ikke får tak i varer, sånt går det an å enten få hjelp til. Noe annet er det å bli behandlet så anderledes. Selv om det er jeg som spør om prisen på en vare på Jernia, så er det mannen betjeningen gir svaret til. En dag her skulle jeg betale på Jula, vi hadde kjøpt noen støpler og et par nye leselamper. Dama bak kassa ble så forvirra at hun sto og virra med hodet i flere sekunder før hun klarte å gi meg prisen, mens hun kastet fordømmende blikk mot min kjære som overlot slike viktige oppgaver som å taste inn bankkoden til en handicappet.

Lege, jordmor og alle blader og bøker sier det er viktig å trene mens jeg er gravid. Kroppen trenger styrke for å komme gjennom fødselen. Samtidig så er beskjeden klar: ikke gjør aktiviteter som trigger smerter i bekkenet. Jeg klarer ikke gjør begge deler! Det gjør jo vondt bare å gå noen få hundre meter, selv med krykker. Og ikke en gang jeg blir svett og anpusten av det! Hvis jeg prøver å gå et par hundre meter etter at smertene har satt inn derimot... Jeg har fått vite at det finnes vanntreningsgrupper for damer med bekkenløsning her i Moss, de starter visst opp denne eller neste uke. Varmtvann pleier jo å være godt for fibromyalgikroppen min, så jeg har et lite håp om at det skal hjelpe litt.

Jeg har plassert min blogg i Moss på norske bloggkart.