Det er høst!

Vanligvis kommer høsten snikende på meg bakfra, litt mer stivhet for hver natt, litt mer ryggvondt og litt mer utmattelse for hver dag. Takket være et fantastisk vær noen uker i september ble høsten i min kropp utsatt, bare for brått og brutalt slå meg i bakken i løpet av et par dager.

Jeg våkner stiv og vond (hvis jeg har fått sove i det hele tatt) og er trøtt og sliten hele dagen. Jeg er høygravid, og alle forventer at jeg skal være sliten. Dette er noe annet, på toppen. Jeg kjenner det igjen nå, det har vært sånn hver høst så lenge jeg kan huske, jeg har bare ikke visst hva det var. De siste årene, siden jeg fikk fibromyalgidiagnosen i 2007, har jeg i det minste skjønt hva som skjer.

I fjor brukte jeg våren og sommeren på å trene meg opp, fra å bli sliten av å gå i postkassa til å kunne trave avgårde i flere kilometer. Så kom høsten. Jeg kjempet for å holde formen oppe, for å fortsette med turene og få en bedre vinter. Det fungerte, men bare til en viss grad. Lengden og varigheten på hver tur ble kortere, smertene økte og jeg følte meg sliten. Langt i fra så ille som året før, jeg hadde mer å gå på. Men frustrasjonen var der - hva er poenget med målbevisst trening når gradestokken og uværskyene likevel styrer formen?

I år har hormoner og bekkenløsning gjort meg ute av stand til å gå turer og utnytte sommeren som jeg burde for å bygge meg opp til en ny høst og vinter. Jeg har klart å karre meg i bassenget to ganger i uka siden det åpnet i slutten av august, det hjelper litt. Men i det store og det hele er jeg i værgudenes vold, de får herje med meg som de vil. Neste år derimot, da skal jeg trille meg Moss rundt og være i toppform når høsten setter inn - det er i alle fall planen!!!