fredag 15. januar 2010

Er IA-avtalen er misslykka? –En lærers historie.


I disse tider da IA-avtalen skal opp tilvurdering, og det diskuteres sykemeldinger opp og ned og i mente, fant jeg ut det var på tide å fortelle om min erfaring på dette feltet. Jeg skal ikke påstå at jeg har fått med meg mer enn en brøkdel av den debatten som går for tida, men jeg har da gjort meg opp noen tanker rundt temaet.

Et gjennomgående tema for debatten har vært at IA-avtalen har vært misslykka. Jeg er faktisk ikke enig. Jeg synes avtalen i seg selv er fin, den gir rettferdige rettigheter og plikter til de ulike partene. Problemet som jeg ser det, er at avtalen ikke følges. Det hjelper lite hva som står på et papir, hvis ingen følger opp! Som ansatt på en videregående skole er jeg en del av en avdeling med en avdelingsleder. Han forholder seg til skolens ledelse, som igjen må forholde seg til fylkeskommunen, som jo faktisk er min arbeidsgiver. Her er det mange ledd, mange som ikke kjenner innholdet av avtalen, mange som verken har lyst til å forholde seg til den eller har kapasitet til å sette seg inn i plikter og rettigheter.

Jeg får begynne på begynnelsen:
Høsten 2006 startet jeg i jobb som lærer på MK. Samtidig begynte jeg på PPU studier og ved siden av jobb trente jeg og holdt på med diverse aktiviteter. Utover høsten begynte jeg å få veldig vondt i en skulder, og smertene gjorde meg sliten. Etter hvert kuttet jeg ned på alt som ikke hadde med jobb og studier å gjøre, likevel ble jeg bare mer og mer sliten. I februar 2007 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, og skjønte litt mer av hva som holdt på å skje. Utover vårsemesteret tok jeg ut det jeg hadde av energi på skolen, kom hjem og sov frem til jeg ble servert middag før jeg tilbrakte resten av kvelden foran TV'en – noe mer hadde jeg ikke krefter til. Jeg ble frustrert over at jeg ikke klarte å gi 100 % i timene, det var elever jeg gjerne skulle fulgt bedre opp, og på PPU-studiet løste jeg oppgavene etter "så lenge jeg får bestått"-tanken. Takket være ferier og ekstra fridager kom jeg meg gjennom våren med bare kortere fravær og sykemeldinger.

Høsten 2007 ble den store nedturen. Bare et par uker etter skolestart sa ryggen stopp. Jeg fikk to uker hjemme, før jeg kom tilbake til 50 % stilling. Deretter gikk det i forskjellige stillingsprosenter frem til april. På et tidspunkt ville jeg prøve å jobbe full tid, jeg følte meg bedre: Da fikk jeg beskjed av avdelingsleder at det var bedre å beholde en liten prosent sykemelding, sånn at skolen slapp å betale for nye 16 dager når jeg ble sykemeldt igjen. – Du verden så jeg følte støtten strømme mot meg!

Etter seks uker sykemelding skal direkte overordnede gjennomføre en samtale med den sykemeldte, og en rapport skal sendes til Nav. Jeg var midt i en time, med flere elever som ventet på hjelp, da avdelingsleder kom inn og ba meg signere på et ark. Han ble tydelig irritert over at jeg ville skumme gjennom hva jeg signerte på før jeg skrev navnet mitt. Siden skjemaet skulle vært sendt for et par uker siden skrev jeg under og tenkte at jeg kunne jo ta opp tilrettelegging med ham på et senere tidspunkt – det var min største tabbe.

Etter 12 uker skal et nytt møte gjennomføres. Også denne gangen fikk jeg besøk midt i en time: Denne gangen ga jeg beskjed om at jeg kunne skrive under, men da ville jeg ha en samtale om situasjonen. Det fikk jeg der og da –jeg ble bedt om å bli med ut på gangen, hvor jeg fikk drøyt fem minutter (avbrutt flere ganger av elever) til å legge frem saken min. Jeg hadde begynt å skjønne at dette var noe jeg måtte leve med, det ville ikke gå over, og la frem noen ønsker om tilrettelegging – det fikk jeg beskjed om at det ikke var noe vits i å bruke penger på, når de ikke visste om jeg kom til å kunne fortsette i jobben. Noe tidligere hadde rektor send ut en e-post til alle lærerne, og tilbudt "ekstrajobb" med utvikling av digitale læremidler for å redusere utgiftene til lærebøker. Jeg spurte om det ville være mulig for meg å jobbe med dette som en del av min reduserte stilling. Arbeidsgiver skal der det er mulig og til hjelp for den sykemeldte tilby alternative arbeidsoppgaver. Dette ble blankt avvist.

Etter som ukene og månedene gikk følte jeg meg mindre og mindre velkommen på jobb. Jeg møtte opp til avtale møtetider, bare for å finne ut at de punktene på sakslista som var relevante for meg, var blitt flyttet til andre tidspunkter når jeg ikke kunne være tilstede. Ved flere anledninger brukte jeg tid på å planlegge undervisningsopplegg, men da jeg kom på jobb fikk jeg høre fra elevene at en annen lærer hadde gått gjennom stoffet dagen før, og i mine timer skulle de bare jobbe med egne prosjekter. At jeg til stadighet dukket opp uten å ha fått beskjed om endringer i planer og oppgaver, førte til at jeg merket at elevene begynte å forholde seg mindre til meg som veileder. Den autoriteten jeg hadde bygget meg opp ble såpass undergravet av baksnakking og det å stille meg i et dårlig lys, at jeg til slutt bare var en person med nøkler til rom og utstyrskap. Jeg følte meg rett og slett frosset ut av kollegiet og ignorert at elevene.

Det heter seg at etter et halvt år skal Nav kalle inn til et møte med fastlege, arbeidsgiver og den sykemeldte. Jeg kontaktet mitt lokale kontor for å høre hvordan dette skulle foregå. Da fikk jeg vite at de vurderte hver enkelt sak, og bare kalte inn til møte der det var nødvendig. Siden jeg ikke hadde kommet særlig langt på egenhånd i forhold til å få noe tilrettelegging, tenkte jeg et sånt møte kunne være lurt. Jeg snakket med fastlegen min om saken, og han beskrev situasjonen på sykemeldingsskjemaet til Nav –men noe møte ble det aldri.

På dette tidspunktet var jeg så utmattet at jeg sovnet bak rattet ved flere anledninger – å sloss for mine rettigheter hadde jeg ikke krefter til. Legen sykemeldte meg 100 % da jeg ikke lenger kunne kjøre til jobb (kollektivtilbud finnes ikke), og fra den dagen har jeg ikke hørt et pip fra arbeidsgiver (unntatt når jeg har tatt direkte kontakt selv).

Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde holdt ut lenger i jobb om det var blitt gjennomført noen enkle grep. På et tidspunkt gikk jeg over avdelingsleders hode direkte til ledelsen, for å høre om det var mulig å få en heve-senke-pult. Det var ikke noe problem, det kunne jeg få på arbeidsplassen min – men i klasserommet hvor jeg tilbrakte mesteparten av tida mi, var det uaktuelt. Jeg skjønner fortsatt ikke hva som ville være problemet med at de andre lærerne som brukte rommet da fikk tilgang til den samme pulten i sine timer?

Jeg må innrømme jeg har spurt meg selv mange ganger hva som er vitsen med IA-avtalen, når ingen bryr seg om den. Hittil har jeg tenkt at det tar vel noen år før folk venner seg til den, men hvis det nå kommer en ny avtale, så ryker vel den teorien…

Dette er min historie. Erfaringene jeg har gjort er personlige, og jeg snakker ikke på vegne av andre enn meg selv. Likevel vet jeg at mange andre har liknende opplevelser med det å bli langtidssykemeldt. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan en ny avtale blir, men jeg håper det blir lagt opp til en bedre opplæring av ledere og mellomledere i denne omgangen; da kanskje det blir mulig å få det man har rett på.

2 kommentarer:

  1. Det er modig av deg å stå frem med historien din. Gode ledere er det viktigste av alt på en skole. Jeg håper de lytter.
    Lykke til videre c",)

    SvarSlett
  2. Hei
    Jeg fant lenke til deg på
    http://jensstoltenberg.no/-/bulletin/show/533751_enige-om-sykefravaeret
    der jeg har hatt noen innlegg.

    Dine opplevelser er nok ikke uvanlig.
    Du håper på en bedre opplæring av ledere og mellomledere.

    For å få til det bør opplæringsinstitusjonene bruke slike historier som din som pensum. IA-evalueringen til nå har bare gitt oss "rådata" , der du og dine lidelsesfeller er usynlig og ikke pensum på høgskolene.

    Vennlig hilsen
    Egil Brevik
    (google "attføringsfella" ! )

    SvarSlett