Jeg ler så jeg griner...

Helt fra jeg var tenåring har familien min visst at dersom jeg utpå kvelden får latterkrampe og tårene begynner å trille, så er det bare å sende meg i seng. Når jeg blir sliten kommer tårene, er jeg utmattet hulker jeg. Sånn er det bare.

Tidligere pleide jeg på dårlige dager å "grine meg ferdig" på vei til jobb, enten jeg sank langt ned på et bussete eller kjørte egen bil og måtte passe på å blunke unna tårene nok til at jeg fortsatt så veien. Så var det innom garderoben og skylle ansiktet med kalt vann før jeg tok fatt på arbeidsdagen. Sånn i ettertid ser jeg vel at det ikke er så rart at det gikk heller dårlig med meg på arbeidsmarkedet...

I dag er en sånn dag da bare det å ta en dusj var slitsomt nok til å få tårene til å trille. Etter at jeg ble gravid har jeg vært mer sliten enn noen gang, og i det siste har disse tullete hormonene også begynt å melde seg. Det er vel streng tatt ikke annet å gjøre enn å le av det - og prøve å hvile når jeg trenger det.