Deling?

Skal vi lærere dele opplegg og ideer fritt på internett? Og hvis vi skal det, er NDLA det rette stedet? Kan deling gi bedre differensiering i skolen? Debatten går heftig for tida, og jeg gjør meg som mange andre noen tanker...

Det er vel greit først som sist å stå frem som en stor tilhenger av deling - enten det skjer på internett, over kaffekoppen på lærerværelset eller en annen måte. Jeg hadde verken kapasitet eller kunnskap nok til å kunne tilby elevene mine et fullstendig læreverk basert på PPT'er og word-dokumenter da jeg var i jobb, og lærebøker prioriterte ikke skolen / avdelingen å kjøpe inn. det var en lykke å kunne "stjele" litt fra lærere med mer erfaring enn meg selv. Men samtidig ble dette en tvangstrøye, jeg måtte følge de oppleggene som lå der - selv om jeg ikke alltid var enig i fremstillingsmåten. Med tilgang til mer kvalitetssikret stoff på nett, ville kanske situasjonen blitt mer fleksibel.

Nå er jeg i en annen sistuasjon, jeg kan ikke lenger jobbe som lærer i et klasserom. Tanken har surret rundt muligheten for å undervise nettbasert, men hvis alle skal dele alle opplegg fritt, hvordan skal jeg da kunne leve av å tilby det samme? På den andre siden, jeg fikk ikke betalt for å utvikle læremidler som PPT'er og kompendier da jeg jobbet i skolen, hvorfor skal jeg motsette meg å legge ut det samme stoffet gratis på NDLA? Utdanningsforbundet tror visst at skolene betaler lærere for sånt - måtte de leve lykkelig i den troen... (Utdanningsforbundet fraråder deling) Jeg håper NDLA vokser seg stort nok til å bli et reelt nyttig verktøy, uten av jeg av den grunn vil kvitte meg med læreboka som oppslagsverk.

Jeg hadde en gang en lærer som sa at det viktigste var ikke å lære alt, men å vite hvor jeg kunne finne den informasjonen jeg trengte til en hver tid. Om fagstoffet kommer fra NDLA, en lærebok eller fra Wikipedia er for meg egentlig likegyldig, så lenge elevene oppfatter stoffet som nyttig og interessant.

Flere bloggere har i løpet av dagen kommet med utspill om at deling kan gi rom for en mer differensiert opplæring. (F.eks. one size fits all? og blogger lenket fra denne.) Differensiering står mitt hjerte nært, og jeg led stadig under dårlig samvittighet for ikke å kunne følge opp hver enkelt elev så mye som jeg ønsket. Graderte opplegg er en spennende idé, og noe jeg gjerne skulle ha prøvd ut selv. Men hvem bestemmer hvem som havner i på hvilket nivå? Om jeg som lærer plasserer en elev på et nivå, er ikke det å stemple eleven som svak eller sterk? Og hvis elevene slev velger, hvordan unngår jeg elever som velger letteste utvei av latskap heller en faglig motgang? Da har jeg mer tro på en valgfrihet hvor elevene får velge mellom ulike metoder, men på samme faglige nivå, som beskrevet av Ingunn.

Dette innlegget ble litt i hytt og pine, i grunnen litt sånn jeg oppfatter hele debatten. Det er vel sånn det blir når alle skal si litt om alt - "the curse and the blessing of the internet". Enten det blir NDLA eller et annet nettsted, så ser jeg frem til en noe mer strukturert samling av råd og tips om undervisningsopplegg tilpasset norske forhold. Jeg følger nå et 50-talls blogger om IKT og undervisning og får masse gode tips, men jeg må innrømme at det meste går inn det ene øyet og ut det andre...