I dag har jeg bare lyst til å syte...

Og siden dette er min blogg, og ingen andre har noe de skulle ha sagt, så akter jeg å gjøre nettopp det!


De siste par dagene har jeg vært nødt til å ta i bruk krykkene her hjemme også, ikke bare når jeg skal gå langt. Jeg begynner virkelig å forstå hvilket gigantisk steg i utviklingen av menneskerasen det var å reise seg å gå på to bein! Vi er jo totalt avhengige av hendene våre. Hvordan frakter en person som bruker krykker med seg et glass vann fra springen på kjøkkenet og ut til sofakroken på stua? Eller hvordan får en tak i varene på øverste hylle i butikken uten at krykka går i gulvet med et smell?


Jeg innser jo at det må finnes teknikker som man kan lære seg for å takle dette – jeg mener , det er jo folk som lever sånn hele tida, og de sulter jo ikke i hjel! Det er bare det at jeg ikke helt har lært meg dette enda, og det er noe nytt og frustrerende uansett hvor jeg snur meg.


Rett før helga bestemte vi oss for å spise på en av restaurantene på senteret før vi tok ukeshandelen. Kom meg til restauranten i andre enden av bygget, men på vei tilbake til matbutikken hadde jeg så vondt at jeg måtte kjempe mot tårene. Det endte med at jeg lånte en sånn elektrisk rullestol med handlekurv som senteret har stående - har i grunnen aldri sett noen under 80 bruke dem, og skal jeg dømme ut i fra alle de rare blikkene jeg fikk så er det ikke så mange andre som har det heller. Handleturen ble lettere, men jeg følte meg som en idiot - spesielt når jeg måtte rygge, for da pep det som en gjennomsnittlig trailer. Og problemet med å få tak i det på øverste hylle ble ikke akkurat løst... Det er godt jeg har en snill mann!!!


Det er forresten ikke bare i butikken han får gjennomgå for tida. Smertene er etterhvert så plagsomme at jeg nesten ikke sover – får jeg fire timer i strekk er det luksus. Og å sovne igjen er jo bare å glemme, finner jeg en ok stilling å ligge i, så tar det toppen et par minutter før en eller annen muskel finner ut at den skal krampe seg. (Vi snakker her om en person som i gode perioder sover 10-14 timer i døgnet for å takle fibromyalgismertene og -utmattelsen.) Dermed går jeg rundt konstant trøtt og grinete – gosh, så morsom jeg må være å ha i huset!


De siste ukene har også hormonene begynt å leke seg med humøret mitt. Tårene renner enten jeg ser Dagsrevyen eller Frustrerte fruer, men det har jeg skrevet om før.


Og som om ikke det var nok: Skulle ikke kvalmen liksom gi seg etter første trimester? Jo da, jeg har da begynt å ha noen bedre perioder, noen timer i strekk i hvert fall. Og jeg holder stort sett på maten, men det ligger fortsatt små plastposer strategisk plassert rundt i hele huset – det er jo ikke sånn at jeg rekker å løpe (les: halte) meg til doskåla om noe skulle finne på å komme i retur.


Det er en ting til jeg vil ta med når jeg først er i gang: Gravide får som kjent etterhvert problemer med å bruke sine vanlige klær. Og da lurer jeg på; hvorfor stopper alle mammaklær på str 42? Jeg innrømmer gjerne at jeg er noe overvektig – det er resultatet av mange år med smerter hver gang jeg prøvde å trene, men str 48 er da ikke ekstremt? Hva hjelper det meg om det er plass til magen innafor bukselinninga, om halve rompa henger utenfor? Jeg tror jeg satser på å tilbringe de neste månedene i tights og tunika – og så får jeg ta ut shoppingbehovet (i den grad jeg er i stand til gå i butikker) på små søte sparkebukser og luer.


Jeg prøver jo å holde blikket på det målet som det heter. Det er ikke like lett hver dag, og i dag klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å grave meg ned i plagene en stund. Men så, midt oppe i det hele, så kjenner jeg et lite spark. Den lille pjokken inni magen der liker tydeligvis å turne, og bare tanken på at om noen måneder så har vi det barnet vi har drømt om i så mange år, hjelper på humøret. Hva annet kan jeg si enn at det er verdt alle smerter og utfordringer på veien?