Jeg skal jo bare...

Nesten 40 år, og jeg har fortsatt ikke egentlig skjønt budskapet til pappaen til Albert Åberg...

Jeg merker jo at kroppen er sliten, det skulle bare mangle etter hormonbehandlinger og graviditet med mye kvalme og vond bekkenløsning i månedsvis at ikke en fibromyalgikropp begynte å si i fra at dette begynner å bli tungt. Jeg er ikke helt naiv, og jeg kjenner da min egen kropp såpass etter alle disse årene at jeg merker symptomene, det er bare det at...

• jeg skal jo bare sette oppvaska i maskina så det ikke begynner å lukte.
• jeg skal jo bare brette noen klær så jeg slipper å ha tørkestativet midt på stuegulvet hele dagen. Det skal bli så godt å kunne bruke det vaskerommet i kjelleren ordentlig, når jeg bare kan gå i trapper igjen!
• jeg skal jo bare en snartur innom butikken, vi er nesten tom for jogurt, og det trenger jeg for å holde kvalmen i sjakk.
• jeg skal jo bare lage en enkel lunsj, det er jo så hyggelig at naboene vil komme innom.

Jeg kunne fortsatt, men dere skjønner poenget. En million småting, og sånn egentlig så føler jeg jo at hver enkelt ting ikke akkurat krever innsats på nivå med en olympisk toppidrettsutøver, for å si det sånn. Det er jo virkelig bare sånt man gjør.

Men så er det altså summen av disse tingene som sliter meg ut. I går rant tårene mer eller mindre sammenhengende i 10-12 timer, bare avbrudt når jeg klarte å feste blikket på tv-skjermen og glemme meg selv for en halvtime takket være en dramakomedie fra Hollywood. I dag holder jeg senga. Jeg prøver å slappe av, men hodet vil ikke helt være med. Jeg vet det står oppvask på benken, og at det står to fulle stativ med tørr klesvask midt på stuegulvet. Og ikke minst, jeg vet at det står i alle bøkene at det er viktig å holde seg i form frem mot fødselen!

Det store spørsmålet er vel om det er hvile eller aktivitet som er best for nurket i magen akkurat nå... Det er vel sånn det er å være mor, at man setter andre foran seg selv?